Redigerer Voltaire (avsnitt)

== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
[[Fil:Ung-filosof.jpg‎‎|thumb|left|200px| Voltaire og en hest, maleri av Jan Huber, mellom 1750&ndash;1775, [[Eremitasjen]], [[St. Petersburg]])]]
François Marie Arouet (Voltaire) ble født i [[Paris]] som den yngste av fem barn (hvor kun tre overlevde barndommen)<ref>Wright, [http://books.google.com/books?id=wXc6AAAAMAAJ&printsec=titlepage&source=gbs_summary_r&cad=0#PPA505,M1 s. 505]</ref> i en middelklassefamilie. Faren var François Arouet (1650 – 1. januar 1722), en [[notarius]] som en mindre posisjon ved statskassen, og hans hustru Marie Marguerite d'Aumart (ca. 1660 – 13. juli 1701). Moren, som han mistet da han var 7 år gammel, kom fra en bedre familie i [[Poitou]].<ref>[http://www.quotationspage.com/quotes/S._G._Tallentyre Tallentyre, S.G.] (2008): ''The Life of Voltaire: Volume I''. s. 23. ISBN 9781443715584.</ref> Voltaire fikk sin utdannelse ved [[Jesuittordenen|jesuittskolen]] [[Lycée Louis-le-Grand|Collège Louis-le-Grand]] (1704–1711) hvor han lærte [[latin]] og [[gresk]]; senere i livet behersket han flytende [[italiensk]], [[spansk]] og [[engelsk]].<ref>Liukkonen, Petri: [http://www.kirjasto.sci.fi/voltaire.htm «Voltaire (1694-1778) - pseudonym of François-Marie Arouet»] {{Wayback|url=http://www.kirjasto.sci.fi/voltaire.htm |date=20150217150230 }}</ref>

François Marie var meget lærenem. Til tross for at han var et svakelig barn kunne han tre år gammel utenat dikt. Han var så svak ved fødselen at han ikke var forventet å leve, og var siden syk og [[hypokondri]]sk resten av livet. Hans biografer har antydet at som stadig sengeliggende utviklet han et livlig sinn. Selv som ung student var han kjent for sin intelligens, vittighet og impulsive vesen. Hans søster og mor, som sto ham nær, døde mens han var ung, og han skilte lag med sin bror over spørsmålet religiøs toleranse.<ref>eNotes: [http://www.enotes.com/literary-criticism/voltaire ''Voltaire – Introduction'']</ref>

Det var guttens [[Fritenker|fritenkelige]] gudfar, abbeden av Châteauneuf, som innførte ham i litteraturens verden og preget ham til å mislike overtro og fanatisme, foruten å lære gutten å skrive dikt. Han var derfor godt forberedt da han begynte på jesuittskolen hvor han begeistret tilegnet seg jesuittenes blanding av [[klassisisme]] og verdensklokskap, lærte seg [[Retorikk|retorisk]] stilkunst, de store poetiske sjangrene [[epos]]et og [[tragedie]]n, og den resonnerende prosa som dialogen. Tolv år gammel skrev han poengtert selskapsdikt og ble introdusert for [[Ninon de l'Enclos]], den gamle dame og tidligere kurtisane, som etterlot ham penger i sitt testamente for å kjøpe bøker.<ref>Beyer, Edvard et al.: Verdens litteraturhistorie, bind 5: Opplysningstiden (1700–1750). Oslo 1972. Side 244-245.</ref>

[[Fil:Hubert - La Bastille.jpg|thumb|Voltaire satt nesten et år uskyldig fengslet i det fryktede [[Bastillen]].]]
Ved den tiden hvor han forlot skolen hadde Voltaire allerede besluttet å bli forfatter, men i mot ønskene til hans far som ville at han skulle bli sakfører. Voltaire, som lot som han arbeidet for en advokat i Paris, tilbrakte det meste av sin tid med å skrive poesi. Da hans far oppdaget dette sendte han sønnen til [[Caen]] i [[Normandie]] for å studere [[juss]]. Voltaire fortsatte uansett å skrive, produserte essay og skrifter om historie som ikke alltid utmerket seg for sin nøyaktighet. Voltaires intelligens gjorde ham populær blant en del av de [[aristokrati]]ske familiene som han omgikk. Hans far skaffet ham en jobb som sekretær for den franske ambassadøren i [[Nederlandene]]. Her ble Voltaire forelsket i en fransk flyktning ved navn Catherine Olympe Dunoyer; «vakker, men knapt utdannet».<ref>[http://www.notablebiographies.com/Tu-We/Voltaire.html Voltaire: «Emerging poet»]</ref> Hans far oppdaget dette forholdet og tvang sønnen til å komme tilbake til Frankrike.

Tilbake i Paris i 1714 arbeidet Voltaire en stund for en advokat, men var i økende grad mest opptatt av litteraturen, noe også hans far etterhvert begynte å akseptere. Han bevegde seg innenfor de litterære og intellektuelle sirkler, og kom seg også innenfor aristokratiske hjem hvor han ble populær med satiriske dikt. En av de mest eksklusive adresser var det mindre hoffet til en akseptert sønn utenfor ekteskap av [[Ludvig XIV av Frankrike]], [[Louis Auguste de Bourbon, duc du Maine|hertugen av Maine]] og hans hustru [[Anne Louise Bénédicte de Bourbon|Bénédicte]]. Ludvig XIV, som døde i 1715, hadde innsatt sin nevø, [[Filip II av Orléans]], som regent for den unge konge [[Ludvig XV av Frankrike]]. I 1716 leste Voltaire for hertugen av Maine et [[Satire|satirisk]] dikt hvor han ga hentydninger til ryktet at Filip II hadde et [[Incest|incestuøs]] forhold til sin egen datter. Denne skandalen lekket ut, og i egenskap av være regent fikk Filip II bannlyst Voltaire fra Paris. Etter å ha tilbragt flere måneder som gjest ved slottet til den unge hertugen av Sully fikk han tillatelse til å komme tilbake om han adresserte [[epistel]] formet som en bønn og en hyllest til Filip II. Ikke før Voltaire var tilbake i Paris før han komponerte et satirisk dikt om regenten. Denne gangen ble straffen langt mer alvorlig. I mai [[1717]] ble han fengslet i [[Bastillen]]. Takket være innblandingen til innflytelsesrike beskyttere ble han løslatt etter elleve måneder, men ble forvist fra Paris. Først i oktober [[1718]], bortimot et og halvt år senere, kom han tilbake, og da med et nytt navn; Voltaire.

