Redigerer Det deuteronomistiske historieverk (avsnitt)

==Viktige teologiske ledemotiv==
===Én Gud===
Et svært viktig teologisk tema er forkynnelsen av én Gud, det vil si herren (''Jahve'') som førte folket ut fra [[slaveri]]et i Egypt (''Exodus''). Dette grunntemaet legges allerede i første del av [[5. bok]], og blir brukt som grunnlag for refleksjonen senere. Gud er trofast, men hans folk er det ikke. [[Shema]], som er folkets trosbekjennelse, sier «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én!» (5. Mosebok 6:4). Dette blir grunnlaget senere i DrtH som folket dømmes på grunnlag av. Det hele handler om kampen mot [[synkretisme]] (religionsblanding). Et eksempel er deres frafall i dommertiden. Folket dyrker da [[Baal]] (Dommernes bok 2:11ff), og et annet er [[Jereboam av Israel|kong Jereboam]]s gullkalver (Første Kongebok 12:25ff). Dette understreker et viktig moment, nemlig at spesielt kongen må være trofast Gud. Det er naturlig i et sterkt [[teokrati]].

===Én helligdom===
Tilknyttet forestillingen om én Gud er forestillingen om én helligdom, og plasseringen av den. Dette kriteriet gis i 5. Mosebok 12:5 «... søk til det stedet Herren deres Gud velger ut blant alle deres stammer, hvor han vil la sitt navn bo. ...». Jerusalem blir stedet for kulten, noe som når sitt høydepunkt med [[Tempelet i Jerusalem|Salomos tempel]]. Et klart brudd på dette er i forbindelse med Jereboams gullkalver, han setter dem opp til helligdommer i [[Betel]] og [[Dan]]. Domsordet dermed mot alteret i Betel i Første Kongebok 13:3.

===Ett folk og én konge===
Folket er Guds [[Utvelgelse i Det gamle testamente|utvalgte]] folk, og dette gjenspeiles i at ''DtrH'' ser på Gud som historiens herre. Gud er med folket så lenge de holder hans [[Lov i Det gamle testamente|bud og lover]]. Han har gitt de løftet om land, vil føre de til det lovede land. I Josvaboken inntar de landet og deler det seg imellom. Det etableres ett stammeforbund, som danner en løs statsstruktur. Og ved inngangen til kongetiden, salves Saul til konge over «mitt folk Israel» (Første Samuelsbok 9:16).

Man kan også peke på [[profet]]ens rolle som viktig i ''DtrH''. Moses var benevnes også som profet, og det er gjennom profetene Gud kaller sitt folk tilbake. Dommeren og profeten Samuel salver Saul og David og profeten [[Profeten Elia|Elia]] bekjemper synkretismen i nordriket (1 Kong 18).

===Én pakt===
En viktig «institusjon» som regulerer forholdet mellom menneskene og Gud er [[Pakt i Det gamle testamente|pakten]] som Gud inngikk med folket på [[Sinai (fjell)|Sinaifjellet]]. Pakten er frivillig fra Guds side, og grunnlaget ligger i paktsinngåelsen i 5. Mosebok (jf. [[parallell]] i 2. Mosebok 19-24). Man mener å ha funnet en struktur som rettslig ligner paktsinngåelsene i [[Orienten]] på denne tiden. Strukturen er som følger: 
*Først et historisk tilbakeblikk, der man ser på hvordan partene har forholdt seg til hverandre tidligere (jf. 5. Mosebok 1-11).
*Deretter innholdet i pakten, en lovbok med regler og forpliktelser (jf. 5. Mosebok 12-26:16). 
*Så en inngåelse av pakten, en paktsslutning, med for eksempel et måltid (jf. 5. Mosebok 26,17-27). 
*Helt til slutt kommer konsekvensene av pakten. Dersom den holdes velsignelser og hvis den brytes [[forbannelse]]r (jf. 5. Mosebok 28-). Lydigheten er med andre ord viktig, det er en lydighet til pakten (loven), men ikke minst til den gud som uforskyldt inngår denne pakten.

Dermed blir loven, som inneholder mange viktige temaer, målestokken som Israels folket dømmes etter. «Så sant du holder mine forskrifter og bud, så skal jeg ...». Under Dommerne opplever folket forbannelse, og under Josva velsignelse. David og Salomo opplever velsignelse, og de dårlige kongene etter dem forbannelse (unntatt Hisikia og Josjia). Med denne tolkningsnøkkelen får vi forklaringen på hvorfor trengslene oppstår etter Salomo på 800-tallet (kamp mot [[Baal]]-profeter og kriger) og ned mot Jerusalems fall og Israels eksil i Babylon. Det er en kamp mot Israels utroskap mot Gud som er nedtegnet i Det deutronomistiske historieverk (jf. [[Hoseas bok|Hosea]]).