Redigerer Camel (band) (avsnitt)

=== 1985–1990: Rettssak, stillstand og utflytting ===
Utover nyåret 1985 toppet den pågående rettssaken fra 1982 seg og Latimer brukte tiden sin mellom advokatkontorer før han etter å ha kommet over noen gamle kontrakter fant ut at Camel hadde ubetalte royalties til gode fra administrasjons- og produksjonsselskapet GAMA Records knyttet til hele bandkatalogen. Dette gjorde at Latimer fikk med seg Ward, Ferguson og Bardens på et søksmål mot GAMA som endte med full seier den [[25. mars]] og som da gjorde at Camel fikk overført både tidligere ubetalte royalties og fremtidige sådan. Like etter kom saken mellom den tidligere bandmanageren Geoff Jukes og bandet til et forlik, men dette førte likevel til at Camel og Latimer måtte betale en større andel for saksomkostninger, advokatutgifter og andre utgifter knyttet til rettssakene.<ref name="NOTB-1994">Camel Productions – Nyhetsbrev, høsten 1994, Volume 2, Number 2. Intervju med spørsmål og svar av Andrew Latimer (Lest 10. januar 2008)</ref> Etter at PolyGram kjøpte seg opp i Decca Records skjedde det store strukturelle forandringer i plateselskapet, og en av disse var å gjøre om Decca–katalogen til å bare inneholde klassisk musikk. Dette førte til at Decca og Camel kom til en gjensidig enighet om å avslutte samarbeidet den [[10. april]].

{{Sitat|..Vi forhandlet om en kontrakt i rundt seks måneder før de spurte meg om hvorfor ikke Peter Frampton var medlem av bandet lenger..|Andrew Latimer om forhandlingene med E.G. Records i 1987<ref name="NOTB-1994" />.|right|center}}
Camel var nå teknisk sett oppløst, men var likevel fri til å oppsøke andre likesinnede plateselskaper som ville Camels musikk inn i sin katalog og Latimer besøkte flere av disse for å forsøke å selge et nytt uferdig konseptalbum han og Susan Hoover delvis hadde arbeidet med i samme periode. I desember hadde Latimer skrevet ferdig konseptet, men han var ikke fornøyd med det endelige resultatet. Året etter ble Latimer opptatt med å utvikle materiale sammen med Anthony Phillips samtidig som han forsøkte å forhandle om en ny platekontrakt hos en rekke selskaper.

I 1987 var Latimer med som studiomusiker på albumet ''Open Secret'' av [[Denis Quinn]] som ble gitt ut november samme år. I samme periode forhandlet han med [[E.G. Records]], som hadde navn som Brian Eno, [[Robert Fripp]] og [[Bryan Ferry]] under paraplyen, men etter seks måneder strandet forhandlingene etter at noen av deres representanter spurte om hvorfor [[Peter Frampton]] ikke lenger var medlem av bandet, samtidig som de påpekte at selskapet ikke ville utgi [[New age]]–musikk. Som følge av skuffelsen etter forhandlingsbruddet, og i tillegg til en haltende økonomi etter rettssakene, bestemte han seg for å selge huset sitt i London og flytte til USA<ref name="Bergan" />.

I USA valgte Latimer etter mye om og men å bosette seg i [[California]], hvor han så fikk ødelagt utstyr og instrumenter i forbindelse med jordskjelvet i 1989. For øvrig hadde Peter Bardens flyttet dit allerede i 1985. Etter et ellers rolig år i 1989 bestemte Latimer seg, etter press fra venner og Camels fans, for å endre på konseptet han hadde arbeidet med de siste årene og i 1990 hadde han skrevet om den andre halvdelen og gjorde den klar for innspilling, samtidig som han bygget opp et lite studio basert på midler fra hussalget i London. Deretter spilte han inn en demoversjon av konseptet i studioet under navnet ''Dust and Dreams'' og tok kontakt med flere plateselskaper for å selge ideen, men ble møtt med samme likegyldighet til navnet og musikken som to år tidligere.<ref>{{Språkikon|Engelsk|Engelsk}} [http://www.camelproductions.com/CamelTimeline1982_2K_v2.html#85-91 Camel Productions.com – Timeline 1985–1991] (Lest 10. januar 2008)</ref>

