Redigerer Bruce Springsteen (avsnitt)

== Musikalsk stil og lyrisk uttrykk ==
[[Fil:WorkingOnADreamHartford042409.jpg|thumb|Springsteen og E Street Band under framføringen av «Working on a Dream» ved eks-Hartford Civic Center, 2009,]]
Bruce Springsteen har hentet impulser fra mange deler av amerikansk populærmusikk som [[rock'n'roll]], [[folkemusikk]], [[blues]] og [[country]]. Han nevner selv at [[Elvis]]' opptreden på Ed Sullivan Show i 1956 var det store øyeblikket da han opplevde magi. Videre nevner han [[Roy Orbison]] som ved siden av [[Johnny Cash]] var den andre «Man in black». Phil Spectors «wall of sound» og de kule Beatles var også viktig lærdom for den unge Springsteen. Han var betatt både av de «rå» Animals og «silkelyden» fra [[Motown]], men det var [[Bob Dylan]] som «gav oss orda» om alt som betydde noe. Som voksen fant Springsteen også veien til countrymusikken og [[Hank Williams]] «gjekk frå museumsgjenstand til levande». «Countryen var provinsiell, det var eg og. Eg var ikkje ''downtown'',» skriver Springsteen selv. Til slutt oppdaget han gjennom [[Woody Guthrie]] også poesi som fantes før Dylan.<ref>Springsteen, Bruce: «Mine eigne læremeistrar.» Essay i ''[[Dag og Tid]]'', 21. desember 2012 s.28.</ref>

Springsteens musikalske fortellinger og uttrykk har gjennomgått flere endringer i løpet av hans karriere; men han har likevel beholdt et særlig uttrykk og en integritet, uten at det har gått på bekostning av publikumsinteressen.<ref name="Sellnow">Sellnow, Deanna D. (1996): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/10510979609368463 «Rhetorical strategies of continuity and change in the music of popular artists over time»], ''Communication Studies'' Volume 47,  Issue 1-2, 1996, DOI:10.1080/10510979609368463. s. 46-61</ref> Arrangement og instrumentering har blitt tilpasset budskapet i tekstene.<ref name="Sellnow" /> Helt fra begynnelsen av karrieren har rock'n'roll vært det dominerende uttrykket, og dette har understreket at Springsteen ønsker å gå inn i en eksisterende musikalsk tradisjon og samtidig markere sin egen posisjon i den og i forlengelse av tradisjonen.

På debutalbumet ''Greetings from Asbury Park, N. J.'' er røttene i amerikansk [[folkemusikk]] åpenbare. I sangen «This Hard Hand» finnes en åpenbar påvirkning fra [[Woody Guthrie]]. På det andre albumet, ''The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle'', er hans maniske frodighet et uttrykk for at han står i gjeld til forgjengerne [[Bob Dylan]], [[Van Morrison]] og [[The Band]].<ref name="Superseventies">[http://www.superseventies.com/spspringsteen1.html The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle], Superseventies</ref>  På det andre albumet utvider han samtidig sitt musikalske repertoar ved å trekke inn elementer fra [[latinamerikansk musikk]], [[jazz]], [[soulmusikk|soul]] og [[funk]]. Sangen «New York City Serenade» har i tillegg minner om musikken til [[George Gershwin]]. På disse to første albumene var også pianisten David Sancious framtredende i lydbildet, men han forlot gruppa underveis i innspillingen av Springsteens tredje album ''Born to Run''. Dette albumet framhever også [[piano]]ets betydning, selv om ansvaret nå hvilte på [[Roy Bittan]]. Tidlig i sin karriere fokuserte Springsteen mer på rockeelementene i sin musikk. Han komprimerte innledningsvis lyden og utviklet albumet ''Darkness On The Edge Of Town'', rettfram som et kortfattet og presist musikalsk formspråk med enkle [[riff]] og klart gjenkjennelige sangstrukturer.

Springsteens musikk har blitt karakterisert som «Heartland Rock», en form for emosjonell, ektefølt rock<ref>[http://www.allmusic.com/explore/style/heartland-rock-d7710 Heartland Rock], ''Allmusic''</ref> som blir beskrevet som typisk ikke bare for ham, men også for andre amerikanske musikere som [[John Fogerty]], [[Tom Petty]], [[Bob Seger]], og [[John Mellencamp]]. Denne musikken har tekstmessige referanser til det amerikanske hverdagsliv og musikken er bevisst holdt enkel og rettfram, uten komplekse musikalske referanser. Denne utviklingen kulminerte med Springsteens album ''Born in the U.S.A.'' hvor tittelsangen har en konstant gjentagelse, fanfarelignende pianoriff og en dundrende trommerytme. Disse musikalske grepene ble utfylt av Springsteens stemme, som skriker ut en sint, desillusjonert fortelling. Selv sanger som tematisk sett er i ytterkanten av denne tematikken hadde suksess som singler, blant annet «My Hometown» og «I'm on Fire», hvor trommingen er bygd opp med finurlig [[Trommesett#Hi-hat|hi-hat]] og ''rim-clicks-shock'' med ''shock'' framført på kanten av skarptrommen.