I fengselet kunne han uforstyrret jobbe med sin ånd og kom ut av fangenskapet med en ferdig tragedie, tragedien ''[[Œdipe]]'', sitt første skuespill, og utkast til et heltedikt. Dennes suksess ved oppsetningen den 8. november 1718 etablerte hans omdømme. Stykket gjorde ikke noe forsøk på nyvinninger av [[Ødipus]]myten, men forsøkte å gjenoppdage den [[Antikkens Hellas|antikke greske]] enkelhet.<ref>McNeill, William H.; Bentley, Jerry H.; Christian, David red (2005): ''Berkshire Encyclopedia of World History''. Berkshire Publishing Group.. ISBN ISBN 978-0974309101.</ref> Allerede her gjør han seg til talsmann for en mistro til religionen og dens representanter: «Våre prester er på ingen måte det som et tåpelig folk tar dem for; det er vår godtroenhet som er grunnlaget for alt hva de vet:

:''Nos prêtres ne sont point ce qu’un vain peuple pense.''
:''Notre crédulité fait toute leur science.»''

Etter at han kom ut av Bastillen i april 1718 kalte han seg for ''Arouet de Voltaire'' eller bare ''Voltaire''. Bakgrunne til dette navnet er hyppig diskutert. Den vanligste antagelsen er at det er et [[anagram]] av en variant av hans dåpsnavn, ''Arouet l.j.'', det vil si ''Arouet le jeune'' (Arouet den yngre). U er byttet ut med v og j med i, noe som var vanlig på den tiden. Det er som ''Monsieur de Voltaire'' hans navn blir kjent over hele Europa.<ref>Anagramteorien er den mest sannsynlige. En annen teori er at Voltaire er en forkortelse av et kallenavn fra barndommen, «le petit volontaire». Navnet gir også ekko i baklengs orden til stavelsen av familiens château i Poitou: «Airvault». Biografen [[Richard Holmes]], jf. Holmes, Richard (2000): ''Sidetracks: explorations of a romantic biographer''. HarperCollins. ss. 345–366. og «Voltaire's Grin» i ''New York Review of Books'', 30. november 1995, ss. 49-55, støtter denne avledningen av navnet Voltaire, men legger til at en forfatter som Voltaire ville ha hatt til hensikt å gi det [[konnotasjon]]er til hurtighet og mot. Disse kom ved assosiasjoner til ord som «voltige» (akrobatikk på en trapes eller en hest), «volte-face» (en vending for å møte ens fiender), og «volatile» (opprinnelig et bevinget vesen). «Arouet» var ikke et adelig navn som passet for hans voksende omdømme, særlig gitt at hans navn ga resonans til «à rouer» («for juling») og «roué» (en «débauché» = overdreven bruk og / eller forstyrrelse av alle nytelsessansene). Det er kjent at Voltaire har benyttet opp til 178 ulike forfatternavn i løpet av sin karriere, Jf. [http://www.amazon.com/dp/078640423X «The appendixes offer even more: a listing of Voltaire's and Daniel Defoe's numerous pseudonyms (178 and 198, respectively)…»] (norsk: «Appendiksene tilbyr selv flere: en liste av Voltaires og Daniel Defoes tallrike pseudonymer (178 og 198, henholdsvis»)</ref>

Voltaire hadde to store ønsker; han ville bli rik og en stor forfatter. Etter farens død i [[1722]] arvet han noen midler. Allerede tidlig plasserte han penger ved gode venners hjelp i heldige investeringer, like dristige som dyktige, og tjente stort på leveranser til hæren og oversjøisk handel. Senere i England levde han hos en rik handelsmann som han ikke bare lærte om engelsk samfunnsliv, men også om økonomi og forretninger. Voltaire ble med tiden en umåtelig rik mann. Materiell framgang var for Voltaire en målestokk på samfunnets framskritt.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 44</ref>

=== Eksil og politikk ===
[[Fil:VOLTAIRE Lettres sur les Anglois Titel-3.jpg‎‎|thumb|''Lettres philosophiques sur les Anglais'' (''Filosofiske brev om de engelske'') 1733]]
;England
Voltaire hadde en særlig begavelse for å være vittig, bitende, og ofte skarp kritisk, egenskaper som har gjort Voltaire kjent og beundret i ettertiden, men det var nettopp de samme egenskapene som gjorde ham meget upopulær hos sine franske samtidige, inkludert store deler av det franske aristokratiet. Han var like bitende muntlig som skriftlig. I et selskap i 1725 følte en ung adelsmann seg fornærmet og lot Voltaire senere bli prylt i sitt nærvær. Voltaire lot det høre at han aktet å utfordre adelsmannen til [[duell]], men adelsmannens familie skaffet seg et kongelig ''[[lettre de cachet]]'', et ugjenkallelig og egenmektig straffepåbud signert av den franske kongen. Et slikt straffepåbud var noe den franske adelen benyttet seg av for å kvitte seg med ubehagelige fiender. Personen som var navngitt kunne bli fengslet eller sendt i eksil, innenfor eller utenfor Frankrike. Ettersom hensikten med straffeforbudet ikke var rettssak, kunne den anklagede ikke forsvare seg i rettssal. Voltaire valgte i 1726 å gå i eksil i England framfor i fengsel.<ref name="The Life of Voltaire"> [http://thegreatdebate.org.uk/Voltaire.html «The Life of Voltaire»]. Thegreatdebate.org.uk.</ref> Disse hendelsene markerte begynnelsen på Voltaires forsøk på å endre og forbedre det franske rettssystemet.

