Redigerer Barokken (musikk) (avsnitt)

===Opera===
Operaen hadde en enorm utvikling utover 1600-tallet. Variasjon i resitativ og arier på den ene siden og scenografi og dramatikk på den andre gjorde at mange konkurrerende skoler valgte sine egne løsninger. Av disse var det den [[napolitanske skole]] som dominerte. Italia var ledende i utviklingen, men også fransk og engelsk opera gjorde seg gjeldende. Det var også i noen grad tyske operaer mot slutten av perioden.

====Italiensk opera====
[[Bilde:Pomodoro.jpg|miniatyr|Oppsetningen av [[Antonio Cesti]]s ''Gulleplet''.]]

I 1637 åpnet det første operahus i [[Venezia]], ''Teatro San Cassiano''. Det ble fulgt av flere operahus. Operaen ble dermed tilgjengelig for allmennheten. Dette medførte også at operaene måtte passe til publikums smak. En av forandringene ble derfor at den venetianske operaen satset mye på scenografi, med flyvende engler og kavaleri ridende på scenen. En annen forandring var at ariene fikk mer oppmerksomhet, og kom i sentrum. Til en viss grad medførte dette også at operaens drama kom i bakgrunnen. Ledende operakomponister var [[Antonio Cesti]] og [[Francesco Cavalli]], begge med særlig gresk mytologi som hovedtema.<ref>Side 48, Nesheim</ref> Operaen hadde dermed beveget seg i klar retning vekk fra utgangspunktet i og med den romerske og den venetianske skolen. Ariene var i forsetet, restitativene ble viktige, orkesteret ble brukt til å skape stemning, scenografien var vesentlig og temaet var som oftest hentet fra antikken.

I 1675 tok Napoli over som den ledende operabyen i Italia, og forble dominerende i lang tid, delvis på grunn av [[Alessandro Scarlatti]].<ref>Side 386, Burkholder, Grout, Palisca</ref> I den napolitanske skole ble scenografien og sceniske virkemidler mindre viktig, mens sangen ble videreutviklet. Sangen kom i forsetet, men i tillegg ble også melodien viktig, slik at fortellingen av historien ble tilsidesatt noe. Slik hadde den napolitanske operaen beveget seg vekk fra Monteverdis andre prinsipp. Dramaet, som allerede var i bakgrunnen i Venezia, ble enda mer tilsidesatt, og var mer eller mindre en løs måte å komme seg fra sangnummer til sangnummer. Nå hadde også kvinner fått muligheten til å synge, uten at det gikk utover kastratsangernes popularitet. Man fikk [[primadonna]]er og primo uomoer som ble dyrket, og ofte kunne operaets dramatiske handling bli avbrutt av at en primadonna sang en sang hen var spesielt berømt for midt inne i en annen opera, noe som gjorde dramaet enda vanskeligere å følge. Det var også her tendensen med å synge teksten flere ganger ble etablert.<ref>Side 49-50, Nesheim</ref> Napoliskolen holdt helt til [[Christoph Willibald Gluck]] tok et oppgjør mot oppstykket handling, fremmede arier, dramaet i bakgrunnen og særbehandling av primadonnaer.

====Fransk opera====
[[Bilde:Armide Lully by Saint-Aubin.jpg|miniatyr|[[Jean Baptiste Lully|Lully]]s operaer var populære lenge etter hans død. Denne oppsetningen av ''Armide'' i Salle du Palais-Royal er fra 1761.]]
I Frankrike var opera ingen større suksess til tross for iherdige forsøk fra blant andre [[Jules Raymond Mazarin|kardinal Mazarin]]. Det ble imidlertid forandret av [[Jean Baptiste Lully]], som gikk bakveien via ballett.

Lully var opprinnelig fra [[Firenze]], men flyttet som ung gutt til Paris. Der var han med på å bygge opp både ballett og opera. Lully ble etter hvert ansatt av kong [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] etter at hans søster hadde brukt ham som fiolonist. Lully vokste med utfordringene, og skrev mange humoristiske stykker og balletter. Etter hvert samarbeidet Lully med Molière, og de lagde komiske balletter, med blanding av dans, skuespill og syngespill som ble kjent som [[tragédie lyrique]]. Ettersom disse i utgangspunktet intermezzoene – stykker plassert mellom aktene i for eksempel et teaterstykke – økte i popularitet, ble de også større og mer gjennomarbeidet.<ref>Side 144-145, Herresthal</ref> Ettersom Lully hadde svært stor suksess med kongen og også på egen hånd med sitt kammerorkester, kjøpte han seg eneretten til operaer. Dermed var det ingen konkurrenter til ham i perioden. I 1673 oppførte han sin første opera.<ref>Side 147, Herresthal</ref>

