Redigerer Bob Dylan (avsnitt)

=== ''Highway 61 Revisited'' og ''Blonde On Blonde'' ===
Singelen ''[[Like a Rolling Stone]]'' ble utgitt den [[20. juli]] [[1965]] og nådde helt til nummer to på hitlista i USA. Denne sangen brakte flere til da uhørte elementer inn på hitlistene: varighet over seks minutter, det tekstmessige innholdet og Dylans særegne stemmebruk. ''[[Rolling Stone]]'' utropte i [[2004]] sangen til den fremste av «the 500 Greatest Songs of All Time».<ref>{{Cite news
| url = http://www.rollingstone.com/news/story/6595846/like_a_rolling_stone
| title = Like a Rolling Stone
| accessdate = 2006-08-04
| publisher = Rolling Stone
| archivedate = 2010-04-17
| archiveurl = https://web.archive.org/web/20100417043448/http://www.rollingstone.com/news/story/6595846/like_a_rolling_stone
| url-status = yes
}}</ref>

Albumet som fulgte, ''[[Highway 61 Revisited]]'', er oppkalt etter veien som gikk fra Dylans opphav i [[Minnesota]] til [[New Orleans]], og dermed gjennom områder av USA som hadde vært sentrale inspirasjonskilder for ham. Nytolkningen og revurderingen som tittelen innvarsler synes det å være dekning for: Mange mener at dette albumet, inkludert singelen, var et tidsskille i popmusikken.<ref>Marcus, G. 2006. ''Like a Rolling Stone: Bob Dylan at the Crossroads.'' New York: PublicAffairs.</ref>

Planen var at albumet skulle følges opp med to konserter i USA, så Dylan samlet et band bestående av [[Al Kooper]] og [[Harvey Brooks (bassist)|Harvey Brooks]] fra studiobandet, supplert av [[Robbie Robertson]] og [[Levon Helm]] (de to spilte på den tiden med [[Ronnie Hawkins]]). På den første konserten, på [[Forest Hills Tennis Stadium]] møtte de buing, mens den neste konserten, [[3. september]] i [[Hollywood Bowl]], fikk en udelt positiv mottagelse. Verken Kooper eller Brooks kunne tenke seg å turnere videre med Dylan, så Dylan leide inn hele bandet til Hawkins, hvor Robertson og Helm også spilte: The Hawks. Samtidig som de forberedte en turné, gikk de også i studio for å spille inn en oppfølger til ''Highway 61 Revisited''. Turneen fikk god mottagelse, men anstrengelsene i studio kastet ikke av seg. Produsent [[Bob Johnston]] hadde lenge forsøkt å overtale Dylan til å gjøre innspillinger i [[Nashville]]. I februar [[1966]] gikk Dylan med på dette. Johnston skaffet noen av de beste studiomusikerne som var å få, og Robertson og Kooper kom fra [[New York]] for å bidra. Resultatet ble albumet ''[[Blonde on Blonde]]'', som stadig nevnes som et av de beste albumene som er utgitt i USA. Ifølge Al Kooper var albumet et mesterverk fordi det «tok to kulturer og slo dem sammen med en voldsom eksplosjon»: musikktradisjonene fra Nashville møtte den «ultimate New York-hipsteren» Bob Dylan.

For mange kritikere står Dylans «elektriske trilogi» fra midten av 60-tallet – ''[[Bringing It All Back Home]]'', ''[[Highway 61 Revisited]]'' og ''[[Blonde on Blonde]]'' –  som et høydepunkt i kulturen fra det [[20. århundre]]. I [[Mike Marqusee]]s ord: «Between late 1964 and  the summer of 1966, Dylan created a body of work that remains unique. Drawing on folk, blues, country, R&B, rock'n'roll, gospel, British beat, [[symbolisme|symbolist]], [[modernisme|modernist]] and [[Beat-generasjonen|beat]] poetry, [[surrealisme|surrealism]] and [[Dada]], advertising jargon and social commentary, [[Federico Fellini|Fellini]] and [[MAD|Mad magazine]], he forged a coherent and original artistic voice and vision. The beauty of these albums retains the power to shock and console.»<ref>Marqusee, ''Wicked Messenger'', 139</ref>   

Dylan la ut på en «verdensturné» til [[Australia]] og [[Europa]]. Hvert show var delt i to: I den første delen opptrådte han alene, med [[munnspill]] og [[kassegitar]]. I den andre delen spilte Dylan elektrisk musikk med høyt volum med [[The Hawks]] i ryggen. Mange fans likte ikke dette, og de møtte stadig buing og demonstrativ klapping. Publikumsmisnøyen kulminerte i en konfrontasjon mellom Dylan og hans publikum i Free Trade Hall i [[Manchester]], [[England]] (konserten er utgitt som ''[[The Bootleg Series Vol. 4: Bob Dylan Live 1966, The "Royal Albert Hall" Concert]]''). Da konserten var ved et høydepunkt, skrek en fan «[[Judas]]!» til Dylan, som kort svarte «Jeg tror deg ikke... Du er en løgner!» før han snudde seg mot bandet og ba dem «Play it fucking loud!» før han satte i gang kveldens siste nummer: «[[Like a Rolling Stone]]».