Redigerer Bodøsaken (avsnitt)

=== Forhandlingene ===

[[Fil:Lord Castlereagh Marquess of Londonderry.jpg|miniatyr|[[Robert Stewart|Lord Castlereagh]], britisk utenriksminister i årene Bodøsaken ble behandlet]]
Den utpekte forhandler i Stockholm var fremdeles den norske statssekretær Poul Christian Holst. Han mottok sin instruks 11. april 1821, utarbeidet av den norske regjering og godkjent av kongen.<ref name="DetFrieNorge94"/> Holsts tolkning av forhandlingsmandatet var at han skulle vurdere holdbarheten i kravet, altså ikke kun et spørsmål om [[pruting]].<ref name="DetFrieNorge95">Sverre Steen 1954, s. 95</ref> Denovan fremmet et krav på {{formatnum:40000}} pund (om lag {{formatnum:200000}} spesidaler), men Holst kom snart frem til at kravet bygde på falsknerier for å skjule smugling og vold mot norsk øvrighet.<ref name="DetFrieNorge95"/>

{{sitat|Vi avreiste, om jeg mindes ret, den 1 april 1821 fra Christiania og kom, just ikke ganske uden besværlighed formedelst det paa denne aarstid mislige føre, efter 7 dagers forløb til Stockholm.|Poul Christian Holst om sitt arbeide med Bodøsaken.<ref name="Holst123">Poul Christian Holst 1876, s. 123</ref>}}

I en rapport til utenriksminister von Engeström den 6. mai skrev Holst at han grunnet falskneriene ikke hadde gått inn i en diskusjon med Denovan om størrelsen på erstatningssummen, men på grunn av sakens diplomatiske karakter foreslo han at det skulle tilbys å ettergi straff og toll for smuglervarene, samt gis tollfrihet opp til {{formatnum:6000}} pund.<ref name="DetFrieNorge95"/> Den svensk-norske utenriksministeren aksepterte ikke Holsts forslag, og Holst ble innkalt til statsrådsmøte for å legge frem saken.<ref name="DetFrieNorge95"/>

Det britiske presset mot Sverige og Norge vedvarte, og i en note til den svensk-norske sendemann i London, baron [[Gustaf Algernon Stierneld|Stierneld]], klaget den britiske utenriksminister Castlereagh over unødvendig forhaling av saken. Han skrev at hvis Sverige ikke bøyde av nå, måtte Sverige og Norge regne med sanksjoner av handelspolitisk art.<ref name="DetFrieNorge96">Sverre Steen 1954, s. 96</ref> Etter å ha mottatt Stiernelds rapport, bestemte kongen i sammensatt statsråd den 2. mai at den norske statsrådsavdelingen innen fem dager skulle legge frem forslag til endelig oppgjør. Så skjedde den 7. mai, og tilbudet til Denovan fulgte Holsts forslag og var tollfrihet for {{formatnum:6000}} pund.<ref name="DetFrieNorge97">Sverre Steen 1954, s. 97</ref>

Utenriksminister von Engeström la frem tilbudet for den britiske sendemannen FitzGerald. Hans svar kom den 17. mai og var en krass avvisning av tilbudet.<ref name="DetFrieNorge97"/> Svaret levnet ikke de norske myndigheter mye ære: «Vi anerkjenner ingen norske autoriteter. Det er til de forenede kongerikers Sveriges og Norges suverén vi ser hen for rettferdighet».<ref name="DetFrieNorge97"/> Brevet fra FitzGerald var uoffisielt, og von Engeström var taktfull nok til ikke å vise det til de norske statsrådene, men han merket seg FitzGeralds trusler.<ref name="DetFrieNorge98">Sverre Steen 1954, s. 98</ref> Det britiske erstatningskravet ble på ny tatt opp i sammensatt statsråd 21. mai, og von Engeströms forslag var at erstatningstilbudet ble høynet til {{formatnum:26000}} speciedaler for å avverge faren som truet Norges handel.<ref name="DetFrieNorge98"/> Kong Karl Johan avgjorde, igjen, på tvers av norsk statsskikk, at dette nye tilbudet skulle legges frem for FitzGerald.<ref name="DetFrieNorge98"/>