Voltaires eksil i [[Storbritannia]] varte i bortimot tre år, og hans engelske erfaringer påvirket mange av hans ideer. Under sitt opphold i England ble han tiltrukket av filosofien [[John Locke]] og skriftene til matematikeren [[Isaac Newton]], og han studerte den filosofiske retningen [[rasjonalisme]] og ikke minst [[naturvitenskap]]ene. Han bodde i [[Wandsworth]] utenfor [[London]] hos en rik kjøpmann ved navn Everard Falkener.<ref>[http://www.djmcadam.com/voltaire-england.html «Voltaire and England»], utdrag fra [[Lytton Strachey]]s ''Books & Characters'' (1922)</ref> Han ble kjent med [[Alexander Pope]], [[William Congreve]] og [[John Gay]]. Han kunne selv lite [[engelsk]] da han kom til England, men alle med bedre utdannelse kunne snakke fransk, og i teateret lærte han seg selv engelsk. Han utviklet en interesse for tidlig engelsk litteratur, særlig dramaene til [[William Shakespeare]], som fortsatt var lite kjent på kontinentet på denne tiden. Til tross for at han pekte ut Shakespeares avvik fra [[nyklassisisme]]ns standarder, anså Voltaire at Shakespeare var et forbilde som franske forfattere burde se opp til, ettersom franske drama, til tross for de var mer polerte, manglet Shakespeares scenedrama. 

I England jobbet han videre med et heltedikt han hadde påbegynt under sitt fengselsopphold i Bastillen, utgitt første gang i 1723 under tittelen ''La Ligue ou Henri le Grand''. Denne «Henrik den store» er den folkekjære [[Henrik IV av Frankrike|Henrik IV]] som avsverget sin [[Protestantisme|protestantiske]] tro for kronen og fredens skyld. Den bearbeidede utgaven ''Le Henriade'' (''Henriaden'') ble utgitt i 1728, tilegnet den britiske dronning. Det var et storslått [[epos]] i versemålet [[aleksandriner]] i ti sanger, i det ytre et nyklassisistisk paradenummer i det episke apparatet til [[Vergil]], [[Marcus Annæus Lucanus|Lucanus]] og [[Torquato Tasso]]. Istedenfor klassiske guder benyttes personfiseringer av striden, ''la Discorde'', av religionen og fanatismen. Med bred [[Retorikk|retorisk]] pensel skildret han 1500-tallets blodige religionskriger og lovpriste toleransen. I renessansen og klassisismen var det en nasjonal prestisjesak å forfatte et høyverdig epos i klassisk ånd, men før Voltaire hadde alle forsøk vært mislykket. ''Henriaden'' oppfylte alle samtidens krav til et stort mesterverk og verkets «stilistiske og metriske eleganse kunne ikke engang Voltaires fiender fornekte».<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 45</ref> Diktverket ble meget godt likt, og ble utgitt gjentatte ganger, men den franske kongen [[Ludvig XV av Frankrike|Ludvig XV]] og kirken var mindre begeistret ettersom ''Henriaden'' priste religionsfriheten og talte mot religiøs undertrykkelse, noe som ble betraktet som et angrep på det bestående.<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 247.</ref>

=== Tilbake i Frankrike ===
[[Fil:Voltaire.jpg|thumb|Voltaire, maleri av Catherine Lusurier, 1778.]]
Da Voltaire kom tilbake til Frankrike i begynnelsen av 1729 fortsatte han sin litterære karriere. Ved denne tiden utga han teaterstykker som ''Brutus'', ''Zaire'' og ''Eriphyle''. Hans ideal var de store franske tragedier, særlig de til [[Jean Racine]], men han søkte en fornyelse i Shakespeares ånd, særlig i handlingen på scenen, og innførte til dels voldsomme opptrinn. 

Med ''Zaire'' (1732) gjorde han en av århundrets mest elskede tragedier. Handlingen foregikk i [[Jerusalem]] i [[Korstog|korsfarertiden]]. Den [[muslim]]ske sultan Orosmane elsker Zaire, og hun ham. Hun er født i fangenskap og oppdratt muslimsk, men lærer at hun er født [[Kristendom|kristen]] og søster av den kristne ridderen Nérestan, og begge er barn av den gamle kong Lusignan. Hun erkjenner sin kristne arv og lover Nérestan å la seg døpe, enda hun elsker sultanen, men da hun vakler blir Orosmane grepet av sinnssyke og dreper henne ved en misforståelse. Orosmane begår deretter selvmord. Hos Voltaire er religiøsitet og fanatisme en tosidig sak, og når sjalusi kan drepe er kjærlighetens pasjon også suspekt. Innenfor den særegne voltairske tragedien framstiller han dramatiske scener i pittoresk miljø, men innenfor den klassiske tragedies tre enheter i tradisjonelle aleksanderiner.<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 250.</ref>

