Redigerer Den demokratiske republikken Afghanistan (avsnitt)

== Fredsforsøkene mislykkes ==
Forhandlingene brakte ikke fred til [[Afghanistan]]. Det var små forventninger blant dets fiender og [[Sovjetunionen]] at [[Kabul]]-regjeringen ville overleve. Den nektet å kollapse, som førte til en tre-årsperiode med borgerkrig.

Genève-prosessen klarte ikke å hindre videre ødeleggelser som en politisk løsning kunne ha hindret eller begrenset. Den slo feil delvis fordi Genève-prosessen hindret deltakelse av den afghanske motstandsbevegelsen. DRA okkuperte Afghanistans sete i [[FN]]. Nektet anerkjennelse motsatte motstandslederne den sentrale rolle som DRA fikk spille i Genève. Da FN-representanten [[Diego Cordovez]] gikk til [[mujahedin]]-partiene for å diskutere en mulig politisk avtale i februar [[1988]], mer enn fem år etter at forhandlingene startet, var de ikke interessert. Deres bitterhet ville sveve over utallige forsøk på å finne en politisk løsning.

Betydelig diplomatisk energi ble brukt gjennom 1987 på å finne politiske kompromiss som ville ende kampene før Sovjet trakk seg ut. Mens [[Pakistan]], Sovjet og DRA kranglet over tidsaspektet ved Sovjets tilbaketrekning, arbeidet Cordovez med et utkast for en afghansk regjering som kunne gjenforene de stridende parter. Dette utkastet involverte [[Zahir Shah|Mohammed Zahir Shah]], og ved forlengelse, de ledende medlemmene av den tidligere regjeringen, derav de fleste medlemmene var i eksil. Denne tilnærmingen trengte også et møte i [[loya jirga]]-tradisjon som representerte alle afghanske ledende personer og samfunn. Dette for å nå en samlet enighet på hvordan det fremtidige styret skulle være. Jirgaen skulle også velge en liten gruppe med respekterte ledere for å fungere som en overgangsregjering i stedet for Kabul-regjeringen og mujahedin. I løpet av overgangen skulle en ny grunnlov bli satt sammen og valg skulle lede til innsettelsen av en folkelig akseptert regjering. Denne pakken dukket stadig opp i modifiserte former gjennom borgerkrigen som fulgte. Foreslåtte roller for kongen og hans tilhengere gikk inn og ut av dette utkastet, til tross for hard motstand fra de fleste mujahedin-lederne.

Fredsutsiktene feilet fordi det ikke ble oppnådd noen troverdig enighet. I midten av 1987 merket motstandsstyrkene at de var i ferd med å oppnå en militær seier. De hadde slått tilbake det som viste seg å være den siste rekken med betydelige sovjetiske offensiver. Stinger-rakettene hadde fremdeles en avskrekkende effekt og de mottok en ubegrenset mengde med assistanse utenfra. Nederlag for Kabul-regjeringen var deres løsning for fred. Denne sikkerheten, skjerpet av deres mistro til FN, nesten garanterte deres avslag på politiske kompromiss.