Redigerer William Shakespeare (avsnitt)

== Biografi ==
[[Fil:William Shakespeares birthplace, Stratford-upon-Avon 26l2007.jpg|miniatyr|Shakespeares fødested i [[Stratford-upon-Avon]], huset er idag et museum.]]

=== Tidlig liv ===
William Shakespeare var sønn av [[John Shakespeare]], en veletablert hanskemaker og ''alderman'' (bystyremedlem) fra [[Snitterfield]], og Mary Arden, datteren av en velstående jordeier og bonde.<ref>Schoenbaum 1987, 14–22.</ref> Han ble født ved [[Stratford-upon-Avon]], og døpt den 26. april 1564. Hans egentlige fødselsdato er ikke kjent, men den er tradisjonelt blitt satt til 23. april, [[Jørgensdag]]en eller St. Georgsdagen.<ref>Schoenbaum 1987, 24–26.</ref> Denne datoen, som kan bli sporet tilbake til feiltagelse hos en forsker på [[1700-tallet]], har vært tiltalende ettersom Shakespeare døde den 23. april 1616.<ref>Schoenbaum 1987, 24, 296; Honan 1998, 15–16.</ref> Han var sine foreldres tredje barn av åtte, og den eldste overlevende sønnen.<ref>Schoenbaum 1987, 23–24.</ref><ref>For Shakespeares navn se [[Fausto Cercignani]], ''Shakespeare's Works and Elizabethan Pronunciation'', Oxford: Clarendon Press. ISBN 978-0198119371, p. 1 og David Kathman, http://shakespeareauthorship.com/name1.html</ref>

Selv om opptegnelser for denne perioden ikke har blitt bevart, er de fleste biografer enige om at Shakespeare fikk sin utdannelse ved [[King's New School]] i Stratford,<ref>Schoenbaum 1987, 62–63; Ackroyd 2006, 53; Wells et al. 2005, xv–xvi</ref> en gratis skole som ble opprettet i 1553,<ref>Baldwin 1944, 464.</ref> omtrent en halv km fra hvor han bodde. Det finnes imidlertid ingen skriftlige kilder som bekrefter dette. Gymnasskoler varierte i kvalitet i [[elisabethansk tid]], men pensum var diktert ved lov som var gjeldende i hele England,<ref>Baldwin 1944, 164–84; Cressy 1975, 28, 29.</ref> og skolen måtte gi en omfattende utdannelse i blant annet [[latin]] grammatikk og klassikerne.

I en alder av 18 år giftet Shakespeare seg med den 26 år gamle [[Anne Hathaway (Shakespeare)|Anne Hathaway]]. Kirkerådet ved [[Worcester bispedømme (England)|bispesetet i Worcester]] utstedte en ekteskapspakt den 27. desember 1582. To av Hathaways naboer postet obligasjonsgjeld den neste dagen som sikkerhet for at det var ingen hindringer for inngåelse av ekteskapet.<ref>Schoenbaum 1987, 77–78.</ref> Paret må ha arrangert seremonien i en del hastverk ettersom kansleren ved Worcester tillot at ekteskapslysningen ble lest en gang framfor de vanlige tre ganger.<ref>Wood 2003, 84; Schoenbaum 1987, 78–79.</ref> Annes graviditet kan ha vært grunnen for dette. Seks måneder etter bryllupet fødte hun en datter, [[Susanna Hall|Susanna]], som ble døpt den 26. mai 1583.<ref>Schoenbaum 1987, 93.</ref> To tvillinger, sønnen [[Hamnet Shakespeare|Hamnet]] og datteren [[Judith Quiney|Judith]], fulgte bortimot to år senere, og ble døpt den 2. februar 1585.<ref>Schoenbaum 1987, 94.</ref> Hamnet døde av ukjente årsaker elleve år gammel og ble gravlagt den 11. august 1596.<ref>Schoenbaum 1987, 224.</ref>

Etter fødselen til tvillingene er det få historiske spor fra Shakespeare før han er nevnt som en del av teaterlivet i London i 1592. På grunn av dette gapet har forskere tidvis referert til årene mellom 1585 og 1592 som Shakespeares «tapte år».<ref>Schoenbaum 1987, 95.</ref> Biografer som har forsøkt å redegjøre for denne perioden har gitt mange [[Apokryfer|apokryfiske]] fortellinger. [[Nicholas Rowe (dramatiker)|Nicholas Rowe]], Shakespeares første biograf, gjenfortalte en Stratford-legende at Shakespeare flyktet til London for å unnslippe straffeforfølgelse for krypskytteri av [[dåhjort]].<ref>Schoenbaum 1987, 97–108; Rowe 1709.</ref> En annen historie fra 1700-tallet vil ha det til at Shakespeare begynte sin teaterkarriere ved å sko hester for teaterkunder og andre tilknyttet teaterlivet i London.<ref>Schoenbaum 1987, 144–145.</ref> [[John Aubrey]] rapporterte at Shakespeare hadde vært en landsens skolelærer.<ref>Schoenbaum 1987, 110–111.</ref> En del forskere på [[1900-tallet]] har foreslått at Shakespeare kan ha vært ansatt som skolemester av Alexander Hoghton av [[Lancashire]], en [[katolsk]] landeier som navnga en viss «William Shakeshafte» i sitt testamente.<ref>Honigmann 1999, 1; Wells et al. 2005, xvii</ref> Ingen bevis har underbygget slike historier annet enn rykter etter hans død.<ref>Honigmann 1999, 95–117; Wood 2003, 97–109.</ref>

