Redigerer Det britiske imperiet (avsnitt)

==Frihandel og «uformelt imperium»==
Det gamle britiske kolonisystemet begynte å forfalle på 1700-tallet. I den lange perioden med [[Whig (historisk britisk parti)|whigenes]] dominans i britisk politisk liv ([[1714]]&ndash;[[1762|62]]) ble imperiet mindre viktig. Storbritannias forsøk på å styrke sitt monopol på handel med koloniene i Nord-Amerika førte til [[den amerikanske uavhengighetskrigen]] ([[1775]]&ndash;[[1783|83]]), og resulterte i at de mistet sine mest folkerike kolonier.

Denne perioden blir også omtalt som slutten på det «første britiske imperium» for å markere skiftet fra britisk ekspansjon på det amerikanske kontinentet på [[1600-tallet|1600-]] og [[1700-tallet]] til det «andre britiske imperium» i Asia og senere Afrika på 1700- og 1800-tallet. Tapet av [[de tretten koloniene]] i Amerika viste at koloniene ikke nødvendigvis var så fordelaktige økonomisk sett, siden Storbritannia fortsatt kunne profittere på handel med dem uten å betale for forsvar og administrasjon.

[[Merkantilisme]]n, den økonomiske doktrinen om konkurranse mellom nasjoner for å samle så mye rikdom som mulig og som karakteriserte første periode av kolonitiden, ble nå erstattet av [[laissez-faire]], den økonomiske liberalismen til [[Adam Smith]] og hans etterfølgere, som [[Richard Cobden]].

Britene lærte av tapet av kontroll i Nord-Amerika at det kan være noe å tjene på handel selv om man ikke styrer en koloni. Dette førte til at det i 1840- og 1850-årene ble opprettet selvstyrende kolonier med hvit bosetting i [[Canada]] og [[Australasia]], som ble sett på som utposter for hjemlandet. Irland ble behandlet annerledes på grunn av sin geografiske nærhet, med innlemmelse i [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]] i 1801. Dette skjedde i stor grad som en konsekvens av det irske opprøret mot britisk styre i 1798.

I 1807 gjorde Storbritannia slavehandel ulovlig, og forsøkte å påtvinge prinsippet på andre nasjoner. På midten av 1800-tallet hadde Storbritannia i all hovedsak utryddet verdens slavehandel. [[Slaveri]] i seg selv ble avskaffet i de britiske koloniene i 1824, men fenomenet med [[kontraktstjeneste]] og reelt slaveri fortsatte helt til 1920.

Slutten på det gamle koloni- og slavesystemet ble etterfulgt av innføringen av [[frihandel]], som kulminerte med opphevelsen av [[kornforordningene]] og [[navigasjonsforordningene]] i 1840-årene. Frihandel åpnet det britiske markedet for fri konkurranse, og stimulerte handel med andre land i midten av 1800-tallet.

Noen argumenterer at frihandel kom frem som et resultat av Storbritannias økonomiske posisjon og var ikke tilknyttet noen virkelig filosofisk overbevisning. På tross av det tidligere tapet av 13 av Storbritannias Nordamerikanske kolonier gjorde den endelige seieren i [[Europa]] over [[Napoleon]]s [[Frankrike]] i [[1815]] nasjonen til den mest innflytelsesrike internasjonale maktfaktor. Mens [[den industrielle revolusjon]]en startet tidligere i Storbritannia enn i andre europeiske land og gav landet økonomisk lederskap, dominerte [[Royal Navy]] på alle hav. Ingen andre europeiske stormakter forfulgte med like stor konsekvens drømmen om et verdensomspennende rike. Storbritannia utvidet sin økonomiske og politiske innflytelse i hele det "uformelle imperiet" gjennom kombinasjonen av frihandel og strategisk fortrinnsrett.

Mellom [[Wienerkongressen]] i 1815 og [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1870 var Storbritannia verdens ledende industrielle maktfaktor med over 30% av den globale industriproduksjon i 1870. Som "verdens fabrikk" kunne Storbritannia produsere ferdige produkter så effektivt og billig at de kunne underby tilsvarende lokalproduserte varer i fremmede markeder. Under stabile politiske forhold i spesielle oversjøiske markeder kunne Storbritannia ha økonomisk fremgang gjennom frihandel alene uten å ha formell styring med handelspartnerne. Det amerikanske kontinentet, spesielt [[Argentina]] og [[USA]], ble sett på å være godt innenfor det britiske handelsimperium på grunn av de begrensninger som ble satt av [[Monroe-doktrinen]] som hindret europeiske nasjoner i  å ta formell kontroll over land i området.