Redigerer Claudius (avsnitt)

== Død og ettermæle ==
[[Fil:Roma-mausoleo di augusto.jpg|mini|Augustus mausoleum, hvor Claudius ble gravlagt]]
Historikere fra antikken er gjennomgående enig om at Claudius døde etter en forgiftning, muligens fra sopp eller på ei fjær, og han døde på morgenen 13. oktober 54. Kildene varierer imidlertid på en del detaljer. Enkelte hevder Claudius var i Roma,<ref name="Suet44">Suet. ''Claud.'' 44</ref> mens andre hevder han var i [[Sinuessa]].<ref>Tac. ''Ann.'' XII 66</ref> Enkelte indikerer at hans munnsjenk [[Halitus]], hans doktor [[Xenophon]] eller den beryktede giftmorderen [[Locusta]] sto bak mordet.<ref>Accounts of his death: Suet. ''Claud.'' 43, 44. Tac. ''Ann.'' XII 64, 66–67. Josephus ''Ant. Iud.'' XX 148, 151. Dio ''Rom. Hist.'' LX 34. Pliny ''Natural History'' II 92, XI 189, XXII 92.</ref> Enkelte sier han døde etter lengre lidelse etter en enkelt dose i en middag, mens andre hevder han kom seg, bare for å bli forgiftet igjen.<ref name="Suet44" /> Nesten alle historikerne impliserer at det var hans siste hustru, Agrippina, som egentlig sto bak drapet på ham. Agrippina og Claudius hadde i større grad vært uforlikte i de siste månedene før hans død. Det kom til et punkt hvor Claudius åpent beklaget sine dårlig koner, og begynte å bemerke det at Britannicus nærmet seg voksen alder, i lys av å gjenopprette sin status i den keiserlige familien.<ref>Suet. ''Claud.'' 43</ref> Agrippina hadde åpenbart et motiv i å sikre at Nero skulle etterfølge Claudius før Britannicus ble i stand til å gripe makten.

I nyere tid har enkelte forfattere sådd tvil om hvorvidt Claudius ble drept eller om han døde av naturlige årsaker.<ref>Scramuzza (1940) pp. 92–93 sier at tradisjon gjør hver keiser til offer for ondt spill, så vi kan ikke være sikker på at Claudius faktisk ble myrdet. Levick (1990) pp.&nbsp;76–77. fremmer den muligheten at Claudius døde av stress etter å ha kranglet med Agrippina om hvem hans etterfølger skulle være, men konkluderer med at timingen gjør mord til den mest sannsynlige dødsårsaken.</ref> Enkelte av vår tids forskere hevder at det universelle i de antikke tekstene underbygger påstanden om at han ble drept.<ref>Levick (1990); også i motsetning til mordet på Augustus, som kun er funnet beskrevet hos Tacitus og hos Dio, som siterte Tacitus. Sveton, en notorisk slarver, nevnte ikke dette drapet i det hele tatt.</ref> Historie kunne ikke samles eller skrives objektivt i de dager, så noen ganger ble rykter som har gått fra munn til munn, festet til pergamentet først flere år etter hendelsene, når skribentene ikke lenger var i fare for å bli arrestert for det de skrev ned. Claudius aske ble gravlagt i [[Augustus' mausoleum]] 24. oktober, etter en begravelse i Augustus stil.
[[Fil:Gold coin of Claudius 50 51CE excavated in South India.jpg|thumb|Gullmynt av Claudius (50-51) utgravd i [[Sør-India]], et eksempel på [[Romersk handel med India]] i denne perioden.]]
Claudius ble guddommeliggjort av Nero og senatet nesten umiddelbart,<ref>Suet. ''Nero'' 9</ref> og mange av Claudius' mindre trofaste menn ble raskt tilhengere av Nero. Claudius' testamente hadde blitt endret kort tid før hans død, hvor han utpekte enten Nero og Britannicus i fellesskap, eller Britannicus alene, som sin etterfølger på tronen. Britannicus var på det tidspunktet bare måneder fra å bli betraktet som voksen i henhold til romersk lov.

