Redigerer Alfred den store (avsnitt)

== Omorganisering av militæret ==
De germanske stammene som invaderte [[Storbritannia (øy)|Britannia]] på [[400-tallet|400-]] og [[500-tallet]] benyttet seg av [[infanteri]] uten rustning og støttet av deres ''fyrd'', [[fylking]], og det var basert på dette systemet at den militære makten til flere av kongedømmene i det tidlige angelsaksiske England fortsatt baserte seg på da nordboerne kom som vikinger et par århundrer senere.<ref>Preston, Wise & Werner 1956, s. 70.</ref> Fyrd var en lokal milits i de angelsaksiske ''[[shire]]ne'' (fylkene) og var basert på [[verneplikt]], det vil si at alle frie menn hadde plikt å tjenestegjøre i hæren; de som nektet verneplikt ble bøtelagt eller kunne mistet retten til sin landområder eller gods.<ref>Hollister 1962, s. 59–60.</ref> I henhold til loven til king [[Ine av Wessex]], utstedt en gang rundt [[694]]:

{{sitat|Om en adelsmann som har land forsømmer militærtjeneste, da skal han betale 120 shillinger og tape sitt land; en vanlig mann skal betale en bot på 30 shillinger for å forsømme militærtjeneste.<ref name="Attenborough_52-53">Attenborough 1922, s. 52–53.</ref>}}

[[Wessex]]' historie med mislykkethet ble fulgt av kong Alfreds suksess i [[878]] førte til kongen forsto at den tradisjonelle måten å utkjempe slag som han hadde arvet var til danenes fordel. Mens både angelsakserne og danene angrep bosetninger for å skaffe seg rikdommer og andre ressurser, benyttet de ulike strategier. Når angelsakserne angrep foretrakk de tradisjonelt å angripe direkte ved å samle deres styrker i [[skjoldmur]], bevege seg mot målet og overvinne fiendens skjoldmur som sto imot dem som forsvar <ref name="Abels_193-195">Abels 1998, s. 194–195.</ref>

I kontrast foretrakk danene enkle mål, kartla med varsomhet mål for plyndring i henhold til å unngå å risikere deres allerede oppsamlede verdier med risikofylte angrep. Alfred fastslo at deres strategi var å rette angrep i mindre skala fra en sikker base med forsterket forsvar som de kunne trekke seg tilbake til om deres angrep møtte sterkere eller uventet motstand.<ref name="Abels_193-195"/>

De midlene som angelsakserne samlet sine styrker for å forsvare seg mot plyndringstokt gjorde dem også sårbare for vikingangrep. Det var ansvaret for hver fyrd i hvert shire å ta seg lokale angrep. Kongen kunne innkalle den nasjonale militsen for å forsvare kongeriket, men med nordboerne raske angrep og deretter trekke seg tilbake førte til problemer med kommunikasjonen og samle ressursene. Den nasjonale militsen kunne ikke bli samlet raskt nok for motangrep eller forsvar. Det var kun når angrep var underveis at man kunne sende ut innkalling for å samle menn til militærtjeneste. Store regioner kunne bli herjet før militsen var samlet og klare til å slå tilbake angrepene. Selv om landeierne hadde plikt til samle menn og gjøre dem tilgjengelig for kongen, var det under angrepene i 878 mange som opportunistisk sviktet kongen og samarbeidet med Guthrum og danene.<ref>Abels 1998, s. 139, 152.</ref><ref>Cannon 1997, s. 398.</ref>

Med disse lærdommene utnyttet Alfred de relative fredfylte årene som fulgte hans seier ved Edington ved å fokusere på en ambisiøs omstrukturering av det militære forsvaret av kongeriket. På en reise til Roma hadde han oppholdt seg hos [[Karl II av Det tysk-romerske rike|Karl den skallede]] og det er mulig at han kan ha studert hvordan [[Karolingerne|karolingerkongene]] håndterte problemene med vikingene, og lærdommen fra deres erfaring ble benyttet for å opprette et system med skattelegging og forsvar for hans eget kongerike. Det hadde vært et system for befestninger selv før vikingtiden i Mercia som kan ha hatt en innflytelse. Da angrepene fra vikingene gjenopptok i [[892]] var Alfred langt bedre forberedt til å konfrontere dem med en stående og mobil hær, et nettverk av garnisoner og en liten flåte med skip som navigerte elvene og elvmunningene.<ref>Abels 1998, s. 194.</ref><ref name=" Keynes&Lapidge_14">Keynes & Lapidge 1983, s. 14.</ref><ref>Lavelle 2010, s. 212</ref>

=== Administrasjon og skattelegging ===
Leietakere i angelsaksiske England hadde en trefoldig forpliktelse basert på deres landområder; den såkalte «felles byrder» av militærtjeneste, bygging av festninger, og reparasjoner av broer. Den trefoldige forpliktelsen hadde tradisjonelt blitt kalt for ''inoda neccessitas'' eller ''trimoda neccessitas''.<ref name="Lavelle_70-73">Lavelle 2010, s. 70–73.</ref> Det angelsaksiske navnet for boten som ble gitt for å forsømme militærtjeneste var ''fierdwite'' eller ''fyrdwitee''.<ref name="Attenborough_52-53"/>

