Redigerer Behandling av sinnslidelser gjennom tidene (avsnitt)

=== Somatisk behandling ===
Fra slutten av 1800-tallet vokste det frem en forestilling om at psykiske lidelser hadde [[biologi]]ske årsaker. Dette hadde sammenheng med [[naturvitenskap]]ens høye status i samfunnet. Terapi mot psykiske lidelser ble derfor først rettet mot kroppens ytre. I løpet av [[1900-tallet]] ble stadig flere nye [[somatisk]]e (kroppslige) behandlingsmetoder forsøkt, de fleste uten hell.

En av de første metodene som ble brukt, var såkalte ''langbad''; pasientene ble lagt badekar med varmt vann hver dag i flere uker, med formål å roe dem ned og dempe [[angst]]. Behandlingen hadde ingen særlig virkning.

I 1917 ble ''malariaterapi'' lansert. Dette skulle kurere sinnssykdom hos pasienter med [[syfilis]]. Pasientene fikk injisert blod infisert med [[malaria]], i håp om at den høye feberen skulle ta knekken på syfilisbakterien. Behandlingsmetoden ble brukt i [[Norge]] fra [[1923]]. Malariaterapi forsvant fra psykiatrien i [[1950-årene]], da man begynte å bruke [[penicillin]] mot syfilis.

En annen behandlingsform var ''defokalisering'', en metode som ble utviklet i [[USA]]. Behandlingen bygde på en idé om at psykisk sykdom skyldtes at hjernen ble infisert av [[bakterie]]r fra syke indre kroppsdeler, og disse kroppsdelene måtte derfor fjernes. Tusenvis av pasienter fikk fjernet indre kroppsdeler, og mange døde. I Norge begrenset metoden seg hovedsakelig til trekking av [[tenner]]. Defokalisering var i bruk frem til [[1940-årene]].

En [[europeisk]] behandlingsmetode var ''sovekur''; en metode som gikk ut på at pasientene ble holdt sovende i opptil tre uker (men daglig vekket for å få flytende føde) ved hjelp av narkotiske stoffer. Målet var at pasientene skulle bli totalt hjelpeløse, og man forestilte seg at de da ville være mer mottakelige for hjelp. Metoden hadde mange komplikasjoner, som [[brekning]]er, høy [[feber]] eller lammelse av [[svelg]] og [[blære]]. I [[1939]] ble det gjort kjent at 17 prosent av kvinnene som var blitt behandlet med sovekur ved et norsk asyl, hadde dødd som følge av behandlingen.

I 1930-årene ble det oppfunnet flere former for «sjokk-terapier» med sikte på å kurere personer med [[schizofreni]]. Det første var insulinsjokk, som gikk ut på at pasienten ble injisert med en overdose [[insulin]], og dermed gikk i [[koma]], hvor de ble holdt i en time. En insulinsjokk-kur varte ofte i flere uker, fordi man mente at pasienten trengte flere behandlinger. Mange pasienter ble kronisk sløve eller utviklet [[epilepsi]], og et ukjent antall døde.

I 1936 ble ''cardiazolsjokk'' lansert. Pasientene fikk injisert medikamentet cardiazol, noe som fremkalte [[kramper]]. Også her døde et ukjent antall pasienter, og flere fikk hjerteproblemer eller brudd på [[ryggraden]] på grunn av krampene.

Elektrosjokk (i dag kalt [[ECT]]) ble lansert i [[1938]], og ble i starten gitt uten [[narkose]] eller muskellammende medikamenter (slik de blir gitt i dag). Mange pasienter fikk derfor brudd på [[ryggraden]] på grunn av kraftige rykninger. Metoden er fortsatt i bruk, men under langt mer kontrollerte forhold.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Per Haave]]: [http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1634-psykiatrisk-behandling-langbad-til-lobotomi.html «Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi»]. Hentet 29. des. 2016</ref>

Enkelte psykiatriske pasienter ble også behandlet med [[kastrering]], det vil si fjerning av [[eggstokker]] eller [[testikler]]. Idéen var at kastrering ville gjøre pasienten roligere og mindre utagerende. Dette sluttet man etterhvert med i 1950-årene, både fordi man så at det ikke hadde ønsket effekt, og fordi det ble sett på som moralsk galt.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Per Haave]]: [http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1627-kastrering-seksualforbrytere-og-psykiatriske.html «Kastrering av seksualforbrytere og psykiatriske pasienter»]. Hentet 29. des. 2016.</ref>

I 1935 ble [[lobotomi]] ble lansert av den [[portugisisk]]e [[nevrolog]]en [[Egas Moniz]]. Moniz fikk i 1949 [[Nobelprisen i medisin]] for sin oppdagelse. Metoden gikk ut på å skjære over nervefibrene mellom [[pannelapp]]ene og mellomhjernen. En tredjedel av pasientene døde som følge av operasjonen. I Norge ble den første lobotomeringen utført på [[Gaustad sykehus]] i 1941. I forhold til folketallet hadde Norge det nest høyeste antallet lobotomerte i verden, etter [[Danmark]]. Bruken opphørte rundt 1960. [[Stortinget]] vedtok i 1996 at alle gjenlevende norske lobotomerte kunne tildeles erstatning på generelt grunnlag.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Per Haave]]: [http://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-og-mellomkrigstiden/artikler/1633-lobotomi-i-psykiatrien.html «Lobotomi i psykiatrien»]. Hentet 29. des. 2016.</ref>