Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Andre fase av krigen (1141–1142) ===
==== Slaget ved Lincoln ====
[[Fil:Battle of Lincoln 1141.jpg|thumb|Slaget ved Lincoln, 1141. A: walisiske styrker; B: Robert av Gloucester; C: Alan; D: Stefan; E: William; F: Elven Fosse Dyke; G: Lincoln Castle; H: [[Lincolnkatedralen]]; I: Byen Lincoln; J: Elven Witham.]]

Mens Stefan og hans hær beseiret Lincoln Castle ved begynnelsen av 1141, avanserte Robert av Gloucester og Ranulf av Chester mot Stefans posisjon med en noe større hærstyrke.<ref name=" Davis_52">Davis (1977), s. 52.</ref> Da Stefan fikk høre hva som nærmet seg holdt han råd for å beslutte om de skulle gå i slag eller trekke seg tilbake og samle en større hær. Det ble besluttet å kjempe og partene møttes i [[Slaget ved Lincoln (1141)|slaget ved Lincoln]] den [[2. februar]] [[1141]].<ref name=" Davis_52"/> Kongen kommanderte midten av hæren med Alan av Bretagne til høyre og William av Aumale til venstre.<ref name="Bradbury_105">Bradbury (2009), s. 105.</ref> Robert og Ranulfs styrker hadde langt større kavaleri og Stefan lot sine ridder gå av hestene for å danne en solid infanteriblokk. Han deltok selv og kjempet til fots i slaget.<ref name="Bradbury_105"/> Stefan ingen dyktig taler og delegerte å holde talen til soldatene før slaget til aBldwin av Clare, som ga en oppjagende deklarasjon.<ref>Bradbury (2009), s. 104.</ref> Etter en innledende framgang hovr Williams styrker nedkjempet motpartens walisiske infanteri, gikk slaget dårlig for Stefan.<ref name="Bradbury_108">Bradbury (2009), s. 108.</ref> Robert og Ranulfs kavaleri omsirklet Stefans midte, og kongen befant seg ommgitt av fienden.<ref name="Bradbury_108"/> Mange av Stefans tilhengere, blant dem Waleron de Beaumont og William of Ypres, flyktet fra slagmarken ved dette tidspunktet, men Stefan kjempet videre, forsvarte seg først med sverdet og deretter, etter at det hadde brutt i stykker, med en lånt kampøks.<ref name="Bradbury_108-109">Bradbury (2009), s. 108-109.</ref> Til sist ble han overmannet av Roberts menn og fraktet vekk i fangenskap.<ref name="Bradbury_108-109"/><ref>I den grad Stefans tilhengere i slaget ved Lincoln ganske enkelt flyktet, klokelig trakk seg tilbake eller faktisk direkte forrådet ham, har vært emne for omfattende diskusjon blant historikerne, jf. Bennett (2009), s. 105.</ref>

Robert fraktet Stefan tilbake til Gloucester hvor Maud møtte ham og ble deretter fraktet til Bristol Castle, et sted som tradisjonelt hadde blitt benyttet for fanger med høy status.<ref name="King_154">King (2010), s. 154.</ref> Han ble først gitt gode forhold, men sikkerheten ble senere forsterket og han ble da lenket.<ref name="King_154"/> Maud begynte da å ta de nødvendige skritt for å bli kronet som dronning i hans sted, noe som krevde avtale med kirken og kroning i Westminster.<ref>King (2010), s. 155.</ref> Stefans bror Henry innkalte til kirkeråd i Winchester før påsken som pavelig delegat for høre kirkeledernes vurdering. Han gjorde en privat avtale med Maud at han skulle skaffe kirkens støtte om hun sa seg villig til gi ham kontroll over kirkens forretninger i England.<ref name="King_156">King (2010), s. 156.</ref> Henry overleverte den kongelige skattekiste, som var ganske utarmet, bortsett fra Stefans krone, til keiserinnen, og bannlyste mange av Stefans tilhengere som nektet å bytte side.<ref>King (2010), s. 175; Davis (1977), s. 57.</ref> Erkebiskop Theobald av Canterbury var ikke villig å utrope Maud som dronning med en gang, og en delegasjon av kirkeledere og adelige, ledet av Theobald, reiste til Bristol for å se Stefan og konsultere om deres moralske dilemma: burde de gå fra deres ed om lojalitet til kongen?<ref name="King_156"/> Stefan var enig at, gitt situasjonen, var han innstilt på å frita sine undersåtter dere ed om lojalitet til ham.<ref name="King_158">King (2010), s. 158; Carpenter (2004), s. 171.</ref>

