Redigerer Adalstein av England (avsnitt)

=== Lovverk ===
[[Angelsakserne]] var det første folket i nordlige [[Europa]] som skrev administrative dokumenter på morsmålet, og lovverket på [[angelsaksisk]] gikk tilbake til [[Æthelbert av Kent]] på begynnelsen av [[600-tallet]]. Lovverket til Alfred den store, fra slutten av 800-tallet, var også skrevet på angelsaksisk, og han forventet at hans ealdormenn lærte å lese og skrive det.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136</ref> Hans lov var sterkt påvirket av [[Karolingerne|karolingske]] lover som strakte seg tilbake til [[Karl den store]] angående emner som forræderi, bevare freden, organisering av [[Herred|hundrede]] og juridisk uskyldsprøve.<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 332</ref> De var i virkning gjennom hele 900-tallet, og Æthelstans lover bygde på dette grunnlaget.<ref name="Keynes_471">Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 471</ref> Rettslige lover krevde godkjennelse fra kongen, men de ble behandlet som rettingslinjer som kunne bli tilpasset lokalt nivå framfor fastsatte regler for reguleringer, og vanlige muntlige lover basert på skikk og sedvane var også av stor betydning i den angelsaksiske perioden.<ref>Roach 2013, «Law codes and legal norms in later Anglo-Saxon England», s. 477–479; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136–137</ref>

Det er bevart flere lovtekster fra Æthelstans styre enn fra noen annen angelsaksisk konge på [[900-tallet]]. De eldste synes å være hans forordning tiende og bestemmelser om veldeigheter. Fore lovtekster ble adoptert av kongelig råd tidlig på 930-tallet ved [[Grateley]] i [[Hampshire]], [[Exeter]], [[Faversham]] i [[Kent]], og Thunderfield i [[Surrey]]. Det er bevart juridiske tekster fra London og Kent, og ett angående ''Dunsæte'' (Archenfield) ved den walisiske grensen som antagelig også er datert til Æthelstans styre.<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 335–336, 345–346; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 137</ref> I oppfatningen til historikeren av engelsk liv, Patrick Wormald, må lovene ha blitt skrevet av [[Wulfhelm]], som etterfulgte Athelm som erkebiskop av Canterbury i 926<ref>Wormald 1999, ''The Making of English Law'', s. 299–300</ref> Andre historikere ser Wulfhelms rolle som mindre betydningsfullt og gir den fremste æren til Æthelstan selv, skjønt den betydning plassert på uskyldsprøve som et kirkelig ritual viser den økende innflytelsen fra kirken. Nicholas Brooks har vurdert rollen til biskopene som en markering av et viktig stadium i den økende involveringen til kirken til å skape og gjennomføre loven.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 138, 146–148; Pratt 2010, "Written Law and the Communication of Authority", s. 336, 350; Keynes 1999, "England, c. 900–1016", s. 471; Brooks 1984, ''The Early History of the Church of Canterbury'', s. 218</ref>

De to eldste lovbestemmelsene angikk geistlige saker, og Æthelstan uttrykte at han handlet på råd fra Wulfhelm og hans biskoper. Den første forfektet betydningen av å betale tiende til kirken. Den andre håndhevet plikten av veldedighet på Æthelstans reever, særskilt mengden som skulle gis til de fattige og krevde at reevene årlig frisatte en kriminell slave.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 136–140</ref> Hans religiøse utsikt er vist i en bredere sakralisering av loven i hans styre.<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 146–147</ref>

Senere bestemmelser viser Æthelstans bekymring for trusler mot samfunnsorden, særskilt tyverier, som han anså som den viktigste manifestasjonen av nedbrytningen av samfunnet. Den første av disse senere bestemmelser, utstedt ved Grateley, forordnet harde straffer, inkludert dødsstraff for enhver over tolv år som ble tatt i handlingen å stjele varer verd mer enn åtte pence. Dette hadde åpenbart liten virkning, noe Æthelstan innrømmet i bestemmelsen ved Exeter: «Jeg, kong Æthelstan, erklærer at jeg har lært at den offentlige freden har ikke blitt opprettholdt i den grad, verken av mine ønsker, eller av de forskrifter som ble vedtatt ved Grateley, og mine kanslere sier at jeg har lidd for lenge av dette.»

I desperasjon forsøkte rådet en annen strategi ved å tilby amnesti til tyver om de betalte erstatning til sine ofre. Problemet med mektige familier som beskyttet kriminelle slektninger var å løse det med å forvise dem til andre deler av riket. Denne strategien varte ikke lenge, og ved Thunderfield gikk Æthelstan tilbake til den harde linje, kun myknet ved å løfte dødsstraffen til minimumsalderen på femten år «ettersom han mente det var altfor grusomt å drepe så mange unge mennesker og for så små forbrytelser som han forsto var tilfellet overalt.»<ref>Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 140–142</ref> I dette, mente Frank Stenton at det antydet et humant sinn i opprør mot de beske aspektene av regjeringen som løfter Æthelstans lover over det ordinære.<ref>Stenton 1971, ''Anglo-Saxon England'', s. 354</ref> Hans styre så også innføringen av systemet med ''[[tithing]]'', grupper på ti eller flere edsvorne menn som var kollektivt ansvarlig for å opprettholde freden (senere kjent på engelsk som ''frankpledge'')<ref>[http://www.dictionary.com/browse/frankpledge «frankpledge»], ''Dictionary.com''</ref> Sarah Foot kommenterte at ''tithing'' og edsvorne menn for å håndtere problemet med tyveri hadde sin opprinnelse i Frankerriket: «Men utjevningen av tyveri med illojalitet til Æthelstans person synes særegen for ham. Hans opptatthet med tyveri — streng mot tyveri, streng mot årsakene til tyveri — har ingen direkte parallell i andre kongers bestemmelser.»<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 339–347; Foot 2011, ''Æthelstan: The First King of England'', s. 143–145</ref>

Historikere vurderer Æthelstans lovgivning svært forskjellig. Patrick Wormalds bedømmelse var hard: «Kjennetegnet på Æthelstans lovgivning er hav delt dens opphøyde streben fra hans krampaktige virkning». I hans syn har «den lovmessige aktiviteten til Æthelstans styre med rette blitt kalt for «febrilsk»... Men de bevarte resultatene er, rett ut sagt, et makkverk.»<ref>Wormald 1999, ''The Making of English Law'', s. 300, 308</ref> Simon Keynes' oppfatning er imidlertid at «Uten tvil det mest imponerende aspektet av kong Æthelstans regjering er vitaliteten i hans lovgivning», som viser at han drev sine myndighetspersoner til å gjøre sine plikter og insisterte på respekt for loven, men demonstrerte også vanskeligheten han hadde i å kontrollere et vanskelig folk. Keynes ser bestemmelsen ved Grateley som «et imponerende stykke lovgivning» som viste kongens bestemthet på å opprettholde samfunnsmessig orden.<ref>Keynes 1990, «Royal government and the written word in late Anglo-Saxon England», s. 237; Keynes 1999, «England, c. 900–1016», s. 471</ref> David Pratt beskrev hans lovgivning som «en dyp og langtrekkende reform av lovmessige strukturer, ikke mindre viktig enn utviklingen under kong Alfred to generasjoner tidligere».<ref>Pratt 2010, «Written Law and the Communication of Authority», s. 349</ref>