=== London og teaterkarriere ===
Shakespeare regnes gjerne som tidenes mest betydelige skuespillforfatter.<ref>Stephen Greenblatt (2005). ''Will in the World: How Shakespeare Became Shakespeare''. London: Pimlico, 11. ISBN 0-7126-0098-1.<br />
• David Bevington (2002) ''Shakespeare'', 1–3. Oxford: Blackwell. ISBN 0-631-22719-9.<br />
• Stanley Wells (1997). ''Shakespeare: A Life in Drama.'' New York: W. W. Norton, 399. ISBN 0-393-31562-2.</ref> Hans skuespill er blitt oppført i over 500 år, og han er fortsatt den mest spilte dramatiker i verden.<ref>{{Cite book|last=Craig |first=Leon Harold |authorlink= |coauthors= |title=Of Philosophers and Kings: Political Philosophy in Shakespeare's «Macbeth» and «King Lear» |url=https://archive.org/details/ofphilosopherski0000leon |year=2003 |publisher=University of Toronto Press |location=Toronto |pages=[https://archive.org/details/ofphilosopherski0000leon/page/3 3] |isbn=0-8020-8605-5 }}</ref>

Det er ikke nøyaktig kjent når Shakespeare begynte å skrive, samtidige hentydninger og opptegnelser av framførelser viser at flere av hans skuespill var på teatrene i London ved 1592.<ref>Wells et al. 2005, 666</ref> Han var uansett godt nok kjent i London til å bli angrepet på trykk av skuespillforfatter [[Robert Greene]]:

{| table border="0" cellpadding="5" cellspacing="4" style="border-collapse:collapse"
|'''Engelsk original:'''
|'''Norsk oversettelse'''<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008072204036|tittel=Shakespeare, William: Kong Henrik VI. 3. del|forfatter=Lausund|fornavn=Olav|forlag=Aschehoug|isbn=8203201911|utgivelsessted=|side=207|kapittel=Etterord|utgivelsesår=1996}}</ref>''':'''
|-
|''«…there is an upstart Crow, beautified with our feathers, that with his ''Tiger's heart wrapped in a Player's hide'', supposes he is as well able to bombast out a blank verse as the best of you: and being an absolute ''Johannes factotum'', is in his own conceit the only Shake-scene in a country»<ref>Chambers 1930, Vol. 1: 287, 292</ref>''
|''«…en oppkomling av en kråke, pyntet med våre fjær, som med sitt «Tigerhjerte svøpt i en skuespillers ham», tror han er like velskikket som den beste blant dere til å fylle ut en [[Blankvers|blankversl]]linje, og som fordi han tror han kan alt ('being an absolute ''Johannes factotum''), innbiller seg at han er den eneste Scene-ryster (''Shake-scene'') i landet.»''<ref name=":0" />
|-
|}

Hva som er den nøyaktige meningen i ordene til Greene har vært diskutert blant forskerne<ref>Greenblatt 2005, 213; Schoenbaum 1987, 153.</ref>, men de fleste er enige om at Greene anklager Shakespeare for å strekke seg over sin sosiale rang i et forsøk på å være likemann med universitetsutdannede forfattere, slike som [[Christopher Marlowe]], [[Thomas Nashe]] og Greene selv.<ref>Ackroyd 2006, 176.</ref> Frasen om ''tigerhjertet'' er en parodi på linjen «Oh, tiger's heart wrapped in a woman's hide» («Å, tigerhjerte svøpt i en kvinnes ham»/«Å, tigerhjerte kledt i kvinnehud») fra Shakespeares [[Henrik VI, del 3]], sammen med ordspillet «Shake-scene», som identifiserer Shakespeare som Greens mål.<ref>Schoenbaum 1987, 151–52.</ref>

