Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti ===
Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under [[Gregor Strasser]]. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet [[Joseph Goebbels]], trekke dem over til sin side.

Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.

Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i [[1929]], med den folkeaksjonen som NSDAP og [[DNVP]] hadde initiert i fellesskap mot [[Youngplanen]]. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i [[Thüringen]] høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren [[Alfred Hugenberg]]s betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere [[Franz von Papen|Papen]] – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.

Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var [[Den store depresjonen|krisen i verdensøkonomien]] som ble innledet med [[Børskrakket i 1929|børskrakket i USA i 1929]] og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (''[[Weimarkoalisjonen]]''), brøt endelig sammen den [[27. mars]] [[1930]]. [[Hermann Müller]] ([[SPD]]), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av [[Zentrumspartei|Zentrum]]-parlamentarikeren [[Heinrich Brüning]], som kun kunne støtte seg til rikspresident [[Paul von Hindenburg|Hindenburgs]] velvilje og tillit.

Ved nyvalgene til Riksdagen den [[14. september]] 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.