Redigerer Østkant og vestkant i Oslo (avsnitt)

=== Aktiv kommunal boligpolitikk ===
[[Fil:Lindern gårdsrom.JPG|thumb|right|Gårdsrom i [[Lindern]] hageby, bygget 1919{{byline|Helge Høifødt}}]]
Etter [[Kristianiakrakket|finanskrakket i 1899]] stoppet boligbyggingen nesten helt opp. Fra 1911 tok kommunen ansvar for å bygge boliger, og frem til litt etter 1930 ble det bygget store boliganlegg beregnet på arbeidsfolk. Dette var boliger av høy kvalitet, med vekt på god regulering med lys, luft og parker. Men øst-vestskillet slo igjennom; på Torshov, Nordre Åsen, Vøyenvolden, Rosenhoff, Marcus Thranes gate 8–20 og Tøyengata 47 ble befolkningen arbeiderfamilier. I boligene som ble bygget på vestkanten, ble det funksjonærer og annen middelklasse som flyttet inn; (Ullevål hageby, Lindern, Jessenløkken). [[Ilakomplekset|Ilaløkken]], som ligger på skillet ved Uelands gate, fikk karakteristisk nok en blanding av funksjonærer og arbeidere.

Fra 1935 var [[OBOS]] utførende selskap for den kommunalt drevne boligbyggingen. I ytre by, både øst og vest, kom det villaområder langs banene. Oslo var den dominerende industribyen i landet, med atskillig større inntekter per skatteyter enn gjennomsnittskommunen, og klarte fra [[første verdenskrig]] og gjennom 1920- og 30-årene å bygge opp gode kommunale tjenester. Innen skole, forebyggende helsearbeid, økonomisk støtte til folk i fare for å bli fattige, og på mange andre områder var hovedstaden ledende ved å innføre før andre, gi egne bidrag i tillegg til statlige og ved anerkjente fagmiljøer som fikk innflytelse utover byens grenser. Helseforholdene ble bedre på østkanten, men øst–vest-skillet besto.