Redigerer Wilhelm Mohnke (avsnitt)

== Liv og virke ==
Mohnke kom fra nordtysk [[middelklasse]]bakgrunn som sønn av en skapsnekker/kabinettmaker.<ref>[https://www.findagrave.com/memorial/28736784/wilhelm-mohnke «Wilhelm Mohnke», ''findagrave.com]</ref> Han meldte seg inn i det [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]]-partiet [[NSDAP]] i 1931 og i november samme år i [[Schutzstaffel|SS]].

Han deltok under kampene i [[Frankrike]] i [[1940]] som kompanisjef i [[Leibstandarte-SS Adolf Hitler]] og tok over kommandoen for [[bataljon]]en da lederen av denne ble skadet. Han ble etter krigen beskyldt for å stå bak [[drap]]ene på 80 engelske [[krigsfange]]r på denne tiden, men dette kom aldri for retten, da bevisene var for svake.

Senere deltok han som bataljonsjef i Balkanfelttoget, hvor han mistet en fot under et luftangrep [[6. april]] [[1941]]. Legene ville amputere hele beinet, men ble nektet å gjøre dette av Mohnke. Etter dette fikk Mohnke [[Krigsordenen av det tyske kors]] i gull.

Etter å ha kommet seg etter skaden, dannet Mohnke panserenheten i ''[[Leibstandarte-SS Adolf Hitler]]'', med blant andre [[Sepp Dietrich]] som en av sine underordnede. Etter hvert hadde han forskjellige kommandoer, blant annet fikk han [[Jernkorsets ridderkors]] under kampene i [[Normandie]] i [[1944]], da han fikk hindret de allierte invasjonsstyrkenes framrykking i perioden 10.-20. juni.

Han ble også her senere beskyldt for drap på 35 kanadiske krigsfanger, men dette kunne heller ikke bevises etter krigen.

[[30. januar]] [[1945]] ble han forfremmet til ''[[SS-Brigadeführer]]'' og ledet deler av forsvaret ved [[Rhinen]]. Her ble han igjen skadet under et luftangrep, blant annet ble hørselen svekket. Etter å ha kommet seg etter denne skaden, ble han satt inn i forsvaret av Berlin, hvor han ledet forsvaret av de sentrale byområdene med rester fra ulike militære enheter.

=== Berlins fall ===
20. april 1945 rykket Mohnke inn i Hitlers rikskanselli i Berlin med sin kampgruppe på nesten tusen SS-menn,<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 33), Aschehoug, 1976, ISBN 8203084923</ref> nå som kommandant i rikskanselliet og direkte underlagt Hitler. I mai 1933 var han den første, og i april 1945 den siste vakthavende i rikskanselliet<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 72-74)</ref> som nå var som et glimt av [[helvete]]. [[Ventilasjon]]sanlegget blåste ikke lenger frisk luft inn i [[tilfluktsrom]] og [[bunkers]], men brannrøyk og ruinstøv fra gatekampene utenfor, forverret av stanken fra de tilstoppede [[toalett]]ene. Det svake lyset blafret og slo seg av og på. Mohnkes menn - presset sammen med sivilbefolkning som søkte skjul for ildgivningen - satt, stod og lå som i et [[slaveskip]], og falt i søvn stående, straks de fikk avløsning.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 87)</ref> Russerne brøt igjennom til [[Potsdamer Platz]], 3-400 meter fra [[førerbunkeren]], og Hitler spurte: «''Mohnke, hvor lenge kan De holde stand?''» Svaret var: «''24 timer, ikke lenger.''»<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 100)</ref> Hitler tok da livet av seg rundt midnatt 30. april 1945, mens russerne nærmet seg. Om ettermiddagen 1. mai 1945 avga Mohnke rapport til [[Joseph Goebbels]] og [[Martin Bormann]] om sitt forestående utbrudd for å ta seg nordover til britisk sone. Bormann ble grov i anledning av at kabelen til russernes frontkommando var brutt, og Mohnke hadde små sjanser for å få den reparert under sluttkampene som pågikk like utenfor.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 126)</ref> Han mislyktes også i sitt forsøk på å redde [[Goebbelsbarna|Goebbels' seks barn]] som foreldrene ønsket å ta med seg i døden. Mohnke ville forsøke å få dem ut av Berlin på en av de få panservognene som fortsatt var tilgjengelige; men Goebbels avslo og sa at russerne ville få tak i barna uansett og sende dem i en partiskole, så de en dag kanskje kom til å agitere mot Tyskland og fordømme foreldrene sine.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 132)</ref>

Mohnke fikk avtalt med [[Helmuth Weidling|general Weidling]] at Weidling utsatte kapitulasjonen til 2. mai, slik at de innesperrede i rikskanselliet fikk natten til 2. mai på seg til å bryte ut. Kl 23 1. mai begynte de ti gruppene, med 20-30 minutters mellomrom, å krysse [[Wilhelmplatz]], ta seg ned i Kaiserhof undergrunnsstasjon og deretter gå østover til [[Stadtmitte undergrunnsstasjon]], under [[Friedrichstrasse]], gjennom ''[[U-Bahn]]''-tunnelen under elven [[Spree]] til Wedding. På Stettiner jernbanestasjon ville de forhåpentlig være utenfor den russiske ringen og kunne ta seg videre nordover til [[Schwerin]] og [[Karl Dönitz|admiral Dönitz]] i [[Plön]]. Mohnke hadde med seg [[Nazi-Tyskland]]s siste statsdokumenter, med kopi av Hitlers testamenter, pakket i vanntett stoff sammen med [[juvel]]er fra krigsdekorasjonen «det gylne ekeløv med sverd og [[briljant]]er». Med voksduk ytterst la han pakken inn på brystet, og avtalte med oberstløytnant Klingemeier at denne skulle overta pakken om Mohnke omkom.<ref>Bahnsen, Uwe: ''Førerbunkeren'' (s. 146-47)</ref>

=== Etterkrigstiden ===
Han ble arrestert av russerne [[2. mai]] [[1945]] ved Wedding-bryggeriet, etter at han hadde ledet en gruppe som flyktet fra [[Førerbunkeren]] to dager før. Han ble først plassert i isolat av russerne, og senere flyttet til et fengsel for høye offiserer i Woikowo. [[10. oktober]] [[1955]] ble han løslatt og arbeidet etterfølgende som forhandler av lastebiler og trailere i Barsbüttel ved [[Hamburg]] i Tyskland. Det britiske parlamentsmedlemmet  Jeff Rooker prøvde forgjeves å få rettsforfulgt Mohnke for krigsforbrytelser han var mistenkt for fra krigens første del. Mohnke døde i nærheten av [[Eckernförde]] i [[Schleswig-Holstein]] i en alder av 90 år.<ref>[https://www.findagrave.com/memorial/28736784/wilhelm-mohnke «Wilhelm Mohnke», ''findagrave.com]</ref>