Lullys franske opera var preget av nøye utskrevede arier og resitativ, noe som ikke tillot mye improvisasjon. Han skrev operaene slik at de passet med fransk dagligtale. Enda operaene virket adskilt fra napolitansk opera, var det klart at de også var inspirert av dem. Lully la også mer vekt på den instrumentale åpningen til en opera, som han omdøpte fra sinfonia til overture. Han hadde en langsom-hurtig-langsom-inndeling der den første langsomme inndelingen hadde et melodisk, enstemmig tema, den hurtige delen en rask, kontrapunktisk melodi og den siste, og valgfrie, delen ofte gikk tilbake til første del igjen.<ref>Side 51-52, Nesheim</ref>

Fransk opera etter Lully fikk det vanskelig. Til tross for at Lully var død, fantes det grupper som helst så for seg at hans operaer skulle oppføres. Dette medførte at det ble svært blandet mottakelse for operaene til etterkommerne, som [[André Campra]], [[Pascal Collasse]], Henri Desmarets, Louis Lully, André Cardinal Destouches, [[Marin Marais]] og [[Élisabeth Jacquet de La Guerre]].<ref>[http://www.medieval.org/emfaq/velde/opera.htm «A Survey of Recorded French Opera (1670-1770)»] - ''Medieval.org''</ref> Det hjalp heller ikke for franske komponister at Ludvig XIV var påvirket av [[Françoise d'Aubigné, marquise de Maintenon|marquise de Maintenon]], og kuttet ut opera i denne perioden. I tillegg hadde italiensk musikk tatt mer over i perioden etter Lullys død da han ikke lenger kontrollerte musikken som kom inn i landet.<ref>Side 142-143, James R. Anthony: ''French Baroque Music from Beaujoyleux to Rameau'' (redaktør Reinhard G. Pauly), Amadeus Press, Portland (Oregon), 1997</ref>

====Engelsk opera====
{{Listen
|filnavn=Stay, Prince and hear.ogg
|tittel= «Stay, Prince and hear» fra Purcells ''Dido og Aeneas'' (0:45)
|beskrivelse=
|pos=left}}
I England slo ikke opera særlig godt an i begynnelsen. For det første hadde landet allerede en egen sjanger kalt [[maskerade|masque]], en form for syngespill med dikt, hvor dans, sang og instrumentalmusikk kom sammen. Denne hadde lange tradisjoner i England. For det andre var opera italiensk og katolsk, mens England var anglikansk og hadde pietistiske trekk. For det tredje ble all form for offentlig underholdning stengt i 15 år under Oliver Cromwells puritanisme. Enda 15 år virket beskjedent i den store sammenhengen, hentet aldri masquen seg inn, og mange komponister forsvant. Karl II tok over, men han brukte lang tid på å få tilbake teater og musikkspill for ikke å fornærme noen. Derfor ble det ingen øyeblikkelig tilbakekomst av masque eller andre operaaktige stiler heller.<ref name="cromwell">Side 152-53, Herresthal</ref>

Da nye engelske komponister kom, var operaen tema, og [[John Blow]] ble den første som skrev en engelsk opera, da han i 1682 komponerte ''Venus and Adonis''.<ref>Side 408, ''Cappelens musikklekskikon'', Bind 1</ref> Blow ble imidlertid raskt overgått av sin læregutt [[Henry Purcell]]. Purcells første opera, ''[[Dido og Aeneas]]'', ble hans mest populære, men han hadde også suksess med ''The Fairy-Queen'' og ''Kong Arthur''.<ref>Side 52, Nesheim</ref>

Purcell hadde lært en del av sin lærer Blow, blant annet at han benyttet seg av en begrenset besetning på fire. Ellers er Purcells første opera inspirert både av masque og Lullys opera, som ble introdusert i England via Karl II i eksil. Det sistnevnte kunne man se i tilstedeværelsen av dans. Til gjengjeld hadde Purcell også elementer fra italiensk opera, som mange arier. Samtidig var han også inspirert av John Blow og tidligere engelske tradisjoner. Det gjelder blant annet ved tilstedeværelsen av modus-stil i stedet for dur, diatonisk skala, og ved Purcells resitativ, som likner på Blows.<ref>Side 375, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

====Opera i tysktalende land====
Mens Wien blomstret som operasenter, var det i lengre tid å regne som en filial av den venetianske operaen.<ref>Side 138, Herresthal</ref> Resten av de tysktalende områdene var preget både av Tredveårskrigen og av religiøst alvor. Det var få operaer, og de som eksisterte var [[syngespill]] med religiøs karakter, ofte med dialog i stedet for resitativ.<ref>Side 138-39, Herresthal</ref> Den dominerende operakomponist i de nordtyske områdene var [[Reinhard Keiser]].<ref>Side 403, Burkholder, Grout, Palisca</ref> Keiser skrev imidlertid flesteparten av operaene sine i den neste perioden, som også ble dominert av operaer av [[Georg Friedrich Händel]] og [[Georg Philipp Telemann]]. Også [[Johann Mattheson]] skrev operaer, men hans teoretiske skrifter er mer kjent enn hans komposisjoner.<ref>Side 139, Herresthal</ref>