I senere år har Springsteen tatt opp flere elementer fra den sangbare [[folkemusikk]]en og den sosiale [[protestsang]]en, særlig i ''We Shall Overcome: The Seeger Sessions'', hvor det også er innslag av [[gospel]]. På ''We Shall Overcome'' framførte han klassikere fra [[bluegrass]], [[country]] og [[rhythm and blues]] sammen med tolv folkemusikere med en besetning av gitar, munnspill, tuba, fiolin, orgel, bass, banjo, piano, trekkspill og blåsere, i stedet for å bruke det rockbaserte E Street Band. På den påfølgende konsertturneen framførte han også en del av sine egne rockesanger med denne folkemusikkbesetningen. I kontrast til [[Pete Seeger]], opphavsmannen til de fleste av sangene, høres Springsteen ut som en [[Tom Waits]] eller en sen, aldrende Bob Dylan med sin grove, rustne og sterke røst, eksempelvis på sangen «Erie Canal».<ref>Petrusich, Amanda (23. april 2006): [http://pitchfork.com/reviews/albums/7729-we-shall-overcome-the-seeger-sessions/ «We Shall Overcome: The Seeger Sessions»], ''Pitchfork''</ref>

Springsteens sanger er en totalformidling av musikk, tekst og framføring. Sangtekstene er knyttet til det musikalske uttrykket, likevel kan de studeres som [[poesi]], noe som også gjøres på amerikanske universitet.<ref>[http://www.tcnj.edu/~liberal/fsp/09/10114-15.html «Springsteen's Lyrics as Literature: Course Description»] {{Wayback|url=http://www.tcnj.edu/~liberal/fsp/09/10114-15.html |date=20120121094319 }}, Collage of New Jersey</ref> Fra Springsteen dekket begge forsidene av ''Time'' og ''Newsweek'' i 1977 har han blitt oppfattet som noe langt mer enn en musiker, og som [[Bob Dylan]] før ham, har også Springsteen blitt anerkjent som en særegen stemme, en poet og historieforteller hvis medium er populærmusikk. Som Dylan står Springsteen stødig i den amerikanske sanger-låtskriver-tradisjonen. Hans sanger har blitt beskrevet som filmatiske i sitt omfang, og hans sangtekster, lest som lyrikk, undersøker ofte tema som personlige forpliktelser, misnøye og uro over livet generelt i en hverdagslig kontekst.<ref>Wurtzel, Elizabeth (22. juni 2008): [http://www.guardian.co.uk/music/2008/jun/22/popandrock.culture4 «Bruce almighty, Elizabeth Wurtzel on Bruce Springsteen's lyrics»]. ''The Guardian''.</ref>
{{Sitat|<poem>I got a job working construction, for the Johnstown Company
But lately there ain't been much work, on account of the economy
Now all them things that seemed so important —
Well mister, they vanished right into the air</poem>|Fra sangen «The River»|right}}
Det kom en endring i tekstene hans fra albumet ''[[Darkness on the Edge of Town]]'' hvor han fokuserte på kampen for tilværelsen for den jevne kvinne og mann. Fra å skrive om seg selv i første person benyttet han sin egen bakgrunn for å beskrive en allmenn tilstand mellom håp og håpløshet, eksemplifisert i sangen «The River» (1980) hvor inspirasjonen var hans svoger og søster.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=utVR3EgQkHs&feature=related Bruce Springsteen - The River], YouTube</ref> Sangen beskriver en hverdag med forelskelse, ekteskap, økonomiske vanskeligheter og småbyliv. Springsteen har selv sammenfattet det i et intervju: «Jeg har tilbrakte det meste av mitt liv som musiker ved å måle avstanden mellom den amerikanske drøm og den amerikanske virkelighet.»<ref>Hagen, Mark (18. januar 2009): [http://www.guardian.co.uk/music/2009/jan/18/bruce-springsteen-interview «Meet the new boss»]. ''The Guardian''</ref> Samtidig viser den også at som lyriker fungerer Springsteen ikke først og fremst i forlengelsen av andre lyrikere, men i den amerikanske sangtradisjonen da sangen også er inspirert av tekstlinjer fra [[Hank Williams]]' «Long Gone Lonesome Blues» (1950).<ref>Marsh, Dave (1987): ''Glory Days: Bruce Springsteen in the 1980s''. Pantheon Books. ISBN 0-394-54668-7. s. 30.</ref>