Redigerer Dansketiden (avsnitt)

===Ny union og syn på dansketiden===
Ved [[Kielfreden]] [[14. januar]] [[1814]] ble det bestemt at Danmark skulle overgi Norge til [[Sverige]], fordi Danmark-Norge var på den tapende siden under [[Napoleonskrigene]]. Ved [[Mossekonvensjonen]] [[14. august]] 1814 gikk Norge i [[personalunion]] med [[Sverige]], og [[Carl Johan]] ble valgt til norsk konge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Bård Frydenlund]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/makt-og-politikk/1312-mysteriet-1814-hvordan-kunne-det-skje.html «Mysteriet 1814 – hvordan kunne det skje?»]. Hentet 14. des. 2016.</ref>

Den kulturhistoriske perioden [[nasjonalromantikken]] spredte seg til Norge denne epokens slutt.
Dansketiden blir også kalt «[[400-årsnatten]]». [[Henrik Wergeland]] beskrev i sin tale i 1834 at denne tidsepoken ikke var norsk historie verdig.
{{sitat|Vort og Norge og fortidens Norge synes som to avbrutte halvringe, der passer paa det nøieste sammen, mellomalderen kun som en uegte lodning, som vi bryter væk for at hele de egte led. Selv om Staten var forsvunden, tvivlede dog ingen om at Nationen levde.}}

Under den nasjonalromantiske perioden på midten og slutten av [[1800-tallet]] ble dansketiden fremstilt som svært undertrykkende og negativ for Norge, og perioden ble sett på som en mørk periode i Norges historie. Det ble fremhevet at nordmenn var svært forskjellige fra dansker, og alt det norske ble dyrket. Fortellingen om en evig norsk kamp for selvstendighet var naturlig etter den lange unionstiden, men i dag kan vi se at denne fremstillingen er noe ensidig og unyansert. Det var riktignok stor forskjell på Norge og Danmark også i dansketiden. Men slett ikke alle nordmenn var misfornøyde med den danske staten. Det var liten kritikk av staten eller eneveldet; det finnes mange eksempler på nordmenn som var positive til denne statsformen og gav den sin tilslutning. Det norske opprøret i 1814 var heller ikke et opprør mot Danmark, men et opprør mot å bli overgitt til Sverige. Store deler av det norske samfunnet var opplært til å se på Sverige som en brutal undertrykkerstat, og mange oppfattet Danmark som en beskytter og hjelper. [[Stattholder]]en i Norge, den danske arveprinsen [[Christian Frederik]], var svært populær blant det norske folket, og han ble da også valgt til norsk konge av [[riksforsamlingen på Eidsvoll]] i 1814. Det nordmennene krevde mot slutten av dansketiden, var ikke nasjonal frigjøring, men heller en form for likestilling. Først da Danmark ikke lenger kunne gi hjelp til dette, ble det åpnet for et brudd.<ref>Norgeshistorie.no, [[Odd Arvid Storsveen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/mennesker/1302-nasjonale-konflikter-i-enevoldsstaten.html «Nasjonale konflikter i enevoldsstaten»]. Hentet 14. des. 2016.</ref>