Redigerer Visebølgen i Norge (avsnitt)

==Historikk==

===Før bølgen kom===
====Visens venner og Søndagsposten====
[[Fil:68814 Otto Nielsen.jpg|250px|miniatyr|Otto Nielsen fotografert av Rigmor Dahl Delphin i 1964. {{byline| Oslo Museums samlinger}}<ref>{{cite web |url=http://digitaltmuseum.no/things/otto-nielsen-kringkastingen/OMU/OB.RD4198d |title=DigitaltMuseum: Otto Nielsen, Kringkastingen. |publisher=DigitaltMuseum }}</ref>]][[Visens venner]] ble etablert i 1944 «med formål å dyrke, verne og fremme den gode vise», og var en lukket forening der medlemmene måtte inviteres inn.<ref>At medlemskap var begrenset til inviterte, framgår blant annet av foreningens egne bøker og av Ove Røsbaks Alf Prøysen-biografi.</ref> De ti sangene i ''[[Visens venners viser, første samling]]'' (1950) er skillingsviser, romantiske viser og folkelige viser med revypreg.<ref>''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011111108139 Visens venners viser, første samling]'' i bokhylla.no (Tiden norsk forlag, 1950).</ref> Foreningen sto i nær kontakt med NRK, ikke minst gjennom medlemmet [[Otto Nielsen]] som i oktober 1957 startet [[Søndagsposten]]. Radioprogrammet ble en scene for visediktere fra hele landet. Innsendte tekster fikk melodier laget av Otto Nielsen, [[Bjarne Amdahl]], [[Finn Ludt]], [[Johan Øian]] og andre komponister fra miljøet omkring Visens venner, mens andre bidragsytere skrev både tekst og melodi. Mange av visene ble gitt ut på plate, og en god del ble «slagere». [[Vidar Sandbeck]] fikk i 1958 et gjennombrudd med ''[[Pengegaloppen (sang)|Pengegaloppen]]'' som først ble framført i Søndagsposten.<ref>''[http://www.ballade.no/sak/vidar-sandbeck-en-bauta-i-norsk-musikkliv/ Vidar Sandbeck: En bauta i norsk musikkliv]'' (Ballade 14.11.2005).</ref> Andre viser som stammer fra Søndagsposten, er ''[[Julekveld i skogen]]'' (tekst [[Astow Ericson]], melodi Otto Nielsen), ''[[Trubadurvise]]'' (tekst [[Einar Skjæraasen]]) og ''[[Ofelias vise]]'' (tekst og melodi [[Hartvig Kiran]]). Faste medarbeidere som [[Alf Prøysen]] og [[Erik Bye]] bidro også til programmet.<ref>Otto Nielsen; ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011050405011 Søndagsposten]'' i bokhylla.no (Cappelen forlag, 1967).</ref> Sjøl om den kommende visebølgen skulle hente mye av inspirasjonen fra andre kanter av verden, ble også disse visene sunget i viseklubber og på festivaler gjennom de neste tiårene.<ref>Kilder: Ringperm med allsanger, [[Vise- og lyrikklubben Rubb og Stubb]], Trondheim, og ulike programmer som er tilgjengelige på nrk.no.</ref>

====Tidlig påvirkning fra USA====
[[Fil:Woody Guthrie 2.jpg|250px|thumb|right|Woody Guthrie var en inspirasjonskilde for store deler av den nye amerikanske folk song-bølgen.]]En gjenganger under gitarkurs i viseklubber skulle bli visa ''[[Tom Dooley]]'' som [[Lillebjørn Nilsen]] tok med i sin gitarbok i 1973. Sangen ble en internasjonal hit i 1958 med gruppa [[The Kingston Trio]], men stammer fra andre halvdel av 1800-tallet. På nyåret 1959 toppet den i flere uker [[VG-lista]]. En rekke amerikanske artister som i 1950-årene hadde suksess i Norge framførte versjoner av gamle sanger. Blant disse var [[Harry Belafonte]], [[Paul Robeson]] og [[Burl Ives]], utøvere som hørte til etterkrigstidens «the American folk music revival». Andre sentrale aktører i denne fornyelsen av den nordamerikanske sangtradisjonen var [[Pete Seeger]], [[Woody Guthrie]], [[Odetta]], [[Josh White]], [[Lead Belly]], [[Cisco Houston]] og [[Bess Lomax Hawes]].

