Redigerer Den andre spanske republikken (avsnitt)

== Den politiske situasjonen etter valget i 1936 ==
Selv om Azaña var kjent som politiker, og det politiske programmet han var valgt på var ganske moderat, reagerte likevel høyresiden som om dette var en [[bolsjeviker|bolsjevikisk]] revolusjon, og reagerte ikke minst på de store folkeopptogene til fengslene for å hente ut de som var blitt arrestert etter oppstanden i oktober året før, til tross for at det ennå ikke var utstedt noen erklæring om amnesti. Dette ga høyresiden en oppfatning av  den totale lovløsheten, disse hadde tross alt deltatt i et ulovlig kuppforsøk. Høyresiden opplevet at i denne situasjonen var selve begrepet ''Spania'' i fare, at motstanderne ignorerte lov og orden og at den formelle politiske veien slik sett hadde opphørt å eksistere ved venstresidens ignorering av lov og orden.

Azaña var nødt til å iverksette amnestiet, til tross for at Cortes ikke fikk tid til å behandle spørsmålet rent formelt, da det var brutt ut fangeopprør i [[Burgos]], [[Cartagena]] og [[Valencia]]. Azaña  reverserte en del av de politiske beslutningene som var fattet siden han sist var statsminister. Verre var det for regjeringen at økonomien brøt sammen, da ingen ville investere eller gi lån under dette styret. Nivået for private investeringer falt tilbake til nivået fra 1913. Videre hadde arbeiderne fått høye forventninger til høyere lønninger, langt mer enn hva det var økonomisk grunnlag for og det brøt ut en rekke streiker. Arbeidsledigheten steg og [[peseta]]en falt sterkt i verdi. En før-revolusjonær stemning bredte seg, og flere av de politiske gruppene organiserte egne [[milits]]er og det ble mer vanlig at folk gikk bevæpnet til daglig.

Denne oppfatningen om at lov og orden hadde brutt sammen, ga særlig næring til høyresiden. De ulike politiske fløyene skyldte på hverandre, og de militære ble provosert til å ta ansvaret for landet. I denne situasjon provoserte [[Falange|fangistene]] ytterligere til å skape uorden. Falangistene fikk i denne perioden økonomisk støtte fra [[Benito Mussolini]]s [[Italias historie (1922-1945)|Italia]], men søknad om støtte fra det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] ble avvist. Falangen hadde i denne perioden en stor medlemsvekst, noen som skyldtes både den politiske situasjonen og sterkere økonomiske muskler.

Da Cortes møttes igjen 3. april ble det stilt mistillitsforslag mot president Alcalá Zamora på grunn av hans begrunnelse for å skrive ut nyvalget. Dette ble vedtatt, og Azaña ble valgt til ny president. Santiago Casares Quiroga ble ny statsminister. Volden og  militariseringen av samfunnet økte, det ble eksempelvis en vanlig rutine at man leverte fra seg våpnene når en gikk inn i Cortes' bygning. Den revolusjonære retorikken fra venstresiden, særlig kommunistene ble stadig sterkere.