Redigerer Angelsaksisk mytologi (avsnitt)

=== Religiøs utøvelse ===
Som mange andre [[Indoeuropeerne|indoeuropeiske]] kulturer dyrket angelsakserne opprinnelig gudene på egne steder som [[Hellig lund|hellige lunder]], høyder og åser og andre særskilte steder.<ref>[http://englishheathenism.homestead.com/templesgrovesandidols.html Temples, Groves and Idols]</ref> Den romerske forfatteren [[Tacitus]] fortalte om kontinentale germanske stammer at:

:''«De bedømmer at gudene kan ikke bli holdt innenfor vegger... de innvier lunder og lysninger i skogen og kaller på gudenes navn ved det samme mysterium som kun kan bli oppfattet av den samme følelse av ærefrykt.»''

Angelsakserne skar og lagde statuer av sine guddommer av tre, men på grunn av dette materialets forgjengelige natur har intet blitt bevart for ettertiden,<ref>Hutton, s. 274</ref> men eksempler som ble skapt av samtidige germanske stammer på kontinentet viser antagelig hvordan de en gang så ut i England. To førkristne templer er blitt identifisert av arkeologene og utgravd i England. Pave [[Gregor I den store]] sendte munken [[Augustin av Canterbury|Augustin]] til England i år [[597]] med den instruksjon om å ødelegge hedenske statuer, men også ta hensyn til den nasjonale egenart og fare forsiktig og klokt fram. Eksempelvis skulle Augustin vigsle hedenske templer til kirker istedenfor å ødelegge dem. I praksis betydde dette at nær alle spor etter hedensk kultpraksis i årenes løp forsvant under kristne nybygg.

[[Blot]] var ofring, og november var i angelsaksisk førkristen tid kjent som ''blótmónað'' («blotmåneden»), og [[Beda]] beskrev det som følgende på [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]:
:''Se mónaþ is nemned on Léden Novembris, and on úre geþeóde blótmónaþ, forðon úre yldran, ðá hý hǽðene wǽron, on ðam mónþe hý bleóton á, ðæt is, ðæt hý betǽhton and benémdon hyra deófolgyldum ða neát ða ðe hý woldon syllan.''
:«Denne måned kalles på latin Novembris, og på vårt språk offermåneden, fordi våre forfedre, da de var hedninger, ofret alltid i denne måned. Det betyr at de tok det kveg som de ønsket å ofre og ga det til deres avguder.»<ref>Bosworth, Joseph: ''Anglo Saxon dictionary'', [http://beowulf.engl.uky.edu/~kiernan/BT/bosworth.htm side 113]  {{Wayback|url=http://beowulf.engl.uky.edu/~kiernan/BT/bosworth.htm |date=20080515072712 }}</ref>

Det moderne engelske ord for å «velsigne», «bless», stammer opprinnelig fra det hypotetiske [[urgermansk]]e ord ''*blothisojan'', som betyr «å smøre med blod» (det vil si blod fra ofring).

En annen utbredt seremoni var ''symbel'' som var et rituelt drikkegilde hvor deltagerne oppnådde en merkelig ekstase og fikk åpenbaringer gjennom å drikke [[Alkoholholdig drikke|alkoholholdige drikkevarer]], hovedsakelig [[mjød]]. Disse åpenbaringene ble typisk assosiert med [[spådom]] og varsel og ønske om å oppnå lykke gjennom en forsterket forbindelse med de krefter som kontrollerte [[skjebne]]n og ''wyrd''. De deltagere som ikke tok del i drikkeriet var ''symbelgifa'' (verten), ''scop'' (skjalden), ''alekeeper'' (som serverte mjødet) og en ''þyle'' (som sørget for orden ved drikkingen).