Redigerer Discoveryekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjon ==
=== Første år ===
[[Fil:Mcmurdo sound southern cross usns.jpg|thumb|Et nyere bilde av «Discoverys» gamle ankersted i Winter Quarters Bay, McMurdo-sundet, ved Hut Point i høyre bakgrunn. {{Byline|Randy C. Bunney}}]]
==== Utreise ====
«Discovery» forlot britisk farvann den 6. august 1901 og ankom [[New Zealand]] via [[Cape Town]] den 29. november etter å ha foretatt en avstikker sør om 40°S for å utføre magnetiske undersøkelser.<ref>Savours, s. 24</ref> Etter tre uker med de siste forberedelsene var skipet klart for reisen sørover. Da skipet la ut fra [[Lyttelton Harbour]] den 21. desember, til jubel fra store folkemengder, falt den unge [[matros]]en Charles Bonner ned fra toppen av hovedmasten og omkom. Han hadde klatret opp for å kunne gjengjelde publikums applaus. Han ble gravlagt i [[Port Chalmers]] to dager senere.<ref>Smith, s. 37</ref>

«Discovery» seilte deretter sørover og kom til Cape Adare den 9. januar 1902. Etter en kort ilandstigning og undersøkelse av restene etter Borchgrevinks leir,<ref>Crane, s. 142</ref> fortsatte skipet langs kysten av [[Victoria Land]]. Ved [[McMurdo-sundet]] svingte «Discovery» østover mot land ved [[Cape Crozier]]. Her ble et forhåndsavtalt meldepunkt satt opp slik at eventuelle unnsetningsskip kunne finne ekspedisjonen.<ref>Crane, s. 145–46</ref> Deretter fulgte de barrieren til dens østlige ytterpunkt. Den 30. januar fikk de bekreftet at det virkelig var et landområde øst for barrieren, slik Ross antok. Området fikk navnet [[King Edward VII Land]].<ref>Preston, s. 45</ref><ref>Fiennes, s. 55–57</ref>  

Den 4. februar gikk Scott i land på barrieren og tok med en observasjonsballong han hadde anskaffet til luftundersøkelser. Ombord i denne steg han fort opp til en høyde på 600&nbsp;fot (180&nbsp;m). Shackleton var med under en andre oppstigning, men alt de kunne se var den uendelige overflaten på barrieren.<ref>Preston, s. 45–46.</ref> Wilson noterte i sin private dagbok at han syntes flyvningene var den «fullstendige galskap»,<ref>Wilson, s. 111 (dagboknotat, 4. februar 1902)</ref> og eksperimentet ble ikke gjentatt.

==== Winter Quarters Bay ====
«Disovery» fortsatte deretter vestover mens de lette etter et permanent overvintringssted, og den 8. februar ankom skipet McMurdo-sundet. Samme dag ankret hun opp nesten så langt sør det var mulig å komme i sundet på et sted som senere døpt [[Winter Quarters Bay]]. Wilson skrev: «Vi forstod alle hvor ekstremt heldige vi var som fant dette overvintringsstedet, trygt for skipet, med perfekt beskyttelse mot trykket fra isen.»<ref>Wilson, s. 112 (dagboknotat 8. februar 1902</ref> [[Fyrbøter]] Lashly syntes imidlertid det så ut som «et trøstesløst sted.»<ref name="P46">Preston, s. 46</ref> Arbeidene på land begynte med oppføring av ekspedisjonens hytte på en steinete halvøy som fikk navnet [[Hut Point]]. Scott besluttet at ekspedisjonsmedlemmene skulle fortsette å bo og arbeide ombord. Han lot «Discovery» fryse fast i [[havis]]en, og brukte hovedhytta som lagerrom og ly.<ref name="P46" />
[[Fil:Vince's Cross - McMurdo Station.jpg|thumb|left|Korset ved Vince-minnesmerket reist på landtungen ved Hut Point.]]

