Redigerer Akamenidedynastiet (avsnitt)

==Kultur==
[[Fil:Behistun DB1 1-15.jpg|thumb|250px|[[Behistun-inskripsjonen]], kolonne 1 (DB I 1–15).]]
På høyden av sin storhetstid hadde akamenidenes imperium mer enn 20 nasjoner under sin kontroll. Imperiet var bygget på de enkleste prinsipper, [[sannhet]] og [[rettferdighet]] som dannet grunnlaget for akamenidenes kultur. Den sterke vektleggingen på ærlighet og integritet, basert på zoroastrisk doktrine, gav perserne troverdighet til å herske over verden, selv i øynene til folkene i de erobrede nasjonene. [[Herodot]]os nedtegnet i sin beretning om de persiske innbyggerne i Pontus at «den mest nedverdigende som [perserne] klarer å forestille seg, er å fortelle en løgn. Det nest verste er å skylde en gjeld, siden den som utestår en gjeld, blant annet må lyve.» Herodotos forteller også at persisk ungdom, fra deres femte år til deres tyvende, ble opplært i tre ting, «å ri en hest, å spenne en bue og å snakke sant.» ''Sannhet for sannhetens skyld'' var det universelle mottoet og kjernen i akamenidenes kultur som ikke bare ble fulgt av deres store konger, men også ordinære persere som gjorde det til en æressak å følge disse reglene.

I akamenidenes Iran var løgnen, ''druj'', regnet som en [[De syv dødssynder|kardinalsynd]] og kunne straffes med døden i noen ekstreme tilfeller. Tavler som ble oppdaget i 1930-årene<ref name="OIP_117">Garrison, Mark B. og Root, Margaret (2001): [http://oi.uchicago.edu/OI/DEPT/PUB/SRC/OIP/117/OIP117.html ''Seals on the Persepolis Fortification Tablets'', Volume 1. Images of Heroic Encounter]   {{Wayback|url=http://oi.uchicago.edu/OI/DEPT/PUB/SRC/OIP/117/OIP117.html |date=20070105203909 }}, Online Oriental Institute Publications, Chicago.</ref> i [[Persepolis]] viser kjærligheten og ærbødigheten for sannhetskulturen under akamenidene. Disse tavlene inneholder navnene til vanlige iranere, for det meste handelsmenn.<ref name="EIR_Dandamayev_Elamite">Dandamayev, Muhammad (2003): [http://www.iranicaonline.org/articles/persepolis-elamite-tablets «Persepolis Elamite Tablets»], ''[[Encyclopedia Iranica]]''.</ref> Ifølge professor Stanley Insler ved [[Yale University]] inneholdt så mange som 72 navn på embetsmenn på disse tavlene ordet ''sannhet''.<ref>Insler, Stanley (1975): [http://www.vohuman.org/Article/The%20Love%20of%20Truth%20in%20Ancient%20Iran.htm «The Love of Truth in Ancient Iran»] {{Wayback|url=http://www.vohuman.org/Article/The%20Love%20of%20Truth%20in%20Ancient%20Iran.htm |date=20070505064033 }} i: Insler, Stanley; Duchesne-Guillemin, J. (red.): ''The Gāthās of Zarathustra'' (Acta Iranica 8), 1975, [[Brill]], Liege.</ref> Dermed, sier Insler, har vi Artapana, sannhetens beskytter, Artakama, sannhetens elsker, Artamanah, sannhets-sinnet, Artafarnah, besitter sannhetens herlighet, Artazusta, henrykt i sannhet, Artastuna, sannhetens pilar, Artafrida, sannhetens velstand, og Artahunara, har adelens sannhet. Det var Dareios den store som la frem ''ordningen av gode reguleringer'' under hans styre. Kong Dareios' vitnesbyrd om hans kontinuerlige kamp mot løgnen finnes i inskripsjoner skrevet med [[kileskrift]]. Høyt oppe i [[Behistun-inskripsjonen|Behistun]]-fjellene på vei til [[Kermanshah]] er Dareios vitnesbyrd skåret ut:

:«Jeg fulgte ikke løgner, jeg gjorde ikke galt... I henhold til rettferdighet oppførte jeg meg bra. Jeg gjorde ikke galt hverken ovenfor den svake eller den mektige. Menn som samarbeidet med mitt hus, behandlet jeg bra, den som gjorde skade, straffet jeg riktig.»