[[Fil: Inconnu,_portrait_de_madame_Du_Châtelet_à_sa_table_de_travail,_détail_(château_de_Breteuil)_-001.jpg‎‎|thumb|left|200px|Matematikeren Émilie du Châtelet, følgesvenn av Voltaire (Maurice Quentin de la Tour, private samling)]]
Han utga i [[Rouen]] (uten å forelegge den for sensuren) også sitt syn på britiske holdninger i henhold til regjering, litteratur, og religion i en samling med [[essay]] i brevs form som fikk tittelen ''Lettres philosophiques sur les Anglais'' (''Filosofiske brev om de engelske''). Ettersom han betraktet det britiske [[Konstitusjonelt monarki|konstitusjonelle monarki]] som mer utviklet og mer respektfullt for menneskerettigheter, særlig religiøs toleranse, enn den franske motpart, førte disse essayene til stor strid i Frankrike. Noe av de som tiltalte Voltaire med England var at det var flere trossamfunn: «Hvis det bare var én religion i England, kunne man frykte dens despotisme; hvis det var to, ville de skjære halsen over på hverandre. Men det er tredve av dem, og de lever i fred og forsoning.»<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 251.</ref>

Voltaire fryktet med rette myndighetenes reaksjon ved at boken var sprengstoff ved at den utilslørt propaganderte for fritt land i religiøst og politisk henseende. Av den grunn ventet han helt til 1733 før han utga den, først i engelsk oversettelse og på fransk året etter. Den franske utgivelsen ble sett på som ytterst farlig og ble forbudt den 10. juni 1734, ble beslaglagt og dømt til å brennes: «sønderrives og brennes av bøddelen som forargerlige, stridende mot religionen, gode seder og den respekt man skylder autoritetene». En arrestasjonsordre på forfatteren ble utsendt og hans hjem gjennomsøkt. Voltaire hadde allerede flyktet og satt trygt i det selvstendige hertugdømmet [[Lorraine]] hos [[marki]]en, matematikeren, fysikeren og forfatteren [[Émilie du Châtelet]] som han hadde innledet et forhold til allerede året i forvegen. Han flyttet inn i hennes slott i [[Cirey]], på grensen mellom det franske [[distriktet Champagne]] og Lorraine. Forfølgelsen av boken gjorde den til allemannseie, da alle ville se hva som hadde ført til slik oppstandelse, og i allmennhetens øyne ble Voltaire «filosofen» framfor noen andre.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 46</ref>

=== Årene i Cirey ===
Voltaire ble i Cirey hos Émilie du Châtelet i ti år. Slottet ble renovert og ble bygget om for Voltaires penger, og ble et hjem for ham selv, madame du Châtelet og tidvis også for hennes tolerante ektemann, [[Louis Marie Florent du Châtelet]], når han kom på besøk. Forholdet, som varte i 15 år, var et betydelig intellektuelt samarbeid. De samlet over 21 000 bøker, et enormt antall for sin tid. Sammen studerte de disse bøkene og utførte naturvitenskapelige eksperimenter. Voltaires eksperimenter inkluderte blant annet et forsøk på å avgjøre ildens elementer. Med sine tidligere erfaringer med autoritetene sørget Voltaire for å holde seg på fysisk avstand, og nekte for ethvert besværlig ansvar. Han fortsatte å skrive mange skuespill, som blant annet ''Mérope'' (eller ''La Mérope française'') og fortsatte sine langvarige undersøkelser av [[vitenskap]] og [[historie]]. 

[[Fil:Voltaire-Baquoy.gif|thumb|Voltaire ved sitt skrivebord. Gravering av Baquoy.]]
Madame du Châtelet oppmuntret Voltaires interesse for [[naturvitenskap]]. De gjorde [[Optikk|optiske]] eksperiment sammen og skrev et verk om Isaac Newton og hans arbeid i ''Eléments de la philosophie de Newton'' (''Elementer i Newtons filosofi''). Igjen var den viktigste kilden til inspirasjon hans lange opphold i England hvor han ble sterkt påvirket av Newton. Engelskmannen som hadde oppdaget at hvitt lys er komponert av alle fargene i spektrum, ble eksperimentert med på Cirey, og [[tyngdekraft]]en, historien om Newton og eplet som falt fra treet er nevnt i Voltaires ''Essai sur la poésie épique'' (''Essay om episk poesi''). Selv om både Voltaire og Émilie du Châtelet var nysgjerrige på filosofien til [[Gottfried Leibniz]], en samtidig og rival av Newton, forble de «newtonianere» og baserte sine teorier på Newtons verker og ideer. Hans samtidig ville tilskrive hele arbeidet til Voltaire, men nyere forskning har påvist at begge hadde del i arbeidet. Fra mars 1735 kunne Voltaire igjen vise seg i [[Paris]], men han holdt seg mest i Cirey. Ved årsskiftet 1736/1737 havnet han igjen kontrovers på grunn av diktet ''Le Mondain'' hvor han uttrykte seg respektløst om Bibelens [[Adam og Eva]], og han tilbrakte tre måneder i [[Nederlandene]]. Vel tilbake i Cirey henga han seg, foruten skrivearbeidet, i fysikalske eksperimenter sammen med sin elskerinne i det fysikklaboratorium som de hadde fått innredet på slottet. Samtidig skrev Voltaire ''Discours en vers sur l'homme'', teaterstykket ''Aizire'' og ''L'enfant prodigue'' ([[1736]]). Han fullførte også ''La Pucelle'' (''Jomfruen''), en satire og et uanstendig komisk epos over [[Jeanne d’Arc]]s liv som hykler overfor religionen og kirken, men madame du Châtelet fungerte også som hans litterære rådgiver og sørget inntil videre at han ikke utga den i rimelig frykt for reaksjonene. Diktet ble først trykt i 1755.