Det fantes ingen dyktige skiløpere i gruppen, og bare Bernacchi og Armitage hadde noe erfaring med hundesledekjøring. Mennenes første forsøk på å mestre disse teknikkene var lite oppløftende og bekreftet Scotts fordommer mot dem – han foretrakk menneskelig trekkraft.<ref>Scott, s. 467</ref> Farene som de uerfarne mennene ble stilt overfor under de uforutsigbare og ukjente forholdene ble bekreftet da en gruppe som returnerte fra en avbrutt prøvetur til Cape Crozier kom ut for en snøstorm den 11. mars og strandet i en isete skråning. Under et forsøk på å finne et tryggere sted skled matros George Vince over kanten av et stup og forsvant. Vince ble aldri funnet igjen, og et kors med en enkel innskrift som ble reist til hans minne står fremdeles på toppen av landtungen ved Hut Point.<ref>Preston, s. 48</ref><ref>Fiennes, s. 70–72</ref> 

I vintermånedene mai&ndash;august arbeidet forskerne i sine laboratorier mens andre klargjorde utstyr for neste sesongs oppgaver. Som avslapning spilte de amatørteater og hadde lærerike aktiviteter i form av forelesninger. Shackleton redigerte avisen ''South Polar Times''. Utendørsaktivitetene opphørte heller ikke helt. Det ble spilt fotball på isen, og de planlagte magnetiske og meteorologiske observasjonene ble utført.<ref>Crane, s. 175–185</ref> Da vinteren gikk mot slutten foretok man sledeturer for å teste utstyr og proviant i forkant av den planlagte ferden mot sør som Scott, Wilson og Shackleton skulle gjennomføre. Samtidig reiste en gruppe, under ledelse av Royds, til Cape Crozier for å legge igjen en beskjed ved stasjonen der. På denne reisen oppdaget de en koloni med [[keiserpingviner]].<ref>Fiennes, s. 87</ref> En annen gruppe under ledelse av Armitage utforsket fjellene i vest, og returnerte i oktober med ekspedisjonens første symptomer på [[skjørbuk]]. Armitage la senere skylden for utbruddet på Scotts «sentimentale motvilje» mot å slakte av dyr for kjøttets skyld.<ref>Preston, s. 59</ref> Hele ekspedisjonens kosthold ble raskt lagt om ved at hermetisk kjøtt ble erstattet med ferskt kjøtt, og dermed kom problemene under kontroll.<ref>Crane, s. 194–196</ref>

==== Ferd mot sør ====
[[Fil:ATLNZ 11714.jpeg|thumb|Ernest Henry Shackleton, Robert Falcon Scott og Edward Adrian Wilson den 2. november 1902.]]
Den 2. november 1902 begav Scott, Wilson og Shackleton seg i vei med hunder og støttegrupper. Målet deres var «å nå så langt sør i en rett linje på isbarrieren som vi kan, nå polen om mulig, eller finne nytt land».<ref>Wilson, s. 150 (dagbok 12. juni 1902)</ref> Den første betydningsfulle milepælen ble nådd den 11. november da en hjelpegruppe passerte Borchgrevinks [[Farthest South|sørlige rekord]] på 78°50'.<ref>Wilson, s. 214 (dagbok 11. november 1902)</ref> Mangelen på erfaring med hunder ble imidlertid snart synlig, og fremdriften gikk sent. Etter at støttegruppene hadde returnert den 15. november, begynte Scotts gruppe å dele opp lasten og transportere halvparten før de vendte tilbake og hentet den andre halvparten. Dette medførte at de måtte gå tre kilometer for hver kilometer de hadde i fremdrift sørover. Det var blitt gjort feil med hundeforet,<ref>Crane, s. 205</ref> og kombinasjonen av inkompetent behandling og feil ernæring svekket hundene slik at Wilson ble tvunget til å slakte de svakeste for å bruke kjøttet deres som fôr til de andre. 

Mennene led også. De slet med [[snøblindhet]], [[frostskade]]r og symptomer på tidlig skjørbuk, men de fortsatte sørover parallelt med fjellene i vest. Juledagen ble feiret med doble rasjoner og en [[Christmas pudding]] som Shackleton hadde spart for anledningen, gjemt blant sokkene sine.<ref name="P61" /> Den 30. desember 1902 nådde de sitt sørligste punkt ved 82°17'S, uten å ha forlatt barrieren.<ref group="nb">Moderne beregninger av posisjonen, basert på fotografier, antydet at de nådde 82°11'. Crane, s. 214–15 og Fiennes, s. 98.</ref> Problemene ble flere på hjemreisen da de resterende hundene døde og Shackleton kollapset med skjørbuk.<ref>Crane, s. 226–27.</ref> Wilson erkjente i en dagboknedtegnelse den 14. januar at «vi har alle små symptomer på skjørbuk».<ref>Wilson, s. 238</ref> Scott og Wilson slet seg videre med Shackleton, som var ute av stand til å dra, gående ved siden av og tidvis liggende på sleden. Gruppen nådde til slutt skipet den 3. februar 1903 etter å ha dekket {{Konverter|960|mi|km|0}}, inkludert etappene for å hente last. De brukte 93&nbsp;dager på reisen, og tilbakela dermed i snitt {{Konverter|10|mi|km|0}} hver dag.<ref name="P61">Preston, s. 61–67</ref>

