Redigerer Den engelske borgerkrigen (avsnitt)

==Første borgerkrig==
[[Fil:English civil war map 1642 to 1645.JPG|thumb|250px|Kart over områdene holdt av rojalistene (rødt) og parlamentarianerne (grønt) i løpet av den første engelske borgerkrig, 1642-45]]

:''Utdypende artikkel: [[Første engelske borgerkrig]].''

Det lange parlamentet, som hadde satt seg opp mot kongens autoritet, samlet en hær ledet av [[Robert Deveraux, 3. jarl av Essex]]. Det var to ting de ville oppnå med dette: Å slå tilbake en invasjon fra Skottland og å slå tilbake forsøk fra kongen og hans støttespillere på å gjenopprette monarkens autoritet. Karl I hadde i mellomtiden forlatt London og samlet en hær gjennom det gamle systemet ''[[Commission of Array]]''. I april [[1642]] reiste han det kongelige banneret i [[Nottingham]], og borgerkrigen var et faktum. 

Ved begynnelsen av konflikten var store deler av landet nøytralt. [[Royal Navy]] og de fleste byer tenderte mot å støtte parlamentet, mens kongen hadde mer støtte på landsbygden. Man antar at det til sammen bare var omkring 15&nbsp;000 soldater kampklare da krigen brøt ut. Men den spredte seg raskt og berørte etter hvert alle samfunnslag i alle deler av De britiske øyer. Mange områder forsøkte å være nøytrale, men klarte ikke å stå imot presset. 

Kongen og hans støttespillere stod for tradisjoner i forhold til stat og kirke, mens parlamentet stod for radikale reformer i religionen og økonomien og en stor reform av den nasjonale maktfordelingen. Parlamentet var dog ikke en enhetlig gruppe; på et tidspunkt under den første borgerkrigen var det flere parlamentsmedlemmer og lorder i kongens provisoriske parlament i [[Oxford]] enn det var i parlamentet i [[Westminster]]. 

Parlamentet hadde større ressurser enn kongen, ettersom det hadde kontroll over alle større byer, inkludert de store arsenalene i [[Kingston-upon-Hull|Hull]] og [[London]]. Kongen håpet av noen raske seire ville veie opp for de materielle fordelene parlamentet hadde. Dermed ble målet for den første større beleiringen Hull. Beleiringen begynte i juli 1642 og endte med en avgjørende seier for parlamentet. 

I september 1642 ankom kongen [[Wellington, Shropshire|Wellington]], en liten men viktig markedsby i [[Shropshire]]. Der talte han til sine tropper på [[Orleton Hall]]. Kongen erklærte at han sto for protestantisk religion, Englands lover og parlamentets frihet. Dette ble kjent som [[Wellingtonerklæringen]], som var så viktig at en forkortet versjon av budskapet ble preget på 10-shillings sølvmynter (''RELIG:PROT:LEG:ANG:LIBER:PAR'') og sølvhalvkroner (''REL.PRO.LEG.ANG.LIB.PAR''). Forkortelsene stod for ''Religio Protestantium, Leges Angliae, Libertas Parliamenti'', en latinsk oversettelse av erklæringen.

Det første slaget i krigen stod ved [[slaget ved Edgehill|Edgehill]]. Resultatet var uavklart, og begge sider hevdet å ha seiret. En av kongens fremste offiserer, hans nevø [[Rupert av Rhinen]], viste seg som en fremragende kavalerikommandant. På den andre siden var det også en kavalerienhet som utmerket seg, nemlig den som var samlet og ledet av [[Oliver Cromwell]]. Senere i krigen utarbeidet Cromwell planene for [[New Model Army]], med en struktur som man fortsatt ser spor av i mange lands forsvarsstyrker. Den hadde en enhetlig kommandostruktur, i stedet for det eldre systemet hvor hver av de adelige kommandantene hadde sin egen hær, som ikke nødvendigvis fungerte særlig effektivt sammen med andre enheter, og som selv valgte hvilke slag de ville delta i. New Model Army var mer samkjørt og effektiv og gav parlamentet en stor militær fordel. Etter den neste trefningen, [[slaget ved Turnham Green]], måtte kongen trekke seg tilbake til Oxford, som ble hans base gjennom resten av krigen. 
 
I [[1643]] seiret rojalistene i [[slaget ved Adwalton Moor]] og tok kontroll over det meste av [[Yorkshire]]. I [[Midlands]] tok parlamentarianerne [[Lichfield]] etter en beleiring ledet først av Lord Brooke og deretter [[John Gell]]. Etter seieren slo Gell følge med [[John Brereton]] og kjempet i [[slaget ved Hopton Heath]], hvor rojalistenes kommandant [[Spencer Compton, 2. jarl av Northampton]] falt. Rojalistene seiret så i [[slaget ved Lansdowne]] og [[slaget ved Roundway Down]] som gjorde prins Rupert i stand til å ta [[Bristol]]. Samme år grunnla Cromwell ''[[Ironsides]]'', en eliteenhet som benyttet hans nye prinsipper for militær ledelse. Takket være denne enheten seiret parlamentarianerne i [[slaget ved Gainsborough]] i juli 1643.

I september 1643 stod [[slaget ved Newbury]] med uavklart resultat. Den [[11. oktober]] seiret parlamentarianerne i [[slaget ved Winceby]], og de fikk dermed kontroll over [[Lincoln, England|Lincoln]]. Etter politisk manøvrering på begge sider forhandlet Karl I frem en våpenhvile i Irland og fikk dermed frigjort sine styrker der, mens parlamentet sikret skotsk støtte mot å gi visse innrømmelser til Skottland.
[[Fil:Battle of Marston Moor 1644 by John Barker.png|thumb|[[Slaget ved Marston Moor]], 1644. Maleri av J. Baker]]

Parlamentarianerne seiret, med skotsk hjelp, igjen i [[slaget ved Marston Moor]] i [[1644]] og tok dermed [[York]]. Cromwells handlinger under slaget var avgjørende, og han ble lagt merke til som en potensiell politisk, såvel som militær leder. Noe senere samme år ble [[slaget ved Lostwithiel]] i [[Cornwall]] et kraftig tilbakeslag for parlamentet. 

I [[1645]] reorganiserte parlamentet sine hovedstyrker i New Model Army. [[Thomas Fairfax]] ble øverstkommanderende og Cromwell hans nestkommanderende og generalløytnant i kavaleriet. [[14. juni]] stod [[slaget ved Naseby]] og [[10. juli]] [[slaget ved Langport]]. Disse slagene viste seg i ettertid å være helt avgjørende seire for parlamentet, ettersom Karl Is styrker praktisk talt ble knust. 

Kongen forsøkte å konsolidere Midlands som en maktbase. Han begynte å opprette en akse mellom Oxford og [[Newark on Trent]], som var sterkt befestet og stod fast på kongens side. Han tok [[Leicester]], som ligger mellom de to byene, men hadde så ikke ressurser nok til å komme lenger. I mai [[1646]] søkte han tilflukt hos en skotsk hær i [[Southwell]] i [[Nottinghamshire]]. Han ble deres fange, og dette markerte slutten på den første engelske borgerkrig.