[[Fil:Le Tonnelier de Breteuil, Emilie.jpg|thumb|left|200px|Émilie du Châtelet, ca. 1748]]
Voltaire og Émilie du Châtelet studerte også historie, særlig de historiske personer som hadde bidratt til sivilisasjonen. Voltaires andre essay på engelsk var ''Essay upon the Civil Wars in France'' (''Essay om borgerkrigen i Frankrike''). Han skrev et biografisk essay om [[Karl XII av Sverige]], ''Historie de Charles XII'' (1731), som også var en del av hans kritikk av etablerte religioner. For Voltaire var den svenske kongen helten som erobrer og ikke ofrer sitt folk en tanke, og opp mot dette primitive idealet stilte han et annet ideal, «den store mannen» som med fredelige midler arbeider for å høyne sitt folks materielle og kulturelle nivå. Her idealiserte han tsar [[Peter I av Russland]]. Til tross for manglende objektivitet har verket mange interessante aspekter, særlig [[psykologi]]ske. Historieverket vant ham en posisjon som historiker ved kongens hoff.

[[Fil:Voltaire3.jpg|thumb|Voltaire.]]
Sammen med Émilie du Châtelet studerte de også filosofi, særlig [[metafysikk]], det som ikke kunne bli bevist, om det var eller ikke var en [[Gud]], og de analyserte Bibelen og forsøkte å oppdage dens samtids gyldighet. Voltaires kritiske syn på religionen er reflektert i hans overbevisning om at kirken og staten burde være atskilt, og [[religionsfrihet]], ideer som han hadde dannet seg i England.

[[Fil:Pompadour6.jpg|thumb|left|200px|Voltaire hadde en stakket stund på midten 1740-tallet gunst hos [[madame de Pompadour]], kongens elskerinne.]]
På begynnelsen av 1740-tallet reiste Voltaire til flere steder i [[Europa]]. De framgangsrike teaterstykkene ''Profeten Mahomet'' fra 1742, hvor han framstilte [[islam]]s grunnlegger Muhammed som en hevnlysten bedrager, og ''Mérope'' fra 1743, som han skrev i [[Brussel]]. Han levde også en tid som hoffmann. I 1745 fikk han en medalje fra pave [[Benedikt XIV]] og han dediserte stykket ''Profeten Mahomet'' til ham. Han skrev også underholdning og hylningsdikt til hoffet. I forbindelse med bryllupet til ''dauphin'', kronprinsen, i 1745 satte han opp, sammen med komponisten [[Jean-Philippe Rameau]] ballettkomedien ''La Princesse de Navarre'' og litt senere sin operette ''Le Temple de la Gloire'' (''Berømmelsens tempel''), igjen med musikk av Rameau. Han ble nå protesjé av [[madame de Pompadour]], kongens nye elskerinne, som han hadde kjent nærmere tidlig på 30-tallet, og han fikk en viss anerkjennelse ved hoffet og ble utpekt til ''historiographer du roi'', kongelig [[Historiografi|historiograf]], og ble utpekt som en kandidat for posisjon som ''gentilhomme la chambre'', kongelig kammerherre. I 1746 mottok han posisjonen og ble offisielt framhevet til adelen. Det samme året ble, ikke minst grunnet hans langvarige suksess med tragedien ''Merope'' innvalgt som medlem av ''[[Académie française]]'', det franske akademi. Hans posisjon ved det franske hoffet forble usikker. En hendelse med kongen, som ikke likte ham, ved dronningens bord i 1747, fikk ham til å minste gunsten. Voltaire hadde advart madam du Châtelet på engelsk, et språk de færreste franskmenn behersket, for falskspillere blant adelen. Med hoffets intriger rettet mot ham, og madam de Pompadour lei av ham, reiste Voltaire i unåde tilbake til Cirey. Den lille fortellingen ''Zadig ou la destinée'' (''Zadig eller skjebnen'') fra samme år er en karikatur av Voltaires korte karriere ved hoffet i Versailles.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie. Oslo 1979. Side 48</ref>

Selv om Voltaire fortsatt elsket Émilie du Châtelet fant han i 1744 livet ved slottet innskrenket. På et besøk i Paris det samme året fant han en ny forelskelse; sin egen niese. Helt fra begynnelsen av var tiltrekningen til [[Marie Louise Mignot]] åpenbart seksuell; han skrev brev til henne (som først ble oppdaget i 1957) som var av en slik privat art at de oppfattes som [[pornografi]]ske av utenforstående, eksempelvis «Min sjel kysser din; mitt lem, mitt hjerte, er forelsket i deg. Jeg kysser din vakre rumpe…»<ref>Davidson, Ian: [http://books.google.com/books?id=99Rnph1FGxcC&pg=PA6&lpg=PA6&dq=%22mme+denis%22++Voltaire&lr=&as_brr=3&ie=ISO-8859-1&output=html ''Voltaire in Exile''], Grove Press 2006. Se også Durant, Will & Ariel: ''The Age of Voltaire'', Simon & Schuster (196 ), side 392</ref> Senere levde de sammen som ektefeller uten at de noen ganger giftet seg, og de forble sammen til Voltaire døde i 1778.

Livet på slottet i Cirey var mindre idyllisk enn det tidligere hadde vært da Voltaire uten å bryte med sin intellektuelle venninne brakte med seg sin unge niese og følgesvenn. Da Émilie du Châtelet selv hadde funnet seg en ny elsker samtidig som ektemannen også vandret i bakgrunnen ble situasjonen tilnærmet farseaktig, men den fikk en tragisk utgang da Madame du Châtelet, 43 år gammel, døde i barselseng i 1749. Voltaire tok med takknemlighet imot en innbydelse fra [[Fredrik II av Preussen]], som lenge hadde bedt den berømte dikteren om å besøke [[Berlin]]. Voltaire hadde i et brev til Fredrik II erklært at du Châtelet var «en stor mann hvis eneste feil var å være en kvinne».<ref>Bodanis, David (2006): ''Passionate Minds: The Great Love Affair of the Enlightenment''. New York: Crown. ISBN 0-307-23720-0.</ref><ref>Hamel, Frank (1910): ''An Eighteenth Century Marquise: A Study of Émilie Du Châtelet and Her Times''. London: Stanley Paul and Company. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/37220247 37220247]. Side 370</ref> Muligens var det [[barseldød]]en han tenkte på som hadde frarøvet verden en stor intellektuell kapasitet.

