Redigerer Willem Sassen (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn=== 
Willem Sassen studerte etter vanlig skolegang [[juss]] i belgiske [[Leuven]] og [[Gent]]. På grunn av høyreekstrem aktivisme for den flamske organisasjonen ''DeVlag'' ble han forvist fra Belgia og fikk ikke fullført studiene.

Ved utbruddet [[andre verdenskrig]] var Sassen soldat i [[den nederlandske hær]]. Etter at Nederland var blitt okkupert av tyskerne var han en kortere tid i tysk krigsfangenskap, men ble løslatt.

===Samarbeid med tyskerne under annen verdenskrig===
Under den tyske okkupasjonen meldte Sassen seg til frivillig til ''[[5. SS-Panzer-Division «Wiking»]]''. Han ble SS-krigskorrespondent i en SS-Panserenhet. Sassen ble såret på [[Østfronten]] og arbeidet deretter fra 1943 for radiosenderen ''Stimme der SS'' i Belgia og Nederland. I oktober 1944 ble Sassen sjefredaktør for avisen ''[[De Telegraaf]]'' (De Courant Nieuws van de Dag). Han ble forfremmet til [[SS-Untersturmführer]]. Ved sin tilhørighet til [[SS-Standarte Kurt Eggers]] ble han formodentlig kjent med [[Henri Nannen]].<ref>Rene Martens: ''Bekenntnisse eines Schreibtischtäters'' In: [https://taz.de/Bekenntnisse-eines-Schreibtischtaeters/!403927/ taz.de] av 24. juli 2010</ref> Sent i  1944 arbeidet Willem Sassen for ''Het Laatste Nieuws'' øst i Nederland. Med sin bror Alfons Sassen var han aktiv NS-propagandist i det okkuperte Nederland.

I [[Waffen-SS]] ble han kjent med [[Henri Nannen]] som senere ble utgiver av ''[[Stern]]'' og andre publikasjoner.<ref name="SpiegelArgentina" />

Ved krigsslutt var brødrene Sassen med i en enhet av [[Werwolf|Organisation Werwolf]] (R-Netz). Willem Sassen var leder  av gruppen ''Neurop'' (Neu-Europa) i Utrecht.

===Etterkrigstiden===
Etter den tyske kapitulasjon flyktet brødrene Willem og Alfons Sassen til [[Alkmaar]], der de ble arrestert av den britiske [[Field Security Section]]. Han kom seg etterhvert unna og klarte å skaffe seg på falskt pass, og dro  til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen ''Der Weg'', utgitt av [[Dürer Verlag]] fra 1947 til 1958.

Fra Argentina leverte Sassen reportasjer til blant annet ''Stern''.<ref name="SpiegelArgentina" />

Sassen ble dømt til døden [[in absentia]] av en militærdomstol i [[Belgia]] og til 20 års straffarbeid i [[Nederland]].{{Sfn|Hagtvet|2000|s=245}}<ref>Benhabib, S. (2018). ''Exile, Statelessness, and Migration.'' Princeton University Press.</ref>

====Eichmann-intervjuene====
Blant nazistene i eksil i Argentina var det et ønske om å frita Hitler ansvaret for holocaust, og samtidig bagatellisere folkemordet. Dette var bakgrunnen for Eichmanns samtaler med Sassen om Eichmanns fortid. Samtalene strakk seg over 5-6 måneder i 1957, og ble tatt opp på 67 lydbånd. I Jerusalem avfeide Eichmann samtalene med Sassen som fyllerør og påsto at Sassen hadde overdrevet og feiltolket det han sa. Bare de intervjuutskriftene som hadde Eichmanns egne håndskrevne rettelser ble akseptert som bevis. Hjemme hos Sassen hadde Eichmann skuffet tilhørerne ved å nekte å bagatellisere holocaust, og ved å ikke frita Hitler for ansvar. I stedet fremstilte Eichmann holocaust som Tysklands legitime selvforsvar mot en dødelig jødisk trussel.<ref name="Browning2015" /><ref name=":0" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ft.com/content/3b402898-d497-11e7-8c9a-d9c0a5c8d5c9|tittel=A literary manhunt for Josef Mengele|besøksdato=2021-06-05|dato=30. november 2017|verk=Financial Times|sitat=[Josef] Mengele instinctively snubbed his uncultivated fellow-travellers. Some of them denied the Holocaust — his proudest achievement — while that idiot loser Eichmann couldn’t stop blabbing about his role in it. Still, the German captains of Argentine industry provided a useful network.}}</ref>

Samtalene med Eichmann skulle utgjøre kjernen i et arbeid som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»<ref>David Cesarani, 2007.</ref>

Sassen sendte en forkortet versjon til ''[[Life (magasin)|Life]]'' og ''[[Stern]]'' som begge publiserte utdrag i 1960. Quentin Reynolds brukte dette som utgangspunkt for sin bok om Eichmann.<ref name="Browning2015" /><ref name=":0" />

Vera Eichmann overlot materialet i sin besittelse til svogeren Robert Eichmann og dette stjal historikeren [[Hermann Langbein]] fra Robert Eichmanns kontor. Langbein laget en kopi til statsadvokat [[Fritz Bauer (jurist)|Fritz Bauer]] i Frankfurt. 

[[Simon Wiesenthal]] hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Hausner i Jerusalem, hvorav bare en mindre del ble akseptert som bevis i saken.<ref name="Browning2015" /><ref name=":0" /> 

Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann. Den høyreorienterte advokaten [[Rudolf Aschenauer]] redigerte disse og ga dem ut som ''Ich Adolf Eichmann'' (forlaget Druffel). Ved hjelp av omfattende utelatelser og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.<ref name="Browning2015" /> Aschenauer var forsvarer for [[Otto Ohlendorf]] i [[Einsatzgruppenprosessen]] og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring av [[Sozialistische Reichspartei]] (et parti for gamle nazister).<ref>Lee, M. A. (2013). ''The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists.'' Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide|publikasjon=The Annals of the American Academy of Political and Social Science|url=https://www.jstor.org/stable/1042558|dato=1980|fornavn=Robert|etternavn=Wolfe|bind=450|sider=46–67|issn=0002-7162|besøksdato=2021-05-18}}</ref> Aschenauer var i mange år leder for ''Stille Hilfe'' som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.<ref>Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): ''Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis''. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.</ref> 

Holocaustfornekteren [[David Irving]] fikk i 1991 tak i en omfattende del av materialet fra en person i Buenos Aires. 

Sammen med Servatius' materiale fra rettssaken havnet disse forskjellige versjonene i ''Bundesarchiv'' (Forbundsrepublikken Tysklands nasjonale arkiv) i Koblenz på slutten av 1990-årene.<ref name="Browning2015" />