For å holde og vedlikeholde [[burh]]ene, og for å reorganisere fyrden som en stående hær, utvidet Alfred skatten og systemet for verneplikt basert på produktiviteten av en leietakers landområder. [[Hide (måleenhet)|''Hide'']] var den grunnleggende enhet for systemet som leietakerens offentlige forpliktelser ble beregnet etter. En hide er antatt å representere mengden av land som var nødvendig for å understøtte en familie. Hide kunne være forskjellig i størrelse i henhold til verdien og ressursene av landområdet. Landeieren måtte forsyne tjeneste basert på hvor mange hider han eide.<ref name="Lavelle_70-73"/>

=== Systemet med burher ===
[[Fil:Anglo-Saxon burhs.svg|thumb|Et kart over [[burh]]er som er navngitt i ''[[Burghal Hidage]]''.]]
I sentrum for Alfreds reformerte system for militært forsvar var nettverket av burher, sprett ut ved strategiske steder over hele kongeriket.<ref>Pratt 2007, s. 95.</ref> Det var trettitre stykker i alt, lokalisert omtrentlig 30&nbsp;km i mellom dem, noe som gjorde det mulig for militæret å slå tilbake angrep over hele kongeriket i løpet av en enkelt dag.<ref>Hull 2006, s. xx.</ref><ref>Abels 1998, s. 203.</ref>

Alfreds burher (senere kalt for ''[[borough]]er'') strakte seg fra tidligere romerske byer, slik som [[Winchester]] hvor steinmurene ble reparert og hvor det ble grav vollgraver, til massive jordmurer omgitt av brede vollgraver som antagelig ble forsterket av skanser bestående av tømmerstolper og pæleverk slik som ved Pilton, og til store befestninger ved etablerte byer, den største ved Winchester.<ref>Bradshaw 1999, som er referert i Hull 2006, s. xx</ref>

Et samtidig dokument som i dag er kjent som ''[[Burghal Hidage]]'' gir et innblikk i hvordan systemet fungerte. Den lister hidene (''hidage'') for hver av de befestede byene omtalt i dokumentet. Eksempelvis hadde Wallingford en hidage på 2 400 som betyr at landeierne der var ansvarlige for skaffe og fø på 2 400 menn, antallet nødvendig for å vedlikeholde en mur på 3&nbsp;km.<ref>Hill & Rumble 1996, s. 5.</ref> Et antall på 27 071 soldater var nødvendig å opprettholde systemet, eller omtrentlig en av fire av alle frie menn i Wessex.<ref>Abels 1998, s. 204–207.</ref>

Mange av burhene var tvillingbyer som lå på begge sider av en elv og ble forbundet sammen av en befestet bro, slik som de som ble bygget av Karl den skallede en generasjon tidligere.<ref name=" Keynes&Lapidge_14"/> En slik dobbel burh blokkerte passasjen opp elven og tvang vikingenes langskip til å seile under den befestede broen som var pakket med menn bevæpnet med steiner, spyd eller piler. Andre burher var lokalisert i nærheten av befestede kongelige villaer som gjorde det lettere for kongen å utøve sterkere kontroll over sine festninger.<ref>Abels 1998, s. 198–202.</ref> Burhene var også knyttet sammen av et veisystem bygget for bruk av hæren (kjent som ''herepath''). Disse veiene gjorde det mulig for en hær å bli hurtig samlet fra tidvis mer enn en burh for å slå tilbake et angrep.<ref>Lavelle 2003, s. 26.</ref> Dette nettverket utgjorde en betydelig hindring for vikingangrepene, særlig for de som var lastet ned med tyvegods fra plyndring. Systemet truet vikingenes ruter og kommunikasjonene gjorde det langt farligere for angriperne. Imidlertid manglet angriperne både utstyret nødvendig og en utviklet kunnskap for å beleire en burh. Deres kampstrategi var rakse angrep og deretter å trekke seg tilbake til befestninger som var lette å forsvare. Den eneste metoden de hadde var å sulte ut en burh til å overgi seg, men det ga kongen tid til sende militær hjelp fra sin mobile hær eller fra garnisoner fra andre burher langs de godt vedlikeholde veisystemet. I slike tilfeller var vikingene meget sårbare for kongenes styrker.<ref>Abels 1988, s. 204, 304.</ref> Alfreds system med burher utgjorde en slik overveldende utfordring mot vikingenes angrep at da de kom tilbake i 892 greide de med hell å storme en halvferdig og dårlig bemannet festning opp langs elvemunningen Lympne i Kent, og angelsakserne greide å begrense at de trengte seg videre til de ytre grensene til Wessex og Mercia.<ref>Abels 1998, s. 287, 304.</ref>