Dareios hadde sin fulle hyre med opprør i stor skala som brøt ut i imperiet. Han lyktes i å bekjempe ni forrædere på ett år og nedtegnet sine kamper mot dem for ettertiden. Han forteller oss hvordan ''løgn'' fikk dem til å gjøre opprør mot imperiet. Ved Behistun sier Dareios:

:«Jeg kvelte dem og tok ni konger til fange. En het Gaumata, en magier; Han løy; Derfor sa han: Jeg er Smerdis, sønn av Kyros...En, Akina het han, en elamitt; Han løy; Derfor sa han: Jeg er konge i Elam...En, Nidintu-Bel het han, en babyloner; Han løy; Derfor sa han: Jeg er Nebukadnessar, sønn av Nabonidos. Kong Dareios forteller oss så, Løgnen gjorde dem opprørske slik at disse mennene forrådte sitt folk.»<ref>[http://www.avesta.org/op/op.htm#db1 Darius, Behishtan (DB), Column 1], fra Kent, Roland G. (1953): ''Old Persian: Grammar, texts, lexicon'', New Haven, American Oriental Society.</ref>

Sin sønn [[Xerxes I av Persia|Xerxes]] som skulle etterfølge ham som storkonge, gav han følgende råd:
:«Du som skal bli konge heretter, beskytt deg energisk fra Løgnen; Mannen som skal følge løgnen, straff ham godt, dersom du skal tenke slik. Må mitt land være sikret!»

===Språk===
Under styret til Kyros og Dareios, og så lenge hovedstaden fremdeles var [[Susa]] i [[Elam]], var språket til akamenidenes råd [[elamittisk]]. Bevis for dette finnes først og fremst i festningsverkene i Persepolis og skattetavlene som avslører detaljer om dagligdagse funksjoner i imperiet.<ref name="EIR_Dandamayev_Elamite" /> I inskripsjonene på de store steinansiktene av kongene følges de elamittiske tekstene alltid av [[akkadisk]]e og [[gammelpersisk]]e inskripsjoner. Det ser ut til at de elamittiske tekstene i disse tilfellene er oversettelser av de gammelpersiske.  Det er derfor sannsynlig at selv om elamittisk ble brukt i styret i Susa, var det ikke standardisert som administrasjonsspråk ellers i imperiet. En kjenner ikke til bruk av elamittisk etter 458 f.Kr.

[[Arameisk språk]] ble adoptert etter erobringen av [[Mesopotamia]] slik det ble brukt i det territoriet. Det var en «farkost for skriftlig kommunikasjon mellom de forskjellige regionene i det enorme imperiet med forskjellige folkeslag og språk. Bruken av et eneste offisielt språk som moderne forskere har kalt offisiell arameisk eller imperiell arameisk, kan antas å ha bidratt i stor grad til akamenidenes forbløffende evne til å holde sitt utstrakte imperium sammen så lenge som de gjorde<ref>Shaked, Saul (1987): «Aramaic».<!-- pp: 250-261 --><!-- section:Aramaic in the Achaemenid Empire pp:251/252-->, ''[[Encyclopædia Iranica]]'', bind 2, Routledge & Kegan Paul, New York, s. 251.</ref> Richard Frye stilte i 1955 spørsmål ved klassifiseringen av imperiell arameisk som et «offisielt språk» ved å bemerke at ingen overlevende edikt uttrykte en slik status til noe spesifikt språk.<ref>Frye, Richard N. (1955): «Review of G. R. Driver's «Aramaic Documents of the Fifth Century B. C.»», ''Harvard Journal of Asiatic Studies'' '''18''' (3/4), s. 457.</ref> Frye klassifiserte imperiell arameisk som akamenideterritoriumets ''[[lingua franca]]'' og foreslo at akamenidetidens bruk av arameisk var mer gjennomtrengende enn vanligvis antatt. Arameisk skrift og, som [[ideogram]]mer, arameisk vokabular skulle overleve i mange århundrer etter imperiets fall som den grunnleggende karakteristikken i skriftsystemet [[pahlavi]].<ref>Geiger, Wilhelm & Kuhn, Ernst (2002): ''Grundriss der iranischen Philologie: Band I. Abteilung 1'', Boston, Adamant, s. 249 ff.</ref>

