Redigerer Blues (avsnitt)

=== Blues i 1960- og 1970-årene ===
På begynnelsen av 1960-tallet var sjangre påvirket av [[afroamerikansk musikk]], som [[rock and roll]] og [[soulmusikk|soul]], av de mest populære musikksjangrene. Hvite artister hadde ført afroamerikansk musikk ut til et nytt publikum både i USA og resten av verden. I [[Storbritannia]] etterlignet britiske band amerikansk blues og den britiske bluesrocken fikk etter hvert en viktig rolle utpå 1960-tallet.

[[Fil:B. B. King.jpg|thumb|Blueslegenden [[B.B. King]] med gitaren sin «Lucille»]]
Bluesartister som [[John Lee Hooker]] og [[Muddy Waters]] fortsatte å spille for entusiastiske publikum og inspirerte nye artister til å kaste seg ut i tradisjonell blues, som [[musikeren Taj Mahal|Taj Mahal]] fra [[New York City]].  [[John Lee Hooker]] blandet bluesstilen sin med rock og spilte med yngre hvite musikere, og dannet en musikalsk stil som en kan høre på albumet ''Endless Boogie'' fra 1971. [[B. B. King]]s virtuose gitarteknikk førte til at han fikk tilnavnet «kongen av blues». I motsetning til Chicago-stilen, benyttet King blåsere i bandet sitt, som saksofon, trompet og trombone, i stedet for slidegitar og munnspill. [[Bobby Bland|Bobby «Blue» Bland]] fra [[Tennessee]], stod som B. B. King med ett bein i blues og et annet i R&B. I løpet av denne perioden spilte [[Freddie King]] og [[Albert King]] ofte med rock- og soulartister ([[Eric Clapton]], [[Booker T & the MGs]]) og hadde en stor påvirkning på disse med sine musikkstiler.

Musikken til [[Borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968)|borgerrettsbevegelsen]] og ytringsfrihetsbevegelsen i USA førte til en ny interesse for tradisjonell amerikansk musikk og tidlig afroamerikansk musikk. I tillegg førte Jimmi Bass Music-festivaler som [[Newport Folk Festival]] tradisjonell blues til et nytt publikum og vekket interesse for akustisk blues fra førkrigstiden av artister som [[Son House]], [[Mississippi John Hurt]], [[Skip James]] og [[Reverend Gary Davis]]. Mange samlinger av klassisk førkrigsblues ble gitt ut på nytt av [[Yazoo Records]]. [[J. B. Lenoir]] fra chicagoblues-miljøet i 1950-årene spilte inn flere plater med akustisk gitar, av og til sammen  med [[Willie Dixon]] på akustisk bass eller trommer. Sangene hans kommenterte politiske tema som [[rasisme]] eller [[vietnamkrigen]], som var uvanlig i denne perioden. Et tekstutdrag fra sangen hans ''Alabama Blues'' er:

<blockquote>
«I never will go back to Alabama, that is not the place for me (2x)<br />
You know they killed my sister and my brother,<br />
and the whole world let them peoples go down there free»
</blockquote>

Det hvite publikumets interesse for blues i 1960-årene økte på grunn av [[Paul Butterfield|Paul Butterfield Blues Band]] fra Chicago og den [[britisk blues|britiske bluesbevegelsen]]. Britisk blues ble utviklet i Storbritannia av band som [[Fleetwood Mac]], [[John Mayall & the Bluesbreakers]], [[The Rolling Stones]], [[The Yardbirds]] og [[Cream]], som spilte klassiske bluessanger fra [[Deltablues|Delta]]- eller [[Chicago-blues|chicagobluestradisjonen]].<ref>{{kilde www
|url=http://www.history-of-rock.com/blues.htm|tittel=A Short Blues History|utgiver =History of Rock |besøksdato =8. september 2008}}</ref>

De britiske bluesmusikerne fra tidlig på 1960-tallet inspirerte mange amerikanske [[bluesrock]]-artister som [[Canned Heat]], [[Janis Joplin]], [[Johnny Winter]], [[The J. Geils Band]], [[Ry Cooder]] og [[Allman Brothers Band]]. Mange av [[Led Zeppelin]]s første sanger var tolkinger av tradisjonelle bluessanger. En bluesrock-artist, [[Jimi Hendrix]], var uvanlig for sin tid, en svart mann som spilte [[psykedelisk rock]]. Hendrix var en særs dyktig gitarist og en pioner innen bruken av lydeffekter som [[Distortioneffekter|forvrenging]] og [[Akustisk tilbakekobling|feedback]] i musikken sin.<ref>Garofalo, s. 224–225</ref> Gjennom disse artistene og andre påvirket bluesmusikken utviklingen av [[rock]].<ref>{{kilde www|url=http://infernality.blogspot.com/2006/09/origins-and-early-popularity-1960s-and.html|tittel=History of heavy metal: Origins and early popularity (1960s and early 1970s)
|dato =18. september 2006|besøksdato =8. september 2008}}</ref>

Sent på 1960-tallet oppsto West Side-stilen i Chicago med [[Magic Sam]], [[Magic Slim]] og [[Otis Rush]]. West Side-stilen hadde en stødig rytmisk gitar, og en sterk elektrisk bass- og trommerytme. [[Albert King]], [[Buddy Guy]] og [[Luther Allison]] hadde en West Side-stil som var dominert av elektrisk sologitar.<ref>{{kilde www|url=http://www.encyclopedia.chicagohistory.org/pages/151.html|tittel=Blues|utgiver =Encyclopedia of Chicago|besøksdato =8. september 2008}}</ref><ref>{{kilde www|tittel=West Side Chicago Blues|url=http://www.allaboutjazz.com/php/article.php?id=11835|utgiver =All about Jazz|forfatter=C. Michael Bailey
|dato =4. oktober 2003||besøksdato =8. september 2008}}</ref> Siden tidlig i 1970-årene har [[Texas-blues|texasblues]] dukket opp der gitaren blir brukt til både soloer og rytme. I motsetning til West Side-blues, var texasblues sterkt påvirket av den britiske bluesrockbevegelsen. Framstående musikere innen texasblues er [[Johnny Winter]], [[Stevie Ray Vaughan]], [[The Fabulous Thunderbirds]] og [[ZZ Top]]. Disse musikerne debuterte på 1970-tallet, men fikk ikke stor internasjonal suksess før utpå 1980-tallet.