Redigerer Alf Prøysen (avsnitt)

=== Miljø, språk og stil ===
Alle prosafortellingene og mange av sangene er skrevet på hedmarksdialekt. Dialekten brukes oftere i fortellinger og sanger for voksne, og ikke så mye i barnesangene og -bøkene.<ref name="BRV" />

De fleste novellene og stubbene foregår innenfor det miljøet Prøysen selv vokste opp i: fattigfolk, arbeidsfolk og tjenere som arbeidet i landbruket. Tida er vanligvis den tida han sjøl vokste opp, i 1920- og 1930-årene. «Dette betyr ikke at stubbene er folkelivsskildring i den forstand at miljøskildringen blir et mål i seg sjøl. Selv om Prøysens kortprosa har en klar hedemarkstilknytning i språk og miljøskildring, er tematikken alltid allmenn.»<ref name="KIPN" />

Torhild Viken har sammenlignet miljø og tema i den første og siste visesamlinga Prøysen utga: ''Drengstu'viser'' i 1948 og ''Så seiler vi på Mjøsa'' i 1969. Hun mener at ''Drengstu'viser'' forteller om tilknytninga til husmannskulturen og grendefolket; visene «fortel om ei utprøvande og kritisk holdning til den rådande ideologien både i bygda og i samfunnet elles.» Boka fra 1969 er ei «tematisk breiare visesamling enn 'Drengstu'viser'»; det handler ikke lenger bare om småkårsfolk: personene i de nye visene «kan ein ikkje karakterisere anten som over- eller underklasse, [men med] eit så rundt omgrep som 'folk flest'.»<ref name="TV80">Torhild Viken «Frå griskokk til nasjonalskald. Alf Prøysens veg frå husmannskulturen til høgkulturen – med utgangspunkt i visene hans». I: ''Ei Bok om Alf Prøysen'', 1980</ref> De nye visene handler om «det vi kan kalle sentrallyriske tema. Dette er viser om kjærleik og naturoppleving og om det forgjengelege menneskelivet.» Denne forandringa kan delvis forklares med at husmannskulturen var i ferd med å forsvinne, men også med at Prøysen etterhvert hadde fått et bredere publikum.<ref name="TV80" /> 
[[Fil:The Ladder.jpg|thumb|I «Peppersvenn-vise» fra samlinga ''[[Drengstu'viser]]'' (1948) bruker Prøysen en stige som metafor for opplevelsene av rang og standsforskjeller som folk bruker for å holde hverandre nede og gjøre seg fremmede for hverandre:<poem>
Jeg tenkje meg en stæga med mange mange trinn
Det giftegærn ungdom ska finna maken sin
Så finn du den du meine
Er den eneste og eine
og syns at ho står jevnhøgt med stægaplassen din

Så kjæm det rare verset je nesten itte kæin
For æille har sin stæga i sin egen tankes læind
Og om du står på stægan din
med jinta jevnhøgt trinn ved trinn
står jinta på sin egen, ved himmelrikes grind
</poem>
[visa har i alt 5 vers].]]
En lignende endring skjer også med lørdagsstubbene: De eldste handler om det gamle bygdemiljøet og gårdsarbeiderne, mens flere av stubbene fra 1960-årene handler om emner fra samtiden: «om moter og miniskjørt, om popmusikk og syndige bøker, om fjernsynet og korleis det påverkar folks kvardagsvanar, han skriv om sport og masseturisme til Syden.»<ref name="OK">[[Ole Karlsen]]. [http://hdl.handle.net/10037/903 «Noko om Prøysens prosastubbar»] I: ''Nordlit''; nr 13 (2003)</ref>

Alf Prøysens mor Julie ble en gang spurt om hun mente sønnen hennes skrev om bestemte personer. Hennes svar var dekkende og treffende nok: «Hæin har skrivi om oss æille, akkurat som vi er...».<ref>Refleks leksikon L&ndash;R [[J. W. Cappelens Forlag]]</ref>