Greenes angrep er den første skriftlige benevnelsen av Shakespeares karriere i teateret. Biografer har foreslått at hans karriere må ha begynt en gang fra midten av 1580-årene og til rett før Greenes bemerkning.<ref>Wells 2006, 28; Schoenbaum 1987, 144–46; Chambers 1930, Vol. 1: 59.</ref> Fra 1594 ble Shakespeares stykker framført utelukkende av [[Lord Chamberlain's Men]], et selskap eid av en gruppe skuespillere, inkludert Shakespeare, som snart ble det ledende skuespillselskapet i London.<ref>Schoenbaum 1987, 184.</ref> Etter at dronning [[Elisabeth I av England|Elisabeth]] døde i [[1603]], ble selskapet belønnet med en kongelig patent av den nye kongen, [[Jakob I av England|Jakob I]], og de endret sitt navn til [[King's Men]].<ref>Chambers 1923, 208–209.</ref>

I 1599 bygget en sammenslutning av selskapets medlemmer deres eget teater på sørbredden av elven [[Thames]] som de kalte [[Globe Theatre|Globen]]. Globe Theatre ble gjenåpnet av Dronning Elisabeth 2 i 1996 med stor ståhei og fyrverkeri. Globen var gjenoppbygget slik man mener det så ut på 1600-tallet. Globen ligger rett sør for Blackfriars Bridge. I 1608 overtok dette fellesskapet også [[Blackfriars Theatre|Blackfriars innendørsteater]]. Opptegnelser av Shakespeares eiendomskjøp og investeringer indikerer at selskapet gjorde ham til en velholden mann.<ref>Chambers 1930, Vol. 2: 67–71.</ref> I 1597 kjøpte han det nest-største huset i Stratford, [[New Place]], og i 1605 investerte han i en andel av [[Tiende|sognetiender]] i Stratford <!-- Kanskje upresist formulert! -->.<ref>Bentley 1961, 36.</ref>

En del av Shakespeares skuespill ble utgitt i ''quarto''-utgaver fra 1594 (''quarto'' er et teknisk begrep som beskriver formatet på en bok). Ved 1598 hadde hans navn blitt et salgsargument og begynte å bli vist på tittelsidene.<ref>Schoenbaum 1987, 188; Kastan 1999, 37; Knutson 2001, 17</ref> Shakespeare fortsatte å spille i sine egne og i andre skuespill etter at han fikk suksess som dramatiker. 1616-utgaven av [[Ben Jonson]]s ''Works'' (''Verker'') navngir Shakespeare på skuespillerlisten av de som var med på oppføringen av ''Every Man in His Humour'' (1598) og ''Sejanus, His Fall'' (1603).<ref>Adams 1923, 275</ref> Fraværet av hans navn fra 1605-listen for Jonsons ''Volpone'' har blitt tatt som et tegn på av en del forskere at hans skuespillerkarriere ebbet ut på denne tiden.<ref>Wells 2006, 28.</ref> Den første folio-utgaven av 1623 lister imidlertid Shakespeare som en av «hovedskuespillerne i alle disse skuespillene», en del som ble satt opp etter ''Volpone'', skjønt vi kan ikke vite med sikkerhet hvilke roller han spilte.<ref>Schoenbaum 1987, 200.</ref> I 1610 skrev [[John Davies fra Hereford]] at «gode Will» spilte «kongelige» roller.<ref>Schoenbaum 1987, 200–201.</ref> I 1709 videreformidlet Rowe en tradisjon om at Shakespeare spilte spøkelset til Hamlets far.<ref>Rowe 1709.</ref> Senere tradisjoner har opprettholdt at han også spilte Adam i ''[[Som dere vil ha det]]'' og i koret i ''[[Kong Henrik V]]''<ref>Ackroyd 2006, 357; Wells et al. 2005, xxii</ref>, skjønt en del forskere tviler kildene til denne informasjonen.<ref>Schoenbaum 1987, 202–203.</ref>

Shakespeare delte sin tid mellom London og Stratford i løpet av sin karriere. I 1596, året før han kjøpte New Place som familiehjem i Stratford, levde Shakespeare i sognet St. Helen's i [[Bishopsgate]], nord for elven Thames.<ref>Honan 1998, 121.</ref> Han flyttet over elven til [[Southwark]] ved 1599, året hans selskap begynte å bygge Globe-teateret der.<ref>Shapiro 2005, 122.</ref> Ved 1604 hadde flyttet nord for elven igjen til et område nord for [[St. Pauls katedral]] med mange fine hus. Her leide han rom fra en fransk [[Hugenotter|hugenott]] ved navn Christopher Mountjoy som lagde [[parykk]]er for kvinner og annet hodeplagg.<ref>Honan 1998, 325; Greenblatt 2005, 405.</ref>

