Redigerer Wollweber-gruppen (avsnitt)

==Wollweber-gruppen==
Fritz Karl «Ernst» Wollweber var en fremstående tysk kommunist. Han var en av lederne i sjømannsopprøret i [[Kiel]] som førte til slutten av den [[første verdenskrig]]. Etter krigen steg han i det kommunistiske hierarkiet og ble i [[1931]] leder av den tyske avdelingen av det kommunistkontrollerte internasjonale sjømannsforbundet – ISH.

I [[1935]] var det klart hva som var i ferd med å skje i Tyskland. Likevel så de europeiske landene på kommunistene som en større fare enn nazistene, og førte en ettergivelsespolitikk mot Tyskland, mens Sovjetunionen ble isolert. På [[Komintern]]s 7. kongress ble arbeidet gjennom fagopposisjonen (kommunistiske fagforeninger) oppgitt, og et mer aktivt arbeide mot [[fascisme]]n gjennom folkefront-politikken ble lansert.

I november 1935 ble Wollweber kalt inn til Moskva og fikk i oppgave å danne en «kamporganisasjon» mot Tyskland. Den viktigste oppgaven skulle være å hemme fascistenes skipsfart, gjennom sabotasjeaksjoner. Hovedkvarteret til organisasjonen ble lagt til [[Oslo]]. Her treffer Wollweber sjømannen [[Martin Hjelmen]], som får ansvaret for det «nord-atlantiske området».

Et av de første praktiske problemene organisasjonen møtte var konstruksjon av bomber og anskaffelse av sprengstoff. Dette ble løst ved at kontakter ved den store malmgruven i [[Kiruna]] stjal [[dynamitt]] fra anlegget, og sendte den med malmbanen til [[Narvik]] eller [[Luleå]], og videre med skip til forskjellige nordeuropeiske havner. Der tok operasjonsgruppene seg av sprengstoffet, og plasserte det ut i tyske og tysk-allierte båter. I Kiruna fantes det også en teknisk begavet kontakt som konstruerte effektive bomber og miner til organisasjonen.

Den første kjente vellykkede sabotasjeaksjonen skjedde i september [[1937]], og fram til årsskiftet 1938/39 utførte organisasjonen over 30 aksjoner. I samarbeid med [[Gestapo]] hadde europeisk politi klart å rulle opp gruppene i København, Antwerpen og [[Rotterdam]], men organisasjonen var intakt. Likevel stopper sabotasjeaktiviteten opp. En av grunnene til stoppen kan ha vært at organisasjonen trengte tid til å utvikle mer effektive miner. I november 1938 startet utrenskningene i [[NKVD]], og de fleste av Wollwebers kontakter ble «fjernet». Senere ble organisasjonen satt under sterkt press fra politiet, og Sovjet startet en omlegging av sin politikk mot Tyskland som resulterte i en [[Molotov–Ribbentrop-pakten|ikkeangrepspakt]] mellom landene i august [[1939]].

Martin Hjelmen ble arrestert i Sverige i februar 1940. Etter den tyske invasjonen i Norge rømte Wollweber til Sverige, hvor han ble arrestert, og organisasjonen ble i praksis oppløst i de fleste land. Unntaket var Norge, hvor [[Asbjørn Sunde]] fortsatte det som skulle bli den mest aktive sabotasjeorganisasjonen på norsk jord.