Redigerer Akkreditering (avsnitt)

== Akkreditering i diplomatiet==

De folkerettslige regler om diplomatiet er gamle og ble traktatfestet i Wien-konvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem.<ref name="Geir Ulfstein 2011">Morten Ruud og Geir Ulfstein: ''Innføring i folkerett'' 4. utgave. Universitetsforlaget 2011. ISBN 978-82-15-1840-9.  side 166-170.</ref> Lederen av en diplomatisk representasjon, enten den er stedlig eller sideakkreditert, må ha særskilt godkjenning (''[[agrément]]'') av mottakerstaten (artikkel 4).<ref name="Geir Ulfstein 2011" />

Opprettelse av diplomatiske forbindelser mellom to stater skal finne sted etter gjensidig samtykke.<ref>Wien-konvensjonen av 18. april 1961 om diplomatisk samkvem artikkel 2</ref> Wien-konvensjonen artikkel 4 fastslår at den person som senderstaten vil utnevne som sjef for sin diplomatiske stasjon i mottakerstaten, må ha ''agrément'' fra mottakerstaten. Mottakerstaten må godta den person det gjelder og det er ikke nødvendig å gi grunner for en nektelse av ''agrément''.<ref name="Carl August Fleischer 2005">Carl August Fleischer: ''Folkerett'' 8. utgave. Universitetsforlaget 2005. ISBN 82-15-000659-0. side 83-88</ref>

Når det er gitt ''agrément'', blir stasjonssjefen utstyrt med de såkalte [[akkreditiv]]er, eller ''lettres de créance''. Disse blir overlevert til statsoverhodet i mottakerstaten. (En ''[[chargé d'affaires]]'' akkrediteres hos utenriksministeren, og ikke hos statsoverhodet.) Stasjonssjefen anses for å ha inntatt sin stilling idet øyeblikk akkreditivene er blitt presentert (eller ved en kopi er blitt overlevert mottakerstatens utenriksministerium).<ref name="Carl August Fleischer 2005" /><ref>Wien-konvensjonen artikkel 13</ref>

Senderstaten bestemmer selv hvor mange diplomatiske tjenestemenn den vil utplassere ved den enkelte stasjon. Underordnede tjenestemenn trenger ikke ''agrément'' eller annen godkjennelse, med unntak av [[militærattaché]]er.<ref>Wien-konvensjonen artikkel 7</ref> Mottakerstaten kan sette begrensninger på antallet tjenestemenn (artikkel 11). Den kan også uten begrunnelse erklære en bestemt diplomat ''[[persona non grata]]''.<ref>Wien-konvensjonen artikkel 9</ref> Senderstaten vil da ha plikt til å kalle vedkommende hjem.<ref name="Geir Ulfstein 2011" />

Ambassadører bestyrer ambassader og faste delegasjoner til internasjonale organisasjoner.<ref>[http://snl.no/diplomati  diplomati. (27.02.2013) I Store norske leksikon. Konsultert 29. mars 2013.]</ref>

De diplomatiske forbindelsene kan ivaretas av permanente stasjoner, med tjenestemenn som er fast bosatt i mottakerstaten. De fleste land har imidlertid ikke ressurser til å opprettholde faste representasjoner i alle land. Derfor benyttes et system med [[sideakkreditering]]. Dette innebærer at diplomatisk personale er stasjonert i ett land, men samtidig ivaretar de diplomatiske forbindelsene med flere andre land.<ref name="Geir Ulfstein 2011" />

===Norge===
Norge har diplomatiske forbindelser med ca. 150 land, men bare drøyt 60 faste utenriksstasjoner. Den norske ambassadøren i Kyiv er foruten å betjene diplomatiske forbindelser med Ukraina sideakkreditert til Belarus. Tilsvarende er det i overkant av 50 ambassadører bosatt i Oslo. Ca. 35 holder til i Stockholm og er sideakkreditert til Norge og det er et betydelig antall i henholdsvis København, London og Bonn. Så lang unna som i Roma, Wien og Genève bor det ambassadører med sideakkreditering til Norge.<ref name="Geir Ulfstein 2011" /> Utenriksdepartementet har lister over akkrediterte diplomatiske forbindelser på sine hjemmesider.<ref>[http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dep/forbindelser.html?id=447053 Utenriksdepartementet sine lister over diplomatiske forbindelser. Konsultert 28. mars 2013. ]</ref>

Utenriksdepartementet utsteder ID-kort til diplomater i Norge. ID-kortene har som formål å dokumentere overfor norske myndigheter (e.g. politiet) at vedkommende har opphold i Norge ved akkreditering til Utenriksdepartementet, samt at vedkommende har krav på ukrenkelighet i henhold til Wien-konvensjonen. Kortet benyttes ved adkomstkontroll til sentralforvaltningen og statlige virksomheter (blant annet Forsvaret). ID-kortene har sin forankring i kutyme. Det utstedes ca. 600 ID-kort pr. år
ID-kortet er av plastlaminat med dobbeltsidig plastfolie med hologram på personaliasiden. Kortet er preget med riksvåpenet påtrykt Det Kgl. Utenriksdepartement. Kortet inneholder personalia og opplysninger om hvilken grad av immunitet vedkommende har krav på.<ref name="regjeringen.no">[http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/ID-kort-Sluttrapport.pdf#search=akkreditering  Sluttrapport februar 2007 Nasjonalt ID-kort Justis- og politidepartementet ]</ref>

Utenriksdepartementet utsteder ID-kort til:<ref name="regjeringen.no" /> 
#Diplomatiske representanter samt deres medfølgende familiemedlemmer (rød) 
#Administrativt og teknisk personale ved diplomatisk stasjon samt deres med følgende familiemedlemmer (blå) 
#Hjelpepersonale ved diplomatisk stasjon (brun) 
#Andre lands utsendte konsuler (grønn)