Redigerer Z (avsnitt)

== Opphav ==
[[Fil:Zeta uc lc.svg|thumb|Bokstaven Z slik den så ut i det greske alfabetet]]
[[Fønikia|Fønikerne]] kalte denne [[bokstav]]en for ''zayin'', som betyr [[våpen]]. På fønikisk sto bokstaven antakelig for lyden ''dz''. [[Grekere|Grekerne]] adopterte denne bokstaven fra fønikerne og brukte den for stemt s-lyd, som i [[engelsk]] ''zap'', og gav bokstaven navnet [[zeta]].

[[Etruskere|Etruskerne]] adopterte så [[alfabet]]et, inkludert denne bokstaven, fra grekerne og brukte den for sin eneste ''s''-lyd, som antakelig ble uttalt som vår norske [[S]]. Det etruskiske utseendet på bokstaven var det samme som det fønikiske og det tidlig greske.

Bokstaven Z sto opprinnelig på sjuendeplass i det latinske alfabetet, altså der [[G]] står i dag. Men [[romer]]ne fant snart ut at de ikke hadde bruk for Z-en fordi det ikke fantes noen stemt s på [[latin]], dermed fjernet de Z helt, og satte den nye bokstaven G inn på den samme plassen. Senere, da romerne ble bedre kjent med gresk, fant de ut at de nok allikevel hadde bruk for Z, nemlig når de skulle skrive greske navn og lånord. Men nå var jo den gamle plassen opptatt, så da måtte bokstaven legges til på slutten – etter [[Y]], som de også hadde kommet på at de måtte gjeninnføre. Derfor er Z den siste bokstaven i den versjonen av det latinske alfabet som for eksempel brukes på engelsk.

I moderne europeiske språk står Z ofte for stemt s, som i engelsk, men også for ''ts'', som i [[italiensk]] ''palazzo'' og [[tysk]] ''zehn'', som uttales ''palatså'' og ''tsen''.