=== Unnsetningsskipets ankomst ===
Forsyningsskipet [[DS «Morgenen»|«Morning»]] ankom mens den sørlige gruppen var underveis. Ekspedisjonens organisatorer regnet med at «Discovery» slapp ut av isen tidlig i 1903, slik at det ville være mulig for Scott å gjennomføre ytterligere ekspedisjoner og målearbeider til sjøs før vinteren satte inn. Planen var at «Discovery» skulle returnere til New Zealand i mars eller april, for så å reise hjem til [[England]] via [[Stillehavet]], og fortsette de magnetiske målingene underveis.<ref name="Crane_233">Crane, s. 233</ref> «Morning» skulle stå for eventuell assistanse som Scott måtte trenge under denne perioden.<ref>Crane, s. 273</ref> 

Denne planen holdt ikke ettersom «Discovery» forble innefrosset. Markham hadde forventet dette, og kapteinen på «Morning», [[William Colbeck]], brakte med seg et hemmelig brev til Scott hvor det ble gitt tillatelse til å bli enda ett år i isen.<ref name="Crane_233" /> Når dette nå var uunngåelig gjorde unnsetningsskipets nærvær det mulig for at noen ekspedisjonsmedlemmer kunne reise hjem. Blant disse var rekonvalesenten Shackleton, som ble sendt hjem mot sin vilje. Scott hadde bestemt at han «ikke burde risikere ytterligere vanskeligheter i sin nåværende helsetilstand».<ref name="P68">Preston, s. 68</ref> Historiene om  en konflikt mellom Scott og Shackleton stammer fra denne perioden,  eller fra en antatt uenighet mellom dem under fremstøtet mot sør, da de  to skal ha hatt en hissig ordveksling.<ref>Fiennes, s. 100</ref> Noen av disse opplysningene kom fra Armitage. Forholdet mellom ham og Scott hadde brutt sammen, og etter at Scott, Wilson og Shackleton hadde gått bort, valgte han å avsløre detaljer som satte Scott i et dårlig lys.<ref name="P68" /> Andre vitner fortalte at Scott og Schakleton stort sett hadde et godt forhold for en periode;<ref name="P68" /> Shackleton møtte ekspedisjonen da den vendte hjem i 1904, og skrev senere et svært hjertelig brev til Scott.<ref>Crane, s.310</ref>

=== Andre år ===
Etter at vinteren 1903 var over forberedte Scott ekspedisjonens andre store reise: bestigning av fjellene i vest og utforskning av det indre av Victoria Land. Armitages rekognoseringsgruppe fra de foregående årene hadde lagt opp en rute til en høyde på {{formatnum:8900}} [[Fot (måleenhet)|fot]] {{Nowrap|({{formatnum:2713}} [[Meter|m]])}} før de skulle gjøre vendereis, men Scott ønsket å gå vestover fra dette punktet, og om mulig til [[den magnetiske Sydpolen]]. Etter en dårlig start på grunn av defekte sleder dro en gruppe som omfattet Scott, Lashly og Edgar Evans ut fra «Discovery» den 26. oktober 1903.<ref name="P70">Preston, s. 70–76</ref> 
[[Fil:EmperorPenguin 2005 2592.JPG|thumb|Kolonien med keiserpingviner ved Cape Crozier ble oppdaget av en gruppe ledet av Charles Royds i oktober 1902.]]
Da de besteg [[Ferrarbreen|en stor isbre]], som de ga navn etter gruppens [[geolog]] Ferrar, nådde de en høyde på {{formatnum:7000}} fot ({{formatnum:2134}} m) før de ble tvunget til å bli i leiren i én uke på grunn av en snøstorm. Dette medførte at de ikke nådde toppen av isbreen før 13. november.<ref>Fiennes, s. 120</ref> De gikk deretter videre, forbi Armitages sørligste posisjon, og oppdaget [[Antarktisplatået|polarplatået]] som de ble den første gruppen til å vandre på. Etter at geologi- og støttegruppene hadde gjort vendereis, fortsatte Scott, Evans og Lashly vestover over den ensformige sletten i ytterligere åtte dager. De la bak seg en avstand på ca. 150 [[miles]] (241 [[Kilometer|km]]) og nådde sitt vestligste punkt den 30. november.<ref name="P70" /><ref>Crane, s. 70</ref> 