Kirkelederne samlet seg på nytt i Winchester for å erklære Maud, «frue av England og Normandie», som en forløper til hennes kroning.<ref name="King_158"/> Mens Mauds egne tilhengere var tilstede ved hendelsen var det imidlertid få de større adelige som synes å ha vært tilstede og en delegasjon fra London som var unnvikende.<ref>Chibnall (1993), s. 98–99.</ref> Maud skrev for å klage og kreve Stefans løslatelse.<ref>Chibnall (1993), s. 98</ref> Hun reiste deretter til London for å gjennomføre sin kroning i juni, men hennes posisjon i hovedstaden ble usikker og vanskelig.<ref>Chibnall (1993), s. 102.</ref> Til tross for støtte for hennes sikkerhet fra [[Geoffrey de Mandeville, 1. jarl av Essex|Geoffrey de Mandeville]], som kontrollerte [[Tower of London]], var soldater lojale til Stefan ikke langt fra byen og Londons borgere fryktet å ønske Maud velkommen.<ref>Chibnall (1993), s. 103</ref> Den 24. juni, kort før den planlagte kroningen, samlet det seg opposisjon mot Maud og den allerede upopulære Geoffrey de Mandeville. Situasjonen ble så prekær at Maud og hennes tilhengere måtte flykte fra London, og gjorde en kaotisk reise til Oxford.<ref>King (2010), s. 163; Chibnall (1993), s. 104-105.</ref>

I mellomtiden hadde Geoffrey av Anjou invadert Anjou på nytt, og i fraværet av Waleran av Beaumont, som fortsatt var kjempende i England, tok Geoffrey hele hertugdømmet sør for elven [[Seine]] og øst for elven [[Risle]].<ref>Carpenter (2004), s. 173; Davis (1977), s. 68; Crouch (2008b), s. 47.</ref> Det kom ingen hjelp fra Stefans eldre bror Theobald denne gangen heller, som synes å ha vært opptatt av sine egne problemer med Frankrike — den nye franske kongen [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]], hadde avvist sin fars avtale om regional allianse, og isteden bedret forholdene med Anjou og tatt en mer aggressiv holdning med Theobald, noe som kom til å resultere i krig året etter.<ref>Crouch (2008b), s. 52.</ref> Geoffreys militære suksess i Normandie og Stefans nederlag og svakhet i England begynte å påvirke lojaliteten til mange anglo-normanniske baroner, som fryktet å tape deres land og eiendommer i England til Robert og Maud, og deres besittelser i Normandie til Geoffrey.<ref>Davis (1977), s. 67.</ref> Mange begynte å forlate Stefans parti. Stefans venn og rådgiver Waleron var en av de som på midten av 1141 endret side. Han reiste til Normandie for å sikre sin slekts besittelser ved å alliere seg med Anjou, og førte Worcestershire innenfor Mauds kontrollerte områder.<ref>Davis (1977), s. 67–68.</ref> Walerons tvillingbror Robert av Leicester, trakk seg ut av krigføringen på samme tid. Andre tilhengere av Maud fikk offisielt tilbake deres tidligere festninger, blant annet biskop Nigel av Ely, og andre fikk opprettet nye jarledømmer for seg vest i England. Den kongelige kontroll over preging av mynter brøt sammen, noe som førte til at lokale baroner og biskoper over hele landet, blant annet Henrik av Skottland, preget egne mynter av ymse kvalitet.<ref>Blackburn (1994), s. 199.</ref>

Stefans utgifter må ha vært store, og han tømte raskt skattekisten etter Henrik I, men synes likevel aldri å ha vært fri for penger. Hans mynter var av rimelig rent metall i motsetningen til myntene som keiserinnen og hennes sønn preget som var under den standardiserte vekten på 22,5 gram.<ref>Poole (1987), s. 154-155</ref> Stefan synes å ha lånt omfattende fra rike handelsmenn og betalt dem tilbake med rike overdragelser i land og eiendommer. London, med unntak av noen få måneder i 1141, var alltid lojale til ham.<ref>Poole (1987), s. 155</ref>

==== Tilbaketrekning til Winchester og beleiring av Oxford ====
[[Fil:Oxford Castle.JPG|thumb|Sankt Georgtårnet ved [[Oxford Castle]].]]

