Redigerer Xinhairevolusjonen (avsnitt)

==Forløp==
[[Fil:WuchangUprising.jpg|thumb|Sun Yat-Sen-statue i [[Wuhan]] til minne om Wuchangopprøret.]]
[[Fil:Xh3.jpg|thumb|[[Sun Yat-sen]]]]
Revolusjonen begynte med Wuchangopprøret den 10. oktober 1911. Den lyktes overraskende raskt, og utløste oppstander i en rekke naboprovinser, også disse med stor fremgang. I [[Tokyo]], der det befant seg mange kinesiske studenter, og i konsesjonsområdene i [[Shanghai]] og i  [[Hongkong]] hadde det i lang tid vokst frem en sterk opposisjon som bare ventet på en republikansk revolusjon, og den grep raskt sjansen.

Ved et telegram fra [[Chen Qimei]] den 29. oktober 1911 ble [[Chiang Kai-shek]] beveget til å desertere fra [[den keiserlige japanske hær]]; han vendte tilbake fra Japan og organiserte et opprør i [[Hangzhou]]. Chen og flere hundre opprørere gikk den 3. november til angrep på Shanghais manufakturbyrå. Han ble tatt til fange av mandsjuene, men allerede dagen etter ble han befridd fra fengselet av sine revolusjonære. Etter en maktkamp med andre revolusjonære grupper i byen utropte han seg selv til militærguvernør. Også andre deler av Kina var på dette tidspunkt under lokale gruppers kontroll; Beijings overherredømme bestod bare på papiret.

[[Sun Yat-sen]] hørte om de vellykkede opprørene mot Qing-dynastiet, og hastet tilbake til Kina fra sitt eksil i [[USA]].

Den 6. desember avsatte enkekeiserinnen [[Longyu]] [[annenprins Chun|Chun II]] som regent.

Den 29. desember ble Sun valgt til overgangspresident for Republikken Kina av en konferanse for provinsrepresentanter i [[Nanjing]]. Enkekeiserinne Longyu undertegnet «Ediktet for Qing-keiserens fratreden» (清帝退位詔書) den 12. februar 1912, etter at general [[Yuan Shikai]] hadde inngått en avtale mellom keiserhoffet i Beijing og den repubiklanske regjering Nanjing. Ved «Artiklene om den preferensielle behandling av Qing-keiseren etter hans fratreden» (清帝退位優待條件) fikk Puyi lov til å beholde sin tittel og nyte en rekke  protokollære privilegier og æresbevisninger.