[[Joan Baez]] og [[Bob Dylan]] ble forgrunnsfigurer for den nye folkemusikkbølgen.<ref>William Ruhlmann: [http://www.allmusic.com/artist/joan-baez-mn0000069153/ Joan Baez, biografi hos allmusic.com]</ref><ref>{{kilde www |url=http://www.newportfolk.org/history |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2014-12-10 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20141126052349/http://www.newportfolk.org/history |arkivdato=2014-11-26 }}</ref> Tidlig ble hun også lagt merke til i Norge.<ref>Joan Baez er nevnt i NRKs programoversikt for 2. nyttårsdag 1962, men kan være spilt før det.</ref> På denne tiden framførte også Peter, Paul and Mary blant annet sin  hit ''[[Blowin' in the Wind]]'', en versjon som i utgangspunktet hadde større kommersielt gjennomslag enn Bob Dylans original, også i Norge.<ref>[http://www.newyorker.com/culture/culture-desk/dream-songs-the-music-of-the-march-on-washington Dream Songs: The Music of the March on Washington] (The New Yorker 28. august 2013)</ref>

Etter hvert begynte folkesangerne å dukke opp i norske platebutikker og i norsk radio, ikke minst i programmene til [[Rosa Seierstad]]. Gjennom hennes grammofonkabareter ble lytterne kjent med ikke bare den amerikanske visetradisjonen, men også den svenske, danske, franske og tyske.<ref>I programoversikter for NRK i Aftenposten dukker Rosa Seierstad første gang opp i juni 1965.</ref> [[Kari Svendsen]] er et eksempel på direkte påvirkning. Hennes fascinasjon for Pete Seegers banjospill oppsto etter at hun hadde hørt ham i et av disse programmene.<ref>Hakan Markussen: ''[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23787/Hakan.Markussen.Masteroppgave.i.historie.pdf American Folk Music på Dolphins Club 1966 - 1970]'' (masteroppgave i historie ved IAHK, Universitetet i Oslo 2009, s. 8).</ref>

Rosa Seierstad var ikke den eneste som spilte denne musikken. Et karakteristisk eksempel er programmet «Ord mot krig. Stemmer fra vår egen generasjon.» 28. desember 1965 med [[Tor Åge Bringsværd]] som programleder og sanginnslag med Joan Baez, [[Ulla Sjöblom]], [[Tom Lehrer]] og [[Jan Malmsjö]].<ref>Aftenposten 24. desember 1965.</ref>

====Den svenske visetradisjonen====
[[Fil:Vreeswijk Akerstrom Cervin 1965.jpg|miniatyr|250px|Fra venstre: Cornelis Vreeswijk, Fred Åkerström (midten) og Gösta «Skepparn» Cervin under Vietnamdemonstrasjon på [[Hötorget]] i Stockholm 28. august 1965.]]Fra 1962 til 1969 var «[[Vispråmen Storken]]» i [[Stockholm]] sentral i utviklingen av «den svenska visvågen».<ref>Fred Åkerström: Ingenstans fri som en fågel. En biografi av Peter Mosskin</ref> I 1963 kom albumet ''[[Fred Åkerström sjunger Ruben Nilson]]''. Han fulgte opp med å gi ut viser av Birger Sjöberg (1964) og [[Fritz Sjöström]] (1965). Med ''[[Dagsedlar åt kapitalismen]]'' (1967) dreide han repertoaret i politisk retning, men vendte stadig tilbake til «klassikerne». Debuten til [[Cornelis Vreeswijk]], ''[[Ballader och oförskämdheter]]'' (1964), inneholdt bare eget materiale, men også han skulle senere tolke Taube, Bellmann, Forssell med flere.

Andre som sto på scenen om bord i «vispråmen», var [[Finn Zetterholm]], [[Ewert Ljusberg]], [[Git Magnusson]],

I tillegg til Bellmann og Taube fikk Åkerström og Vreeswijk tidlig et stort norsk publikum.

===Bølgen kommer ===
Lørdag 14. februar 1948 deltok «Viseklubben i Sørlandslaget» på et arrangement i Romerikslaget i Oslo.<ref>Rubrikkannonse i Aftenposten 14.2.1948 s. 15., morgen</ref> I slutten av 1950-årene dukket «Skandinavisk Viseklubb» opp i Oslo.<ref>Rubrikkannonse: «SYNGER DU VISER? Skandinavisk Viseklubb vil gjerne ha deg som medlem. Møte hver tirsdag. Bm. 19417 - Amatører.» (Aftenposten 29.1.1959 s. 6, aften.)</ref> Den første klubben i den nye bølgen kan ha vært viseklubben i [[Håløyglaget]] i Oslo, som i februar 1966 startet med ukentlige samlinger der repertoaret var «folksongs, negro spirituals og viser».<ref>«Håløylaget får egen viseklubb.» (Aftenposten 21.4.1966 s. 9., aften)</ref>

