Redigerer Den katolske kirke i Norge (avsnitt)

====Bispedømmer og stift====
I 1667 besluttet [[den hellige stol]] at Norge skulle underlegges det [[apostolisk vikariat|apostoliske vikariat]] Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i [[Bremen]]. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet ''Vikariatet for de nordiske misjoner''. I 1781 ble den [[Skandinavia|skandinaviske]] halvøy skilt ut i det [[apostolisk prefektur|apostoliske vikariat]]et Sverige, med sete i [[Stockholm]].

I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet ''Nordpolmisjonen''. Denne dekket også bl.a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.

I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.

Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.

I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen ''stift'' om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om [[Oslo katolske bispedømme]] og [[Trondheim katolske stift|Trondheim]] og [[Tromsø katolske stift]].