Alfreds system med befestninger var revolusjonær i dets strategiske unnfangelse og potensielt kostbart i sin utøvelse. Hans samtidige biograf Asser skrev at mange av adelsmennene var gjenstridige overfor de nye kravene som ble pålagt dem selv om de var for «de felles behovene for kongeriket».<ref>Asser, oversatt fra Keynes & Lapidge 1983</ref><ref>Abels 1998, s. 206.</ref>

=== Den engelske flåte ===
Alfred forsøkte også å prege den engelske flåten. I [[896]]<ref name="Savage_111">Savage 1988, s. 111.</ref> beordret han byggingen av en liten flåte, kanskje opptil et dusin langskip, men som ved å ha 60 årer var dobbelt så store som danske vikingskip. Det var ikke slik historikere i [[viktoriatiden]] hevdet fødselen til den engelske marine. Wessex hadde en kongelig flåte før dette. Kong [[Æthelstan av Kent]] og ealdorman Ealhhere hadde beseiret en vikingflåte i [[851]] og erobret ni skip.<ref>Savage 1988, s. 86–88.</ref> Alfred hadde selv gjennom ført sjøangrep i 882.<ref>Savage 1988, s. 97.</ref>

Likevel anså forfatteren av ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' og antagelig også Alfred selv 897 som markeringen av en viktig utvikling i Wessex' militære styrke til havs. Kronikøren smigret sin kongelige beskytter ved å skryte av at Alfreds skip ikke bare var større, men også raskere, stødigere og gikk høyere i vannet enn både danske og frisiske skip. Det er antagelig at under den klassiske formynderskapet til Asser benyttet Alfred seg av formgivningen til [[Krigsskip i hellenistisk tid|greske og romersk krigsskip]] med høyere sider, formet for kamp framfor langdistanseseiling.<ref>Abels 1998, s. 305–307. Sammenlign med det langt mer positive oppfatningen av disse skipene hos Gifford & Gifford 2003, s. 281–289</ref>

Alfred hadde sjømakt i tankene; om han kunne avskjære angripende skip før de gikk i land, kunne hans forhindre herjinger i sitt kongerike. Alfreds skip kan ha vært overlegen i unnfangelse, men i praksis viste de seg å være for store til manøvrere med enkelhet i de grunne vannene i elvene og elvemunningene, de eneste stedene hvor sjøslag kunne skje.<ref>Abels 1998, s. 305–307.</ref>

Krigsskipene på denne tiden var ikke formet for å ødelegge andre skip, men for å frakte soldater og utstyr. De har blitt foreslått at sjøslag, som beviselig har skjedde i Skandinavia, var at et skip kom opp langs siden av fiendens farkost, og ved et tidspunkt ville mannskapet kaste kroker over og binde skipene sammen før man bordet fienden. Resultatet var effektivt et slag som på land hvor man slåss mann-mot-mann om bord på de to sammenlåste skipene.<ref name="Lavelle_286-297">Lavelle 2010, s. 286–297.</ref>

I et nedtegnet sjøslag som skjedde i år [[896]],<ref name="Savage_111"/><ref>Giles & Ingram 1996, Year 896.</ref> avskar Alfreds nye flåte på ni skip en dansk flåte på seks skip ved munningen av en ikke identifisert elv langs kysten av sørlige England. Danene hadde trukket halvparten av skip opp på stranden og gått i land, enten for at roerne skulle få hvile eller for å lete etter mat. Alfreds skip sørget øyeblikkelig for å blokkere deres adkomst til havet. De tre skipene som fløt forsøkte å bryte gjennom de engelske linjene. Et av dem greide det, men de andre to ble oppfanget.<ref name="Savage_111"/> Alfreds skip kastet entrekroker over på fiendens skip og bordet dem for å drepe alle om bord. Det ene skipet som kom seg unna greide det ved at Alfreds tyngre skip gikk på grunn på grunn av tidevannet.<ref name="Lavelle_286-297"/> Deretter fortsatte det slag på land med mannskapet av skipene som var gått i land. Danene som var underlegne i antall ville ha blitt nedkjempet om det ikke var for floen. Da den kom sprang danene tilbake til sine skip, og da de var lettere og mindre dypt i vannet enn Alfreds tyngre skip, kom de seg fri før Alfreds flåte. Hjelpeløs måtte angelsakserne se at danene rodde forbi dem.<ref name="Lavelle_286-297"/> Danenes tap var likevel store, rundt 120 daner var blitt drept mot 62 frisere og angelsaksere, og de fikk vanskeligheter med å sette ut til havs. De var også for skadde til å greide å ro rundt Sussex, og to av skipene drev inn mot kysten av Sussex, muligens ved odden [[Selsey Bill]], hvor de fikk skipbrudd.<ref name="Lavelle_286-297"/> De gjenværende danene ble tatt til fange og fraktet til Alfred ved Winchester hvor de ble hengt.<ref name="Savage_111"/>