Redigerer Angelsaksisk litteratur (avsnitt)

== Særegne trekk ved angelsaksisk poesi ==
===Lignelser, synonymer og allegorier ===

[[Fil:New_Minster_Charter_966.jpg|thumb|Miniatyr fra ''New Minster Charter'', [[966]], som viser kong Edgar flankert av jomfru Maria og Sankt Peter som presenterer et frihetsbrev («[[charter]]») til Kristus.]]
Angelsaksisk poesi er markert av en særegen bruk av [[lignelse]]r eller [[synonym]]er, noe som er en konsekvens av både dens struktur og med den hyppige bruk av tekstbilder. Det store antallet synonymer hadde sin grunn i de krav som bokstavrimet krevde av poeten, men variasjon var et annet virkemiddel ved at det ble benyttet flere ord for samme mening. 

Angelsaksisk poesi har en dramatisk stil med hurtig gangart, og er følgelig ikke sammenlignbar med eksempelvis den vidstrakte, dekorative stilen i den irsk-keltiske poesien i samme periode. Hvor en [[Irland|irsk]] poet kunne benytte 3 eller 4 sammenligninger for å understreke et poeng var den angelsaksiske poeten fornøyd med en enkelt [[kjenning]] før diktet sprang videre (''se [[Irsk poesi]]'').

Dette kommer også til uttrykk i angelsaksisk diktnings avhengighet til [[metafor]]er, spesielt dens bruk av kjenninger. Et eksempelet på dette finnes i ''[[Vandringsmannen]]'' (''The Wanderer'') hvor en slagscene blir referert til som en «storm av spyd».<ref>''The Wanderer'', linje 99"</ref> Denne referansen til et slag gir oss en mulighet til å se hvordan angelsaksere så på krig: uberegnelig, kaotisk, brutalt, og kanskje også som en naturfunksjon. Det er med disse stilistiske og tematiske elementene man bør ha i minnet når man første gang tilnærmer seg angelsaksisk eller gammelengelsk poesi.

===Digresjoner og egne poetiske ord===

[[Digresjon]]er har i dag negativ klang, men når fortelleren av ''Beowulf'' trår ut av hovedhandlingen skjer det av god grunn for å belyse personene, deres handlinger, og den verden dikteren står i. Det er to typer digresjoner: fortellingen-innenfor-fortellingen, og når en fortelling først blir fortalt kort og nedsettende av en person, og deretter fortalt på nytt av en annen, lengre og ærefullt.

Karakteristisk for angelsaksisk poesi er dens bruk av arkaiske ord, og disse ordene var alene forbeholdt poesien, og ved at man i dagligtale benyttet andre ord for det samme. De poetiske ordene kan være enkeltord, sammensetninger eller lengre konstruksjoner. I [[norrøn litteratur]] kalles dette for [[heiti]].<ref>Sandved, Arthur: ''Vers fra vest''. Side 19-20.</ref>

===Bokstavrim===

Bortimot all angelsaksisk poesi er komponert uten rim på fire trykkbetonte stavelser («topper») som alternerte med ubestemt antall trykksvake stavelser («senkninger»), knyttet sammen med bokstaver som ligner på hverandre, såkalt [[bokstavrim]]. Alle [[vokal]]er rimer med alle andre, mens alle [[konsonant]]er rimer kun med andre konsonanter. Dette høres fremmed ut for moderne ører i henhold til vårt vante poesimønster med rim og konstante antall av ubetonte stavelser. Tilsvarende også med allitterasjon eller bokstavrim. 

Gammelengelsk poesi benyttet bokstavrim ved at den innledende konsonantlyden blir gjentatt gjennom linjen. Eksempelvis i ''Beowulf''s verselinje «weras on wil-siþ wudu bundenne»<ref>Alexander, Michael, red. ''Beowulf: A Glossed Text''. London 1995. (linje 216)</ref>, «man on desired journey bound the ship», rimer de fleste ordene på konsonanten '''«w»'''. Så gjennomgående og viktig er allitterasjonens form at i den overstående siterte linjen at poeten sannsynligvis begynte med ordkombinasjonen «wil-siþ» («desired journey») som den viktigste ideen i linjen og lot de påfølgende ordene bokstaverime med dette og lar bokstavrimet form setningen.

===Muntlig-formularisk diktning===

Angelsaksisk poesi har blitt omfattende studert for å bevise teorien at den var resitert i henhold til «muntlig-formularisk skjema» (engelsk «oral-formulaic»). Grunnlaget ligger i at mange uttrykk og vendinger går igjen i andre dikt, eksempelvis er det ikke mindre enn 11 av de 18 halvlinjer i ''[[Cædmons hymne]]'' som har paralleller i andre dikt.<ref>Magoun, F.P.: «Bede’s Story of Cædmon: The case history of an Anglo-Saxon Oral Singer», Speculum XXX (1955), side 54.</ref> Det er også funnet tilsvarende tilfeller i ''Beowulf'' og andre dikt. 

[[Milman Parry]] framsatte teorien under arbeidet med [[Homer]]s diktning, og siden støttet av [[Albert Bates Lord]] i dennes arbeid med [[Slavere|sydslavisk]] diktning at den klassiske episke diktningen ble skapt gjennom en muntlig-formularisk prosess hvor skaldene skaper diktningen direkte og uten en fastlagt tekst. Hver fremførelse, like en impresjonistisk [[jazz]]konsert, ga således en helt ny gjenskapelse av diktet, men basert på et stort forråd av «formler» i henhold til versemålets krav. I motsetning til denne teorien er Bedes eget vitnemål at Cædmon skapte sitt dikt og at Bede selv tilsynelatende la stor vekt på diktet som en nyskapelse. En vanskelighet med teorien er at det er kun den skriftlige utgaven som er bevart, ikke den antatte muntlige tradisjonen. Teorien har også sine kritikere som hevder at diktene ble komponert delvis i henhold til en moderne ord-for-ord-prosess, og delvis også i henhold til å sette sammen tema og formularer.<ref name = Cameron> Cameron (1982): «Anglo-Saxon Literature». Bind 1. Side 285</ref>