=== Senere år og død ===
Rowe var den første biografen som førte videre tradisjonen at Shakespeare trakk seg tilbake til Stratford en del år før han døde<ref>Ackroyd 2006, 476.</ref>, men pensjonering fra alt arbeid var uvanlig på denne tiden.<ref>Honan 1998, 382–383.</ref> I 1612 ble han innkalt som vitne i en rettssak angående Mountjoys datter Marys ekteskapsavtale.<ref>Honan 1998, 326; Ackroyd 2006, 462–464.</ref> I mars 1613 kjøpte han en portnerbolig i det tidligere nonneklosteret [[Blackfriars]]<ref>Schoenbaum 1987, 272–274.</ref>, og fra november 1614 var han i London i flere uker med sin svigersønn, [[John Hall (lege)|John Hall]].<ref>Honan 1998, 387.</ref>

Etter 1606–1607 skrev Shakespeare færre skuespill, og det er ingen som er tilskrevet ham etter 1613.<ref>Schoenbaum 1987, 279.</ref> Hans siste tre stykker er samarbeid, sannsynligvis med [[John Fletcher]]<ref>Honan 1998, 375–378.</ref>, som etterfulgte ham som husforfatter for King’s Men.<ref>Schoenbaum 1987, 276.</ref>

Shakespeare døde den 23. april 1616 i [[Stratford-upon-Avon]], i en alder av 52 år,<ref>Schoenbaum 1987, 25, 296.</ref> og ble overlevd av sin hustru og to døtre. Susanna hadde giftet seg med en lege, John Hall, i 1607<ref>Schoenbaum 1987, 287.</ref>, og Judith hadde giftet seg med [[Thomas Quiney]], en vinhandler, to måneder før Shakespeare døde.<ref>Schoenbaum 1987, 292, 294.</ref>

I sitt testamente etterlot Shakespeare den største delen av hans store eiendommer til sin eldste datter Susanna.<ref>Schoenbaum 1987, 304.</ref> Vilkårene ga instrukser at hun skulle gi dem videre intakt til «den første sønn av hennes kropp».<ref>Honan 1998, 395–396.</ref> Familien Quiney fikk tre barn, som alle døde før de ble gift.<ref>Chambers 1930, Vol. 2: 8, 11, 104; Schoenbaum 1987, 296.</ref> Familien Hall fikk en datter, Elizabeth, som ble gift to ganger uten å få barn i 1670, og således avsluttet Shakespeares direkte slektslinje.<ref>Chambers 1930, Vol. 2: 7, 9, 13; Schoenbaum 1987, 289, 318–319.</ref> Shakespeares testamente nevnte knapt hans hustru Anne som sannsynligvis ble gitt automatisk en tredjedel av hans eiendommer. Han gjorde imidlertid et poeng at å etterlate henne «min nest-beste seng», en testamentering som har ført til mye spekulasjon.<ref>Ackroyd 2006, 483; Frye 2005, 16; Greenblatt 2005, 145–146.</ref> En del forskere har sett på det som en fornærmelse til hustruen, mens andre har ment at nest-beste sengen ville ha vært ekteskapssengen og således rik på betydning.<ref>Schoenbaum 1987, 301–303.</ref>

Shakespeare ble gravlagt i koret på [[Treenighetskirken]] i Stratford to dager etter hans død.<ref>Schoenbaum 1987, 306–07; Wells et al. 2005, xviii</ref> Gravsteinen som dekker hans grav er innskrevet med en forbannelse mot å fjerne hans bein:

:''Good frend for Iesvs sake forbeare,''
:''To digg the dvst encloased heare.''
:''Blest be ye man yt spares thes stones,''
:''And cvrst be he yt moves my bones.''

En gang før 1623 ble det reist et monument i hans minne på nordveggen og med en byste av ham som viser ham mens han skriver. Dens plakett sammenligner ham med [[Nestor (mytologi)|Nestor]], [[Sokrates]] og [[Vergil]].<ref>Schoenbaum 1987, 308–310.</ref> I 1623, i forbindelse med utgivelsen av Første folio, ble [[Droeshout-graveringen]] utgitt<ref>National Portrait Gallery, ''Searching for Shakespeare'', NPG publications, 2006</ref>

Da William Dugdale besøkte Stratford upon Avon i 1634 på sin reise rundt i England for å nedtegne landemerker, monumenter og inskripsjoner til sin bok ''The Antiquities of Warwickshire'' (1656) så dette monumentet ikke slik ut som beskrevet ovenfor. Det viste en helt annen figur som hvilte sine armer på en ullpute.

I 1761 ble monumentet endret, slik at det viste en mann med en penn i den ene hånden. Imidlertid var skriveunderlaget fortsatt en pute.{{tr}}

Shakespeare har siden blitt feiret i mange statuer og minnesmerker rundt om i verden, inkludert gravmonumenter i [[Katedralen i Southwark]] og [[Poet's Corner]] i [[Westminster Abbey]].