[[Fil:68404 Alf Cranner.jpg|miniatyr|250px| Alf Cranner 1965. Foto: Rigmor Dahl Delphin / Oslo Museum]][[Alf Cranner]]s LP ''[[Fiine antiquiteter]]'' (1964) var en tidlig utgivelse i den nye visebølgen. Med bare gitar som akkompagnement framførte Cranner atten sanger, de fleste norske folkeviser. En viktig var Olle Adolphson, som Cranner møtte gjennom Visens venner. Komponisten [[Geirr Tveitt]] ble fascinert av ''Fiine antiquiteter'' og tonesatte [[Aslaug Låstad Lygre]]s dikt ''[[Vi skal ikkje sova]]'' for Cranner. Samarbeidet førte også til Alf Cranners andre LP ''[[Både le og gråte]]'' (1964) med tekster av [[Jakob Sande]]. Det varierte samarbeidet med andre kunstnere fortsatte med lyrikeren [[Harald Sverdrup]] (''[[Vers og viiiiiiser]]'', 1966) og [[Alfred Janson]] (''[[Rosemalt Sound]]'', 1967). På den siste ble viser og jazz kombinert.<ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/alf_cranner/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/alf_cranner/|date=20160307132311}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref>

[[Åse Kleveland]] (1965) og [[Birgitte Grimstad]] (1966) platedebuterte begge med samlinger som var representative for det visemiljøet som var i ferd med å vokse fram. Det var sanger på norsk, dansk, svensk, engelsk og fransk, det var folkeviser og nytt materiale, det var poesi og «protestviser».<ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/%C3%85se_kleveland/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/%C3%85se_kleveland/|date=20141216073257}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref><ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/birgitte_grimstad/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/birgitte_grimstad/|date=20141215104942}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref>

En annen visepioner var [[Ivar Medaas]], som ikke bare formidlet tradisjonelle og nye norske viser, men også plukket opp amerikanske og svenske sanger. LP-en ''[[Trubaduren kommer]]'' (1965) åpnet med en norsk versjon av ''[[Lillsysterns undulat är död]]'' fra debutplaten til Cornelis Vreesvijk.<ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon-2005/ivar_medaas/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon-2005/ivar_medaas/|date=20141215101719}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2005).</ref>

====Dolphins Viseklubb====
12. mars 1966 startet [[Viseklubben Dolphins|Dolphins Viseklubb]] i Frisksportrestauranten i Oslo, men flyttet senere til større lokaler i Frimurerlosjen. Initiativtakeren [[Ole Hauki]] var blitt kjent med den nordamerikanske folk song-tradisjonen under et lengre opphold i USA. De første som opptrådte i Dolphins var gruppa [[The Sing Singers]] <ref>Aftenposten 12. mars 1966.</ref> som Hauki hadde startet året før med blant andre [[Ole Paus]] som medlem.

De første fra Dolphins-miljøet som ga ut plate, var duoen [[The Young Norwegians]]. Medlemmene [[Lillebjørn Nilsen]] og [[Bjørn Morisse]] møttes i Dolphins. I 1966 kom den første singelen med sangene ''[[Plenty Nothingness and Love]]'' og ''[[Det står ein friar uti gare]]''. Året etter kom den første av to LP-plater, ''[[Things On Our Mind]]''. På ''[[Music (album)|Music]]'' (1968) var også [[Steinar Ofsdal]] blitt medlem.<ref>[http://www.lillebjorn.no/2010/12/the-young-norwegians/ Lillebjørn Nilsens hjemmeside]</ref>

I 1968 gjorde [[Arne Bendiksen]] studioopptak med medlemmer av klubben, men platen ''[[Viser i trengsel]]'' kom ikke ut før i 1972. Her deltok [[Øystein Sunde]], [[Sissel Kvambe|Sissel]] og [[Eivind Kvambe]], [[Finn Kalvik]], The Young Norwegians, [[Hege Tunaal]], [[Lars Klevstrand]], [[Bjørn og Ulf]], [[Kari Svendsen]], [[Jon Arne Corell]], [[Peter Skodbo]] og [[Kinsfolk]].

Dolphins eksisterte til 1970. Som i USA besto miljøet av en blanding av soloartister, duoer og grupper av ulik størrelse. [[Christiania Fusel & Blaagress]] ble startet etter en Dolphins-kveld i februar 1968.{{tr}} Høsten 1968 ga de ut singelen ''[[Better Times a-Comin'|Det kjem nok betre tider]]'' / [[Mama Don't Allow|Mamma vi’kke ha]] og i 1972 LP-en [[Som varmt hvetebrød i tørt gress]]. Andre grupper var [[Convivium]], [[To + To]] og [[Gruppe 4]]. Det var likevel først og fremst som soloartister Dolphins-medlemmene skulle bli lagt merke til etter hvert som de platedebuterte: Lars Klevstrand (1968), Hege Tunaal (med Lars Klevstrand 1969), Ole Paus, Øystein Sunde (1970), Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik (1971). Fra miljøet skulle Jon Arne Corell og [[Jack Berntsen]] bli de som sterkest engasjerte seg i den mer eksplisitt politiske visesangen i 1970-årene.{{tr}}