=== Preussen ===
[[Fil:Adolph-von-Menzel-Tafelrunde2.jpg|thumb|right|Maleriet ''Die Tafelrunde'' av [[Adolph von Menzel]]: Voltaire med kong Fredrik II av Preussen og hans krets på [[Sanssouci]] i [[Potsdam]], ''[[Alte Nationalgalerie]]'', Berlin.]]
Etter Madam du Châtelets død 1749 aksepterte Voltaire en invitasjon fra kong [[Fredrik II av Preussen]] om å komme til hans hoff i [[Berlin]]. Kongen var en stor beundrer av romanforfatteren og dramatikeren. Voltaire dro kortvarig tilbake til Paris og i 1750 til [[Potsdam]].<ref>I henhold til den amerikanske poeten [[Richard Armour]] oppsto Voltaires vennskap med den tyske kongen ettersom «Fredrik betraktet Voltaire for å være umåtelig flink, og det samme mente Voltaire.»</ref> Kongen hadde gjentatte ganger invitert franskmannen til sitt palass, og ga ham i 1751 en årslønn på 20 000 franc. Voltaire ble i rundt tre år i [[Preussen]], til tross for at han ikke hadde legning som hoffpoet, hverken i personlighet eller i det han skrev. Det er mulig at Voltaire hadde en tanke om at han spille rollen som den rådgivende filosofen ved den opplyste despotens side. Han fikk en storslått mottagelse. I kongens krets kunne han sole seg omgangen av meget begavede personligheter fra mange nasjonaliteter.

Selv om livet i begynnelsen gikk bra, i 1752 skrev han ''Micromégas'', en tidlig form for samfunnspolitisk [[science fiction]] som handlet om ambassadører fra andre planeter som ble vitne til menneskehetens tåpeligheter. Året før hadde han skrevet ''Le Siècle de Louis XIV'', om solkongen [[Ludvig XIV av Frankrike]]s århundre. Egentlig ble dette utledet fra verket ''Essai sur les Moeurs et l'Esprit des Nations'' (''Avhandling om folkeslagenes seder og ånd'', 1756), men arbeidet med det sistnevnte hadde vokst umåtelig og avslutningen var ment å være om det store århundret, franskmennenes storhet, som det fremste den menneskelige sivilisasjon noen gang hadde framskapt. Oversikten vokste til et stort selvstendig arbeid som ikke var uten problemer å få utgitt.<ref>Breitholtz, Lennart; Heggelund, Kjell (red.): ''Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie''. Oslo 1979. Side 48</ref> Utgivelsen ble derfor gjort i hemmelighet under et annet forfatternavn. ''Essai sur les Moeurs'' var Voltaires historiefilosofi i konkret framstilling hvor han inkluderte Asias og Amerikas historie til den tradisjonelle europeiske. I sin endelige form, fra [[Karl den store]] til Ludvig XIV, i utgivelsen fra 1769 besto verket på 197 kapitler. Dens tendens var en polemikk mot biskop [[Jacques-Bénigne Bossuet]]s historiske syn som kom særlig til uttrykk i dennes senere ''Discours sur l'histoire universelle'' (1679): Verdens historie formes ikke av et guddommelig forsyn, men ved et samspill av tilfeldigheter og små årsaker, «en bråte forbrytelser, galskaper og ulykker».<ref>Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5: ''Opplysningstiden (1700–1750)''. Oslo 1972. Side 257.</ref>

Forholdet til Fredrik II begynte etterhvert å surne. Som realpolitiker avviste kongen brysk alle forsøk fra Voltaire på å blande seg inn i politikken. Voltaires fiender passet godt på å spre ytringer der hvor de gjorde mest skade. Han kom også i konflikt med [[Pierre Louis Maupertuis]], som truet Voltaire med søksmål. I den anledning skrev Voltaire satiren ''Diatribe du docteur Akakia'' (''Doktor Akakias stridsskrift'') som ble utgitt i 1752 og som drev gjøn med Maupertuis. Boken førte til en konflikt ikke bare med Maupertuis, som var president i Vitenskapsakademiet i Berlin, men også med den tyske keiseren selv. Boken ble forbudt og ble brent. I 1753 fant Voltaire det best å forlate Fredriks hoff, og på tilbakereisen lot kongen franskmannen bli bevisst fornedret da han lot Voltaire ble arrestert på en kro for en forseelse, og holdt igjen i noen dager.<ref>The Voltaire Foundation: [http://www.voltaire.ox.ac.uk/www_vf/about_voltaire/early.ssi ''Voltaire's Early Life and Works''] {{Wayback|url=http://www.voltaire.ox.ac.uk/www_vf/about_voltaire/early.ssi |date=20100113030836 }}, University of Oxford. Sitat: «Hans (Voltaire) korrespondanse med Fredrik, som hadde begynt i 1736 da den sistnevnte fortsatt var kronprins, har overlevd, og, etter en hiatus, fortsatte den fram til Voltaires død; de brevvekslet om litterære og filosofiske emner, og Voltaire sendte mange av sine verker i manuskript til Fredrik. Deres utveksling av mer enn syvhundre brev har forblitt en ekstraordinær litterær prestasjon i sin egen rett.» Oversettelse ved Wikipedia.</ref>

Til tross for sin økende rikdom manglet den snart 60 år gamle Voltaire et eget hjem. Da han forlot Preussen fikk han ikke tillatelse til bosette seg i Paris, heller ikke besøkte byen eller dens omgivelser, på papiret ikke en gang i Frankrike. I nærheten av [[Genève]] kjøpte han en stor eiendom som han ga navnet ''Les Délices'' (''Deiligheten''). Det er nå han ble den store jordeieren som etter tiden husker ham som.

