Redigerer Wladimir d’Ormesson (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Wladimir  Lefèvre  d'Ormesson kom fra en diplomatfamilie. Han var sønn av grev [[Olivier d'Ormesson]] (1849-1923) og Marguerite du Breuil-Hélion de La Guéronnière (1854-1916). Han ble født i St. Petersburg, hvor faren hans var diplomat. Faren ble senere ambassadør til en rekke land. Hans bror, [[André d'Ormesson]], ble også ambassadør.

I mellomkrigstiden aksjonerte kraftig Wladimir d'Ormesson for en forsoning mellom Frankrike og Tyskland.<ref>[[Carl von Ossietzky]]: „D’Ormessons Vorschlag.“ I: [[Die Weltbühne]], 10. februar 1931</ref> I ettertid var imidlertid D'Ormesson ekstremt kritisk til sine fransk-tyske forsøk på mekling.<ref>Wladimir d’Ormesson: Les vraies confidences. Paris 1962, s. 264</ref> Han skrev for dagsavisen ''[[Le Figaro]]'' og publiserte en rekke essays og romaner. Under den tyske okkupasjonen av Frankrike i andre verdenskrig ble bøkene hans tatt med på ''[[Liste Otto]]'' og ble dermed forbudt.
===Ambassadør===
Han var suksessivt den franske ambassadør til [[Den hellige stol]], i [[Buenos Aires]] og i [[Santiago de Chile]], og igjen til Den hellige stol.

Han ble sendt av statsminister [[Paul Reynaud]] til Pavestolen i slutten av mai 1940<ref>''Journal Officiel de la République Française'', 28. mai 1940, s. 3976.</ref> for prøve å få [[pave Pius XII]] til å overbevise [[Benito Mussolini]] om ikke å erklære krig mot Frankrike. Imidlertid kom han for sent til Roma. Han  ble tilbakekalt i oktober av [[Vichy-regjeringen]], som sendte [[Léon Bérard]] for å etterfølge ham.

Wladimir d'Ormesson ble fjernet fra det politiske skikt i februar 1941, og frem til 1942 samarbeidet han med ''Le Figaro'', som ble bedlagt i Lyon, før han gikk i skjul. Han ble faktisk sporet opp av [[Gestapo]], likesom sin direktør [[Pierre Brisson]]. Han klarte å flykte takket være en prefekt som spilte et dobbeltspill, men han ble dømt til døden «[[in absentia]]».

I 1945 sendte [[Charles de Gaulle]] ham som ambassadør til Argentina, hvor han forble i tre år. I november 1946 representerte han Frankrike i Chile ved president [[Gabriel González Videla]]s maktovertakelse.

I 1948 ble han igjen utnevnt til fransk ambassadør ved Den hellige stol,<ref>''Journal Officiel de la République française'', 12. september 1948, s.9011.</ref> hvor han ble værende til 1956.

Han publiserte senere en bok om de ambassader han var blitt kjent med under sitt virke.<ref>Wladimir d'Ormesson: ''De Saint-Pétersbourg à Rome'', Paris, [[Plon]], 1969, 345 s.</ref>.

===Senere virke===
D'Ormesson ble tatt opp i [[Académie française]] i 1956. Han var også president for ''Office de radiodiffusion télévision française.''e<ref>Alain Peyrefitte: ''C'était de Gaulle, II'', Paris, Éditions de Fallois - Fayard, 1997</ref>

Deretter forsvarte han de moderate eller til og med liberale strømninger i kirken i Frankrike ([[Jacques Maritain]], [[Gabriel Marcel]], [[Georges Bernanos]], [[Pierre Teilhard de Chardin]]) mot «den integristiske offensiv», manifestert for eksempel ved distribusjonen av bøker fra den argentinske abbeden [[Julio Meinvielle]] rettet mot Maritain.<ref name="AH">Charles Andras, Bernard Hubert (1996), ''Jacques Maritain en Europe : la réception de sa pensée'', p.44.</ref>

Hans nevø [[Jean d'Ormesson]] ble også en kjent fransk forfatter.