Agrippina hadde sendt bort [[Tiberius Claudius Narcissus|Narcissus]] kort tid i forveien, og fikk nå den tidligere slaven drept. Narcissus, som tjente som sekretær for Claudius, brente, som en siste handling, alt av Claudius korrespondanse, for at denne ikke skulle bli brukt mot ham eller andre i Neros nye regime. Dette gjorde at Claudius' egne tanker om sin politikk og sine motiver gikk tapt for historien. Akkurat slik Claudius hadde kritisert sine forgjengeres offisielle forordninger, kritiserte ofte Nero den avdøde keiseren, og mange av Claudius' lover og edikt ble underkjent med den begrunnelse at han må ha vært for senil til å ha ment å innføre disse.<ref>Suet. ''Nero'' 33</ref> Oppfatningen av Claudius som en gammel idiot forble den offisielle i hele Neros regjeringstid. Etter hvert sluttet Nero å referere til sin adoptivfar i det hele og store, og han assosierte seg igjen med sin biologiske familie. Claudius' tempel forble uferdig, og plassen ble etter hvert tatt over av Neros [[Domus Aurea|gyldne hus]].<ref name="iiovah">Levick (1990)</ref>

=== Flaviernes perspektiv ===
[[Flaviske dynasti|Flavierne]], som hadde fått økt innflytelse under Claudius, hadde en annen vinkling enn Nero angående Claudius. Flavierne var i en posisjon hvor de trengte ikke bare å styrke sin egen legitimitet, men også å rettferdiggjøre det Julio-Claudiske dynastiets fall. De så tilbake på Claudius som en kontrast til Nero for å assosiere seg selv med det gode. Minnemynter av Claudius og hans sønn Britannicus ble utstedt, og da Neros gyldne hus ble brent ned, ble Claudius' tempel endelig fullført på [[Celiohøyden]].<ref name="iiovah" /> Men da det flaviske dynasti imidlertid var etablert, og de hadde behov for egen legitimitet, opphørte referansene til Claudius. Han ble en av mange keisere fra det falne dynasti.

=== Historikeres perspektiv ===
Historikerne Tacitus, Sveton og Dio Cassius skrev alle historie etter at det Flaviske Dynasti hadde falt. Alle tre var senatorer eller ''equites'', og de tok senatets side i de fleste konflikter med regenten, hvor regenten alltid ble framstilt som den som tok feil. Dette resulterte i subjektive framstillinger, både bevisste og ubevisste. Sveton mistet tilgang til offentlige arkiver kort tid etter at han begynte sitt arbeid, og måtte basere seg på andrehåndskilder om Claudius, og han siterte heller ikke keiseren i sine verk. Sveton framstilte Claudius som en latterlig person, nedvurderte hans handlinger og det han fikk utrettet ble tilskrevet hans omgangskrets.<ref>Scramuzza, p.&nbsp;29</ref> 

Tacitus skrev fortellinger for sine medsenatorer, og satte hver av keiserne i en ramme som passet ham.<ref>Vessey (1971)</ref> Han beskrev Claudius som en passiv lekmann og idiot, gikk så langt at han skjulte Claudius som kilde og utelot hans karakter i sine verk.<ref>Griffin (1990). ''Ann.'' XI 14 er et godt eksempel: «The digression on the history of writing is certainly Claudius' own argument for his new letters, and fits in with his personality and extant writings. Tacitus makes no attribution.»</ref> Selv hans versjon av Claudius' tale, som senere ble funnet fragmenter av på [[Lyon-tableet]], er redigert i den hensikt å unngå en beskrivelse av Claudius' karakter. Dio var mindre subjektiv som skribent, men ser ut til å ha brukt Sveton og Tacitus som kilder. Dermed ble oppfatningen av Claudius som en svak karakter, opprettholdt av de som regjerte, og den ble bevart gjennom tidene.

Etterhvert som tiden gikk, ble Claudius for det meste glemt, og fantes bare i historikernes beretninger. Hans bøker gikk tapt, ettersom deres innhold etter hvert ble betraktet som umoderne. I det andre århundre, da [[Pertinax]], som delte fødselsdag med Claudius, ble keiser, overskygget dette markeringen av Claudius' minne.<ref>Levick. ''Claudius'' p. 194</ref>