Gammelpersisk dukker også opp på noen segl og kunstgjenstander, men språket dokumenteres først og fremst i akamenideinskripsjoner i det vestlige Iran, noe som antyder at gammelpersisk var det vanlige språket i den regionen. Under styret til Artaxerxes II var [[grammatikk]]en og [[ortografi]]en i inskripsjonen så «langt fra perfekt»<ref>Ware, James R. & Kent, Roland G. (1924): «The Old Persian Cuniform Inscriptions of Artaxerxes II and Artaxerxes III», ''Transactions and Proceedings of the American Philological Association'', årgang 55, s. 53.</ref> at det har blitt foreslått at skribentene stort sett hadde glemt språket og måtte stole på eldre inskripsjoner som de i stor grad gjentok ord for ord.<ref>Gershevitch, Ilya (1964): «Zoroaster's own contribution», ''Journal of Near Eastern Studies'', årgang 23, nr. 1, s. 20.</ref>

=== Dagliglivet på akamenidenes tid ===
[[Fil:Persepolis Reconstruction Apadana Toit Chipiez.JPEG|thumb|left|Rekonstruksjon av taket til Dareios audienssal i Persepolis.]]

; Livet ved det kongelige hoff
Det kongelige hoffet ser ut til å ha vært et maktens sted mer enn andre i akamenidenes imperium. Det var der at kongen levde med sin familie og sine bekjente. Det er til og med der adelsmennene bør ha bodd, der de administrative og strategiske avgjørelsene ble tatt og der som satrapene ble innkalt eller tatt i mot. Men de dokument som inneholder informasjon om livet ved hoffet er ujevnt fordelt.<ref>Briant, s. 266</ref>

Den akamenidiske kongen flyttet jevnlig mellom de ulike kongelige boligene (Persepolis, Susa, Ekbatana etc.), fulgt av hoffet og sine ulike virksomheter. Under reisene bodde regenten i et svært luksuriøst telt som ble satt opp midt i leiren.<ref>''Kyropaidia'', VIII, 5.2 og Quintus Curtius Rufus III, 8.7.</ref> Briant antar at teltet kunne ha vært en kopi av palassene i Susa og Persepolis. Livet i det kongelige hoff ser ut til å ha vært regulert av svært streng etikette.<ref>Huyse, s. 233</ref> Kongen var omgitt av høyerestående hoffmenn som tok seg av ulike oppgaver som f.eks. det kongelige skattkammeret. Disse stod ansvarlige direkte til kongen. Mange ansatte hadde også i oppgave å tjenestegjøre ved audienser. Besøkende og bønnfallende personer innfant seg ved kongens dør. Disse besøkende overlot sitt ærende til vaktene eller til budbringere. De ble bare mottatt når de ble tilkalt.<ref>Herodotos III, 117–119 samt [[Xenofon]], ''[[Hellenika]]'' I, 6.7, 10; ''Kyropaidia'' VI, 1.1.</ref> Ifølge [[Esters bok]] i [[Bibelen]] ble alle som nærmet seg kongen uten å bli tilkalt dømt til døden.<ref>Esters bok, 4.11: «Alle kongens embetsmenn og folket i provinsene vet at dersom noen mann eller kvinne går inn til kongen i den indre slottsgården uten å være tilkalt, da gjelder en og samme lov for alle: De må dø, hvis da ikke kongen rekker ut sitt gullsepter mot dem, så de får beholde livet.»</ref>

