Redigerer Det Konservative Folkeparti (avsnitt)

=== Borgerlig samling i etterkrigstiden ===
[[Fil:Konservative valgplakater forberedes (DH034284).jpg|thumb|left|Valgkampmedarbeidere forbereder plakater i 1950. {{byline|Det Kongelige Bibliotek}}]]
[[Fil:Konservative valgplakater i 1953 (DH034948).jpg|thumb|Konservative valgplakater foran folketingsvalget i 1953. {{byline|Mogens Haven/Det Kongelige Bibliotek}}]]

Spørsmålet om [[Sydslesvig]]s eventulle gjeninnlemmelse i Danmark førte til et brudd mellom Christmas Møller og partiet i 1947 fordi han var imot en grenseendring. Christmas Møller bidro deretter til å felle Venstres statsminister Knud Kristensen og stilte som uavhengig kandidat ved [[folketingsvalget i Danmark 1947|folketingsvalget i 1947]] uten å bli valgt. Christmas Møller ble aldri med i partiet igjen før han døde av et hjerteinfarkt året etter, 54 år gammel.

Fra 1950 fikk partiet vind i seilene og begynte samme år å samarbeide med Venstre om å skape et liberalt, borgerlig alternativ til [[sosialdemokrati]]ske regjeringer.<ref name="SDE KF" /> Sentrale personer i dette arbeidet ble brødrene Aksel Møller og [[Poul Møller]]. [[Poul Sørensen (politiker)|Poul Sørensen]] skulle dessuten utøve en slik makt over partiets organisasjon at han ble kalt «partieieren».<ref>{{Kilde www|url=http://jyllands-posten.dk/indland/ECE3271020/et-kriseplaget-partis-historie/|tittel=Et kriseplaget partis historie|dato=18. juni 1999|forfatter=Ritzau|verk=Jyllands-Posten|besøksdato=13. august 2014|språk=dansk}}</ref> I oktober 1950 dannet Venstre og Det Konservative Folkeparti regjering, ledet av [[Erik Eriksen (statsminister)|Erik Eriksen]]. Ole Bjørn Kraft ble utenriksminister. Dette var første gang at de konservative deltok i en regjering i fredstid, unntatt samlingsregjeringen like etter frigjøringen i 1945. I 1953 vedtok man den nye grunnloven som innebar blant annet kvinnelig arvefølge til tronen og avskaffelse av Landstinget. Til tross for valgseier samme år gikk regjeringen av som følge av stor motstand innad i Venstre mot regjeringssamarbeidet.

De to partiene samarbeidet imidlertid i opposisjon frem til 1965, og etter et kort avbrudd ble det gjenopptatt i regjeringssamarbeidet mellom Det Konservative Folkeparti, Venstre og Radikale Venstre etter [[folketingsvalget i Danmark 1968|folketingsvalget i 1968]]. I 1968 gjorde de konservative et av sine beste folketingsvalg, fikk sin hittil største folketingsgruppe med 37 mandater, og ble største ikke-sosialistiske parti i Folketinget. Den konservative lederen Poul Sørensen pekte på den radikale [[Hilmar Baunsgaard]] som statsminister, «som en lærepenge for Venstres konstante hegemoniske opptreden».<ref name="Skou" />  I 1971 tapte de borgerlige regjeringsmakten til Socialdemokratiet.