Stefans hustru [[Matilda av Boulogne]] spilte en avgjørende rolle i å holde kongens sak aktiv mens han var i fangenskap. Hun samlet Stefans gjenværende løytnanter rundt seg og den kongelige familie i sørøst, avanserte mot London da byens borgere hadde avvist Maud.<ref name="Crouch_261">Crouch (2002), s. 261.</ref> Stefans langvarige kommandant, William av Ypres, ble værende hos henne i London; William Martel, den kongelige forvalter, ledet operasjonene fra [[Sherborne]] i [[Dorset]], og Faramus av Boulogne ledet den kongelige husholdning.<ref>Bennett (2000), s. 106; Crouch (2002), s. 261.</ref> Dronningen synes å ha skaffet seg ektefølt sympati og støtte fra Stefans mer lojale tilhengere.<ref name="Crouch_261"/> Henry av Blois’ allianse med Maud ble kortvarig da de snart ble uenige om politisk beskyttelse og kirkepolitikk; biskopen møtte Stefans hustru Matilda ved [[Guildford]] og overførte sin støtte til henne.<ref>Barlow (1999), s. 176.</ref>

Mauds posisjon ble endret ved hennes ydmyke tilbaketrekning til Winchester. Som følge av deres flukt fra London, beleiret Maud og Robert av Gloucester biskopen i hans festning ved Winchester i juli.<ref>Bradbury (2009), s. 121.</ref> Maud benyttet den kongelige festningen i byen Winchester som base for hennes operasjoner, men kort tid etter hadde dronning Matilda og William av Ypres omringet Mauds styrker med deres egen, forsterket med nye soldater fra London.<ref>Barlow (1999), s. 176; Chibnall (1993), s. 113.</ref> Maud besluttet å rømme fra byen med hennes nære folk som Fitz Count og [[Reginald de Dunstanville, 1. jarl av Cornwall|Reginald av Cornwall]], mens resten av hæren forsinket de kongelige styrkene.<ref>Chibnall (1993), s. 113.</ref> I det påfølgende slaget ble Mauds styrker beseiret og Robert av Gloucester ble tatt til fange mens de trakk seg tilbake, men Maud greide å slippe unna, og kom seg utmattet til sin festning i Devizes.<ref>Barlow (1999), s. 177; Chibnall (1993), s. 114.</ref>

Da både Stefan og Robert ble holdt som fanger, ble det innledet forhandlinger for å forsøke å komme fram til en langvarig fredsavtale, men dronning Matilda var ikke villig til å komme med noe kompromiss til Maud, og Robert nektet å akseptere noe tilbud for å oppmuntre ham til bytte side.<ref name="Barlow_177">Barlow (1999), s. 177.</ref> I november besluttet de to partene rett og slett å utveksle sine ledere, Stefan kom tilbake til sin dronning og Robert til keiserinnen i Oxford.<ref>Barlow (1999), s. 177; Chibnall (1993), s. 115.</ref> Biskop Henry holdt en nytt kirkeråd som endret dets tidligere beslutninger og bekreftet på nytt Stefans legitimitet som konge, og kongen og dronningen ble kronet på nytt eller med en lignende seremoni i julen 1141.<ref name="Barlow_177"/> Ved begynnelsen av 1142 ble Stefan syk og ved påsken begynte det å gå ryktet om at han ville dø av sykdommen.<ref>Bradbury (2009), s. 134, 136.</ref> Årsaken til den langvarige sykdommen kan ha vært et resultat av hans fangenskap året før. Til sist begynte han å komme seg igjen og reiste da nordover for å samle sammen nye styrker, og han klarte også å overbevise Ranulf av Chester til å bytte side enda en gang.<ref name="Barlow_178">Barlow (1999), s. 178.</ref> Han tilbrakte sommeren ved å angripe en del festninger som tilhørte keiserinnen eller var lojale til henne, blant annet Cirencester, Bampton og Wareham.<ref name="Bradbury_136">Bradbury (2009), s. 136.</ref>

Midtveis i 1142 reiste Robert til Normandie for å hjelpe Geoffrey med operasjoner mot en del av Stefans gjenværende tilhengere der, men utpå høsten kom han tilbake til England.<ref>Chibnall (1993), s. 116–117.</ref> I mellomtiden hadde Maud kommet under økende press fra Stefans styrker og ble omringet ved Oxford.<ref name="Bradbury_136"/> Oxford var en sikker by, beskyttet av forsvarsmurer og elven [[Themsen]], men Stefan angrep plutselig over elven, ledet angrepet og faktisk svømte deler av angrepet.<ref name="Bradbury_137">Bradbury (2009), s. 137.</ref> Straks de var på den andre siden av elven, stormet de inn i byen og fanget Maud i hennes festning.<ref name="Bradbury_137"/> [[Oxford Castle]] var imidlertid en kraftig festning og framfor å storme den måtte Stefan begynne en langvarig beleiring, men dog forsonet ved at fienden var omringet. Rett før julen greide keiserinnen snike seg ut av festningen, krysset den islagte elven til fots og greide å komme seg forbi kongens hær uten å bli oppdaget og komme seg i trygghet til Wallingford. Garnisonen i Oxford hadde tillatelse til å overgi seg den påfølgende dagen. Hun ble værende med Fitz Count for tid før hennes hoff ble etablert på nytt ved Devizes.<ref>Chibnall (1993), s. 117.</ref>