Matrutinene ved hoffet beskrives hos Herodotos og Xenofon. Kongen inntok stort sett sine måltider alene på grunn av sin sikkerhet. Under banketter ble gjestene plassert til bords nøye planlagt, både for å vise kongen gunst og for å garantere hans sikkerhet. De greske forfatterne var betatt av luksusen og tilstanden ved hoffbankettene. Kongens mat ble transportert separat i likhet med maten til de udødelige.<ref>Herodotos VII, 83</ref> Tilfeller av forgiftninger forekom jevnlig ved hoffet. Kongen tok derfor alltid med seg vann fra [[Khoaspes]], elven i Susa. Vannet ble kokt og transportert i sølvvaser.<ref>Herodotos 1, 188</ref> På samme måte var [[munnskjenk]]ens funksjon svært viktig ved hoffet. Kongen drakk vin som var reservert for ham.<ref>Xenofon, ''Kyropaidia'' I, 3.8</ref>

Denne ordningen førte ikke bare til å understreke kongens særskilte plass, men var ment å bevare hans helse.<ref>Briant, s. 275</ref> Legene hadde derfor en betydningsfull posisjon i kongens omgivelser. De var nær kongen, i likhet med munnskjenkene, og kunne lett forgifte monarken. Disse funksjonene ble derfor gitt til betrodde personer. De kongelige legene var først og fremst grekere og egyptere.

Blant hoffets personell fantes det også [[evnukk]]er som var delt inn i to kategorier, de som inngikk i kongens nære omgang og de andre, tjenere. Det krevdes mange i tjenestepersonellet for å betjene kongen og de kongelige prinsessene. Deres rolle var å våke over kongens og prinsessenes rom.<ref>det greske begrepet ''evnoukos'' betyr «badevakt»</ref> De var stort sett opprinnelig fra erobrede land, og deres posisjon var nær slavenes, selv om deres nærhet til kongen gav dem en spesiell status.<ref>Briant, s. 284</ref>
[[Fil:Cylinder seal erotic Louvre AOD126.jpg|thumb|right|Sigill-sylinder som avbilder en erotisk scene. Gul marmor, 500–300-tallet f.Kr. <br />Opphav: Susa. <br />Oppbevares i [[Louvre]]]]
Mange antikke forfattere har fortalt at kongen, og andre personer, utøvde [[polygami]] og hadde mange [[konkubine]]r.<ref>Herodotos I, 135; Dinon ''Athénée'' XIII, 556</ref> De kongelige prinsessene, og generelt alle kvinner, disponerte egne rom. Konkubinene bodde i et «kvinnehus» etter at de hadde tilbrakt en natt med storkongen<ref>Esters bok 2, 2–17</ref> og holdt seg i nærheten. De kongelige prinsessene hadde større selvbestemmelse og foretok reiser slik tavlene i Persepolis vitner om. De forvaltet også sine eiendeler og hadde egne tjenere, til og med sine egne atelier.<ref>Briant, s. 296</ref>

Jakt var antagelig kongens favorittbeskjeftigelse. Den gav en svært god fysisk forberedelse for den unge arvingen, og var en hendelse hvor han kunne vise mot, dyktighet og styrke. Jakten ble utført i ''pairidaeza'', store inngjerdede parker. Ordet betydde «har en inngjerding på alle sider». Disse hagene var samtidig et sted for avspenning og fornøyelse som ble tatt vare på av gartnere, og enorme jaktreservat.<ref name="huyse-216">Huyse, s. 216–246</ref> Jaktteknikken var variert, til fots, til hest, i vogn, med sverd, bue, spyd eller nett. Ett brev fra Dareios til Gadatas som forflyttet frukter mellom [[Eufrat]] og de asiatiske kystene, viser kongens interesse for hagestell.
; Livet utenfor hoffet
Med tanke på karakteren i epokens dokumenter, er hverdagslivet til rikets undersåtter fremdeles mye mindre velkjent enn hoffolkets liv. Planene for de kongelige palassene er kjent, men tidens privathus kjenner en ikke til, med unntak av i det akamenidiske Babylon. Veggene bestod av [[teglstein]] av ubearbeidet leire som ble satt sammen i en mur av leire og halm. Isoleringen av de lavere veggdelene skjedde med [[bitumen]]. De akamenidiske husene ser ut til å være bygd rundt en gårdsplass som vender mot en portal, kanskje i en eller to etasjer.<ref name="huyse-216" /> Når det gjelder innredningen er kvaliteten og den fint bearbeidede karakteren hos persiske møbler, matter og andre verdifulle gjenstander mye omtalt.
[[Fil:Amulet-pendant Louvre Sb2955.jpg|thumb|left|Amulett i form av et løvehode. [[Fajanse]], akemenidisk arbeid, slutten av 500-tallet – 300-tallet f.Kr. –<br />Oppbevares i Louvre]]
Klesskikken er framfor alt kjent gjennom mange avbildninger av undersåtter på kunstverk fra den akamenidiske epoken. Perserne bar lange foldede kapper, med eller uten armer, som holdes oppe av et belte, i stedet for overklær<!--en guise de survêtement-->. De brukte underklær i form av bukser eller fint tøy som de først og fremst bar for å ri. På føttene hadde de flate lukkede sko med tre eller fire skosnører eller støvler. Hodeplagget varierte fra enkle hodeplagg til en rund [[lue]], en riflet hatt, filthatter og luer.  Klærnes farge ble brukt for å skille samfunnsklassene i hele den akamenidiske epoken. Rødt var krigernes farge, prestene bar hvitt og bøndene blått. Kongen bar klær i alle farger for å vise sin makt over de tre samfunnsklassene. Relieffer i Persepolis gir disse opplysningene om draktene til mennene.<ref name="huyse-216" />