==== 1991: Ny oppstart og utgivelse fra USA ====
{{Sitat|Vi ble fortalt så mange ganger at Camel hadde vært utenfor såpass lenge, at ingen ville huske oss eller kjøpe albumet. Vi trodde ikke på det, men det hadde en skarp og etsende effekt på selvtilliten|Andrew Latimer om møte med platebransjen og om hvorfor han valgte å starte et eget plateselskap<ref name="NOTB-1994" />.|right|center}}
Som følge av likegyldigheten Latimer ble møtt med av plateselskapene, og den tid det tok å komme i kontakt med disse (blant annet med [[Virgin Records]]), bestemte han seg for å bruke de gjenværende ressursene sine på å starte et eget produksjonsselskap og plateselskap i [[Camel Productions]] og gi ut innspillingen under mer eller mindre eget navn. Med dette kom optimismen tilbake, til tross for at det var å ta en stor økonomisk risiko, samt at mye personlig arbeid var involvert.

Latimer sa i et intervju tre år senere at de vurderte å kalle plateselskapet for ''Stress Records'', som på humoristisk vis skulle forklare hvor mye arbeid som lå bak det å opprette et eget selskap, men valgte å holde det så enkelt som mulig<ref name="NOTB-1994" />. Med eget plateselskap dedikert til Camel åpnet det et nytt kapittel for bandet, som kunne produsere sin egen musikk uten å være bundet til en kontrakt med restriksjoner, og det var på denne måten den neste utgivelsen ''[[Dust and Dreams]]'' ble gitt ut. Til å hjelpe seg med innspillingen og utgivelsen fikk Latimer med seg de samme musikerne bak ''Stationary Traveller'' fra 1984 ved Ton Scherpenzeel på keyboards, Paul Burgess på trommer og David Paton på vokal. Sistnevnte var bassist på det foregående albumet, men ble erstattet på denne utgivelsen av Colin Bass, som også hadde erstattet Paton på den foregående turneen.

[[Bilde:Dust Bowl - Dallas, South Dakota 1936.jpg|thumb|''[[Dust and Dreams]]'' baserte seg på fattige bønders vandring fra støvhullet i midtvesten under depresjonen i 1930-årene.]]
Den skotske kvinnelige sangeren [[Mae McKenna]] deltok med vokal på låta ''«Rose of Sharon»'' og videre bød ''Dust and Dreams'' på gitarspilling fra Latimer på låta ''«End of the Line»'' som igjen kunne settes i rekke med David Gilmour. ''«Hopeless Anger»'' samt ''«Broken Banks»'' kunne for øvrig sammenlignes med [[Steve Hackett]]. Utgivelsen hadde også noen momenter i utypiske Camel–instrumenter som obo, harmonica og horn, og disse falt naturlig på plass i det helhetlige konseptet. En rekke etablerte studiomusikere bidro med disse instrumentene på innspillingen. Rent sjangermessig lå utgivelsen innenfor progressiv rock med en krysning mellom [[Neo-progressiv rock]] på de vokalbaserte låtene og [[symfonisk rock]] på de instrumentale delene.

Tatt i betraktning av når albumet ble til, fikk utgivelsen et distinkt 1980-tallspreg, noe som fikk det til å ligne en nedtonet og jordnær etterkommer av albumet ''Nude'' (1981). Temaet for utgivelsen var den amerikanske drømmen om å flytte mot vest og de prøvelsene dette innebar, derav navnet ''Dust and Dreams''. Det var basert i sin helhet på [[John Steinbeck]]s roman ''[[Vredens druer]]''<ref name="Bergan" />, som handlet om en skildring av fattige bønder som brøt opp fra sine små gårder i støvhullet midtvesten, og dro på vandring på jakt etter dagarbeid i [[California]] under [[Den store depresjonen|depresjonen]] i [[1930-årene]]. Rett etter at selve produksjonen var satt igang begynte Camel Productions å forhandle direkte med distributører som kjente til Camel, og det påfølgende salget var markant positivt.