Etter å ha mistet navigasjonstabellene i en storm under oppstigningen til isbreen, visste de ikke nøyaktig hvor de var, og de hadde ingen landemerker som kunne hjelpe dem med å bestemme posisjonen. Turen tilbake til Ferrarbreen ble foretatt under forhold som begrenset dem til noe mer enn 1,6 km per time. De var avhengige av at Scott navigerte etter [[tommelfingerregel]]ene, samtidig som de var i ferd med å gå tomme for proviant.<ref name="P70" /> Under nedstigningen fra breen falt Scott og Evans ned i en bresprekk, et fall som lett kunne fått et fatalt utfall. Senere oppdaget de et snøfritt område, eller [[McMurdo Dry Valleys|tørr dal]], et sjeldent fenomen i Antarktis. Lashly beskrev den tørre dalen som «et glimrende sted for dyrking av småpoteter».<ref name="P70" /><ref>Crane, s. 270</ref> Gruppen nådde «Discovery» den 24. desember etter en rundtur der de hadde tilbakelagt {{Konverter|700|mi|km|0}} på 59 dager. Dagsgjennomsnittet på {{Konverter|14|mi|km|0}} på denne turen, med menneskelig trekkraft, var betydelig bedre enn det som ble oppnådd med hunder på ferden mot sør den foregående sesongen. Dette styrket Scotts fordommer mot hunder ytterligere.<ref name="P70" /> Polarhistorikeren David Crane kalte denne ferden mot vest for «en av de store ferdene i polarhistorien».<ref>Crane, s. 270</ref>

Flere andre turer ble fullført under Scotts fravær. Royds og Bernacchi gikk i 31 dager på barrieren i en [[sørøst]]lig retning, og observerte dens jevne flate karakter mens de gjorde ytterligere [[magnetisme|magnetiske]] målinger. En annen gruppe hadde utforsket [[Koettlitzbreen]] i sørvest, og Wilson hadde vært ved Cape Crozier for å observere [[keiserpingvin]]er på nært hold.<ref name="P70" />

=== Andre unnsetningsekspedisjon ===
Scott hadde håpet at «Discovery» var frigjort fra isen innen han kom tilbake, men hun satt fremdeles fast. Arbeidet med frigjøringen hadde begynt med issager, men etter tolv døgn med arbeid var det bare to parallelle kutt på 450 fot (137 m), og skipet lå fremdeles 20 miles (32 km) fra åpent vann.<ref>Crane, s. 275</ref> Den 5. januar 1904 kom unnsetningsskipet «Morning» tilbake, denne gangen sammen med [[«Terra Nova»]]. Colbeck hadde klare instrukser fra admiralitetet om at dersom «Discovery» ikke kunne frigjøres fra isen innen en bestemt dato, skulle skipet forlates og utstyret bringes hjem på de to unnsetningsskipene. Dette ultimatumet var et resultat av at Markham var avhengig av at statskassen dekket kostnadene for denne andre unnsetningsekspedisjonen, siden ekspedisjonskassen var tom. Admiralitetet ville dekke kostnadene kun på egne premisser.<ref>Fiennes, s. 129–30</ref> 

Fristen som ble avtalt mellom de tre kapteinene, var 25. februar, og det ble et kappløp med tiden for unnsetningsskipene å nå «Discovery», som fortsatt satt fast i isen ved Hut Point. Som en forsikring begynte Scott overføringen av sine vitenskapelige prøver til andre skip. Eksplosiver ble brukt for å bryte opp isen og sagingen av isen ble gjenopptatt. Selv om unnsetningsskipene mot slutten av januar var i stand til å nærme seg skipet, var «Discovery» fremdeles fast i isen to miles (ca. 3 km) fra redningsmannskapene. Den 10. februar innså Scott at han måtte forlate skipet, men den 14. februar brøt plutselig mesteparten av isen opp, og «Discovery» var endelig i stand til å seile sammen med «Morning» og «Terra Nova».<ref>Smith, s. 66</ref> En siste sprengladning fjernet den gjenværende isen den 16. februar. Dagen etter, etter at enda et problem oppstod da hun satte seg fast på en grunne, kunne «Discovery» sette kursen tilbake til New Zealand.<ref>Crane, s. 277–87</ref>