De ulike kjente kildene gir svært lite informasjon om skoleundervisningen. Selv om utdannelsen i prinsippet var åpen for alle persere var bøndenes barn i stor utstrekning [[analfabetisme|analfabeter]]. Ifølge de kjente tekstene virker det som de adelige akamenidenes skolegang startet ved femårsalderen og varte i ti til tyve år, alt etter kildene. Strabon sa at ungdommen øvde [[gymnastikk]] og fikk trening i jakt med bue, spyd og slynge. De lærte seg å plante trær, plukke vekster og lage klær og nett. Xenofon fremhever at utdannelsen deres la vekt på rettferdighet, lydighet, utholdenhet og selvbeherskelse.<ref name="huyse-216" />

===Vaner===
Herodotos nevner at perserne feiret store fødselsdagsfester som ble fulgt av mange deserter. De bebreidet grekerne for å utelate deserter fra sine måltider. På samme måte observerte han at perserne drakk mye vin og til og med drakk i rådsmøter, men dersom de ble fulle, ventet de til dagen etter med å bestemme om de skulle gjennomføre det de hadde bestemt, eller forkaste avgjørelsen.

Han forteller at likeverdige hilste hverandre ved å kysse på munnen, personer av forskjellig rang kysset hverandre på kinnet og de lavest rangerte ved å legge seg ned på bakken foran den med høyere rang. Det er kjent at menn av høyere rang praktiserte [[polygami]] og var omtalt å ha et antall koner og et større antall [[konkubine]]r. I forhold med samme kjønn hadde høyere rangerte menn favoritter, slik som [[Bagoas]] som var en av [[Dareios III]]s favoritter og som senere ble [[Aleksander den store|Aleksanders]] ''[[eromenos]]''. Persisk [[pederasti]] og dets opphav var omdiskutert allerede i [[antikken]]. Herodotos hevdet at de hadde lært det fra grekerne,<ref>[[Herodot]]os: ''Historie''. «[...] videre adopterte de alle slags luksusvarer når de fikk høre om dem, og særlig hadde de lært fra hellenerne [grekerne] å ha samkvem med gutter [...]».</ref> men [[Plutark]] hevder at perserne brukte [[evnukk]]gutter lenge før det var kontakt mellom kulturene.<ref>[[Plutark]], ''On the Malice of Herodotus''. «Den samme Herodotos sier at perserne lærte urensligheten til det mannlige kjønn til perserne, blant annet, slik det innrømmes av mange, gutter som hadde blitt kastrert selv før de ankom i de greske sjøer?»</ref>