=== Ferney ===
[[Fil:Voltaire's chateau, Ferney.JPG|thumb|right|Voltaires slott i Ferney.]]
[[Fil:Voltaire statue, Ferney.JPG|thumb|Statue av Voltaire i Ferneys sentrum.]]
Voltaire bosatte seg på godset Les Délices rett utenfor Genève hvor han blant annet opprettet et eget teater og spilte selv på scenen. Han begynte også en høflig brevveksling med byens mest berømte innbyggere, [[Jean-Jacques Rousseau]], men Voltaires harde kritikk av kristendommen førte til at de kom til utkjempe harde debatter. 

Genève hadde mottatt Voltaire åpent i begynnelsen, men deretter følte byen den berømte mannens nærvær som belastende, særlig etter utgivelsen av den uanstendige ''La Pucelle d'Orléans'' (''Jomfruen fra Orléans'') i 1755. Genèves lov tillot ikke teaterforestillinger overhodet, noe Voltaire også måtte finne seg i. Han søkte i derfor et annet sted å slå seg ned på hvor han kunne nyte Genèves politiske frihet og Frankrikes sosiale frihet. I slutten av 1758 kjøpte han eiendom i [[Ferney-Voltaire|Ferney]], en halvannen mil fra Genève, men på fransk jord. Her lot han bygge et slott hvor han bodde resten av livet, i rundt tyve år. Herfra utøvet han en utrolig innflytelse på den europeiske mening, og mange av tidens berømte og innflytelsesrike mennesker, som [[James Boswell]], [[Giacomo Casanova]], [[Edward Gibbon]], og den svenske kongen [[Gustav III av Sverige|Gustav III]], valfartet til Ferney for å treffe Voltaire. Etter at han selv hadde opplevd vanskeligheter med å avfinne seg hofflivet i Frankrike og Preussen, kunne han selv hoff, skjønt selv kalte han seg «Europas krovert».<ref>Den skotske dagbokskriveren James Boswell nedtegnet deres samtale i 1764 og som er utgitt i boken [http://www.jamesboswell.info/literature/boswell-grand-tour-i-1763-1764 Boswell and the Grand Tour].</ref> 

Med seg i den landlige idyll hadde han Marie Louise Mignot. «Vi bygger rom for våre venner og høns,» skrev han i et brev. I og med at stedet lå på grensen kunne han raskt slippe unna om den politiske situasjonen endret seg for ham. Han var ikke bare filosof i ordet, men også i handling i opplysningstidens ånd. Han forbedret sitt gods, fikk grøftet myrer, plantet trær, forbedret avlen med fe og bygde den første kirken på stedet. I kirken står inskripsjonen «Deo erexit VOLTAIRE» («Reist til Gud av VOLTAIRE»), Voltaires navn var skrevet med de største bokstavene.

Ved siden av landbruk begynte han med industri, opprettet et [[garveri]], fabrikkerte ullstrømper og satte i gang en urfabrikk. Og ikke minst, med et stikk til myndighetene i Genève, bygde han et teater som satte opp hans egne stykker, og publikum var Genèves bedre borgerskap. Det som hadde vært et sted med rundt 40 mennesker vokste til en by på rundt 1200 mennesker. Ferney het opprinnelig ''Fernex'', men Voltaire endret «x» til en «y» grunnet det store antallet landsbyer i området med navn som endte på «x». Etter den franske revolusjonen ble byens navn endret til «Ferney-Voltaire» i hans ære.

[[Fil:Candide1759.jpg|thumb|left|125px|Tittelsiden til ''[[Candide]]'']]
Her begynte Voltaire å skrive ''[[Candide|Candide, ou l'Optimisme]]'' (''Candide, eller optimismen'') i 1759. Det var en satire blant annet på [[Gottfried Leibniz]]' filosofi, dennes optimistiske [[determinisme]], og boken er kanskje det verk som Voltaire er best kjent for. Inspirasjonen var delvis påvirket av Voltaires reaksjon på hvordan hans samtid reagerte og tolket det store [[jordskjelvet i Lisboa]] noen år tidligere. Voltaire skrev øyeblikkelig et dikt om naturkatastrofen som kostet 30 000 mennesker livet, ''La Destruction de Lisbonne'' (''Lisboas ødeleggelse'', 1756), og reviderte diktet og uttrykte seg krassere samme år under tittelen ''Le Désastre de Lisbonne'' (''Lisboas katastrofe''). Tragedien i [[Portugal]] ga Voltaires tro på en verdensorden en knekk, og forholdet til Gud ble problematisk, noe han forsøkte å uttrykke i romanen ''Candide''. Hovedperson, hvis navn Candide kan bety «åpen» eller «troskyldig» opplever burleske opplevelser nær verden over, og det meste går ham imot; krig, slaveri og naturkatastrofer. Til sist er den filosofi hovedperson kan trekkes ut er å arbeide ''uten'' å filosofere, når enhver yter sitt er det mulig å holde ut tilværelsen.