===Religion===
[[Fil:Iran-bracelet.jpg|thumb|right|Armbånd fra akamenidenes tid, rundt 500 f.Kr., [[Iran]].]]
[[Fil:Pendant Bes Louvre AO3171.jpg|thumb|Akamenidisk smykke som forestiller den egyptiske guden [[Bes]] som holder styr på to geiter. Gull, slutten av 500-tallet – 300-tallet f.Kr. Opphav: [[Syria]]. <br />Oppbevares i Louvre]]
Det var i akamenidenes periode at [[zoroastrisme]]n nådde det sørvestlige Iran hvor den ble adoptert av herskerne og gjennom dem ble et definerende element i persisk kultur. De tradisjonelle indo-iranske guddommene og konseptene ble formalisert, men flere idéer ble også innført som f.eks. [[fri vilje i teologi|fri vilje]], kanskje [[Zoroaster]]s største bidrag til religiøs filosofi.

Zoroastrismen nådde alle imperiets hjørner under akamenidekongenes beskyttelse og gjennom sin ''de-facto'' status som statsreligion. Den hadde særlig gjensidig innflytelse fra semittiske land i vest. Derfra fikk religionens guddommer astrologiske aspekter. Tempelkulten hadde også sin opprinnelse der.

Under styret til Artaxerxes I og Dareios II i midten av det [[5. århundre f.Kr.|5. århundret f.Kr.]] skrev Herodotos at «[perserne] ikke hadde gudebilder, ingen templer eller altere, og regnet bruken av dem som dårskap. Dette tror jeg skyldes at de ikke tror at gudene har samme natur som menn, slik grekerne tror.» Han hevder at perserne ofret til «sola og månen, til jorden, ild, vann og vindene. Disse er de eneste gudene viss tilbedelse har nådd dem fra gamle tider. I en senere periode begynte de å tilbe Urania som de lånte fra [[arabere|araberne]] og [[assyrere|assyrerne]]. Denne gudinnen er kjent for dem som Mylitta, som araberne kaller Alitta og perserne [Anahita].» Det opprinnelige navnet her er [[Mithra]] som senere har blitt forklart å være en forveksling av Anahita med Mithra, noe som er forståelig siden de vanligvis ble tilbedt sammen i ett tempel.

70 år etter styret til Artaxerxes II skrev den babylonske presten [[Berossos]] at kongen var den første som gav guddommer kultstatus og plasserte dem i templer i mange av de betydeligste byene i imperiet.<ref>Berossos, III.65</ref> Berossos bekrefter også Herodotos når han sier at perserne ikke kjente til gudebilder før Artaxerxes innførte disse bildene. Om ofringen la Herodotos til at «de bygger ingen alter, tenner ingen ild, tømmer ingen [[libation]].» Denne setningen har blitt tolket å identifisere en avgjørende, men senere, tilvekst i zoroastrismen. Alter med trefyrt ild og [[Yasna]]-tjenesten hvor libation tømmes er viktige trekk ved moderne zoroastrisme, men var tydeligvis skikker som ennå ikke hadde utviklet seg i midten av det 5. århundret f.Kr. Boyce tillegger også denne utviklingen til styret til Artaxerxes II (300-tallet f.Kr.) som en ortodoks respons til innføringen av tempelkultene.

Herodotos observerte også at «ingen bønn eller ofring kan utføres uten at en [[magi|magus]] er til stede,» men dette må ikke forveksles med dagens forståelse av begrepet ''magus'', det vil si en ''magupat'' (moderne persisk: ''mobad''), en zoroastrisk prest. Herodotos beskriver heller ikke nødvendigvis begrepet som en av stammene eller kastene til [[medere|mederne]] slik at disse ''magusene'' var medere. De var et arvelig presteskap som fantes i hele det vestlige Iran. Opprinnelig var de ikke tilknyttet noen spesifikk religion, men tradisjonelt var de ansvarlig for all rituell og religiøs praksis. Den endelige identifiseringen av ''magus'' med zoroastrisme kom senere i perioden til sassanidene (3. til 7. århundre e.Kr.), men Herodotos' ''magus'' i midten av det 5. århundret f.Kr. ble underlagt endringer i doktrinene som i dag regnes som endringer fra den opprinnelige læren til profeten. Mye av den rituelle praksisen som beskrives i [[Avesta (skriftsamling)|Avestas]] ''Vendidad'' ble allerede praktisert av ''magu'' på Herodotos' tid.