[[Fil:Ecrazer-l-infame-1.jpg|thumb|Manuskript av Voltaires håndskrift angående saken [[Jean Calas]]. Den berømte frasen ''écrasez l'infâme'', finnes nederst. Han benyttet denne frasen hyppig som avslutning på sine brev.]]
Hans hovedverk de siste årene var likevel hans ''[[Dictionnaire philosophique|Dictionnaire Philosophique portatif ou la Raison par alphabet]]'' (''Filosofisk lommeleksikon eller Fornuften i alfabetisk orden,'' 1764), en [[Wikipedia]]-lignende bok som ble større for hver utgave. Den besto av korte og lange filosofiske essay som dekket alle slags problemer, politisk, sosiale, økonomiske, filosofiske, religiøse, [[Estetikk|estetiske]] og lignende. Utgaven fra 1764 inneholdt rundt hundre artikler mens nyere opplag fra 1772 hadde antallet seksdoblet seg. Hans utallige skrivende gjester fikk utdelt oppgaver alle slag, en hektisk oppgave i opplysningens tjeneste.<ref name="The Life of Voltaire"/> Intensiteten i hans arbeid kan også karakteriseres at han egenhendig besvarte seks tusen brev bare mens han bodde på Ferney. Han hadde en slik posisjon i Europas åndsliv at myndighetene måtte betrakte ham som en reell maktfaktor. Det kom til syne da Voltaire med hell grep inn i en rekke rettssaker som besto av opplagte justismord.

1760-tallet ble han en forkjemper for urettmessig forfulgte mennesker, saken om [[Jean Calas]] er den mest kjente. Denne protestantiske [[Hugenotter|hugenotten]], en handelsmann fra [[Toulouse]], ble [[tortur]]ert til døde i 1762 med begrunnelsen at han hadde drept sin sønn for at sønnen hadde konvertert til katolisismen. Hans eiendeler ble konfiskert og hans døtre ble tatt fra hans enke og tvunget inn i et kloster. Voltaire så dette som et opplagt sak av religiøs forfølgelse og intoleranse, og greide å tvinge fram en ny rettssak som førte til full frifinnelse og erstatning for familien Calas i 1765.<ref name="The Life of Voltaire"/> Andre saker som Voltaire engasjerte seg i var [[Pierre-Paul Sirven]], som lignet Calas’, og [[François-Jean de la Barre]] og dennes venn Gaillard d'Etalonde, som i motsetningen til la Barre kunne flykte til Sveits mens la Barre ble torturert og brent på bålet i [[1766]] for at han ikke tok av seg hatten overfor en religiøs prosesjon.

=== Død og begravelse ===
[[Image:Voltaire's tomb.jpg|thumb|right|Voltaires grav i Paris' [[Panthéon]].]]
I februar 1778 kom Voltaire tilbake til Paris for første gang på tyve år. En årsak var for å være til stede ved premieren av hans siste tragedie, ''Irène''. Med den nye kongen, [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] var det igjen blitt mulig å være i Paris. Han ble mottatt som en fyrste, feiret i Akademiet og på [[Théâtre Français]], og hans byste ble avduket på scenen. Den fem dagers reisen var dog anstrengende for den 83 år gamle dikteren. Han hadde lidd av blødninger og hadde besvær med vannlatningen. I gledesrusen var han sikker på å dø, og den 28. februar skrev han: «Jeg dør i tilbedelse av Gud, elsker mine venner, hater ikke mine fiender, og avskyr overtro.» Imidlertid kom han seg igjen og overvar premieren av ''Irène'' i mars hvor han ble tatt imot av publikum som en hjemvendt helt.<ref name="The Life of Voltaire"/> Imidlertid ble han snart syk igjen, og døde den 30. mai 1778. Prester maste på ham for å få ham til gi fra seg rettroende erklæringer, og da han på dødssengen ble krevd av en prest til å fornekte djevelen og vende seg til Gud, skal han ha sagt: «For Guds skyld, la meg dø i fred!»<ref>Davies, Norman: ''Europe: A history'', Oxford University Press, 1996. Side 687</ref>

På grunn av hans velkjente kritikk av kirken – en kritikk han ikke ville trekke tilbake før han døde – ble Voltaire nektet en kristen begravelse. Venner av ham greide å få ham begravd i hemmelighet i klosteret i Scellières i [[Champagne]] før dette forbudet ble kjent. Hans hjerte og hjerne ble balsamert hver for seg. I juli 1791 fikk Nasjonalrådet, som så på Voltaire som en forløper til den franske revolusjonen, bragt hans jordiske levninger tilbake til Paris for å bli oppbevart ved siden av Rousseau i [[Panthéon]]. Det er beregnet at rundt en million mennesker deltok i prosesjonen som strakte seg gjennom hele Paris. Det var en omfattende seremoni, komplett med orkester, og musikken inkluderte et stykke som [[André Grétry]] hadde komponert spesielt for anledningen og som omfattet en del for «tuba curva». Dette var et instrument som hadde sin opprinnelse i [[romersk]] tid som [[Cornu (horn)|cornu]], men nylig gitt en renessanse under et nytt navn.<ref>''Grove's Dictionary of Music and Musicians'', 5. utg., 1954; artikkelen om «Cornu».</ref>

En anekdote som hevder at levningene av Voltaire ble stjålet av religiøse fanatikere i 1814 eller 1821 da Panthéon ble restaurert, og kastet i en søppelkasse, ikke medfører riktighet. Ryktene førte imidlertid til at kisten ble åpnet for nærmere undersøkelser i 1897, og det ble bekreftet at hans levninger fortsatt var intakte.<ref>[http://query.nytimes.com/mem/archive-free/pdf?res=9F02E3DD1638E433A2575BC0A9679C94699ED7CF «Voltaire and Rousseau, Their Tombs in the Pantheon Opened and Their Bones Exposed»], ''New York Times'', 8. januar 1898. Artikkelen i Beyer, Edvard et al.: ''Verdens litteraturhistorie'', bind 5, side 277, er altså feil på dette punktet ved å hevde at kisten ble tømt i 1814 og overhelt med lesket kalk, noe som etter sigende først ble oppdaget etter femti år.</ref>