====Klubber og festivaler====
I oktober 1966 arrangerte Dolphins «visefestival» i Munchmuseet, en konsert med over 30 deltakere.<ref>Aftenposten 27. oktober 1966.</ref> I årene som kom ble tre slike festivaler arrangert. Den første vise- og lyrikkfestivalen i Norge, Jærfestivalen, ble arrangert av Time Mållag i oktober 1969, i dette tilfellet som vise- og lyrikkfestival.<ref>{{Kilde avis|tittel=Jærfestivalen for lyrikk og vise 1969 vart særs vellukka|avis=Jærbladet|dato=10.10.1969|side=1, 3}}</ref> Haugesund og Mandal fulgte etter i 1970. Arrangør av [[Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund|Haugesund-festivalene]] var viseklubben Forum som ble startet i 1967 eller 1968.<ref>[http://www.tekstogmusikk.no/hjem/Hvem_jeg_er.html Tor Arne Johnsen] presenterer seg som «initiativtager og formann i viseklubben Forum, Haugesund 1967».</ref><ref>Ifølge heftet [http://www.haugalandmuseene.no/wp-content/uploads/downloads/2012/02/Viser-og-vers-i-vestavind-av-Johannessen.pdf «Viser og vers i vestavind»] {{Wayback|url=http://www.haugalandmuseene.no/wp-content/uploads/downloads/2012/02/Viser-og-vers-i-vestavind-av-Johannessen.pdf |date=20150924025132 }} ble «Viseklubben Forum stiftet i oktober 1968 med Tore S. Netland, Øystein Loge Pettersen og Kåre Foldøy som initiativtakere».</ref> Den skandinaviske visefestivalen i Arendal var det [[vise- og lyrikklubben Dikt og Toner]] som sto bak.<ref>Aftenposten 15. juli 1971 (s. 4, morgen).</ref>

Over hele landet ble det etablert viseklubber – ofte kalt vise- og lyrikklubber. Fra Dolphins-miljøet kom [[Jack Berntsen]] i 1968 til Svolvær, der han startet [[Viseklubben Lovisa]] og fem år senere festivalen [[Tråilltampen]] i Hamarøy i Nordland. I Oslo ble det høsten 1969 etablert viseklubb i [[Bikuben (teater)]], biscenen til [[Det norske teatret]]. Etter at Dolphins ble lagt ned, ble Bikuben og [[Club 7]] tilholdssteder for visemiljøet i Oslo. (Se oversikten [[Norske visemiljøer]].)

De fleste av de tidlige norske festivalene var dominert av akustiske innslag, også den første [[Kalvøyafestivalen]] som ble arrangert av [[Viseklubben Hades]] i Bærum (1971). Etter hvert fikk Kalvøya og mange andre festivaler sterkere preg av rock og pop, det gjaldt også Vise- & lyrikkfestivalen i Haugesund (1970-72), [[Småberganfestivalen]] i Trondheim (1971-73) og [[Ragnarock]] i Oslo (1973-75).

Inspirasjonen var de store festivalene ute i verden, som [[Monterey Pop Festival|Monterey]] (1967), [[Woodstockfestivalen|Woodstock]] (1969) og [[Isle of Wight-festivalen|Isle of Wight]] (1970). Her opptrådte enslige sangere med kassegitar på lik linje med tunge rockeband. I løpet av 1960-årene hadde den tekstorienterte og mer og mindre akustiske musikken blitt en sentral del av ungdomskulturen – og ikke minst av ungdomsopprøret. Stadig dukket nye artister opp, til dels med stor kommersiell suksess, som [[Donovan]], [[John Sebastian]], [[Arlo Guthrie]], [[Leonard Cohen]] og [[Melanie]] – og [[Joni Mitchell]] som skrev sangen ''Woodstock'' uten sjøl å ha vært der. Det hadde derimot gruppa [[Crosby, Stills, Nash & Young]] som hun da turnerte sammen med. En uke etter Woodstock-festivalen framførte Mitchell sangen under [[Big Sur Folk Festival]] i California, en av de svært mange musikkfestivalene som eksisterte i denne perioden.<ref>Mark Bego: ''Joni Mitchell'' (2005 s. 67ff)</ref>

===Två tungor===
Høsten 1972 ga [[Fred Åkerström]] ut et album som illustrerer den daværende spennvidden i norsk og nordisk visesang. Tittelsporet er Åkerströms egen gjendikting av Inger Hagerups tekst med melodi av [[Finn Kalvik]]. Kjærlighetsdiktet blir også en metafor for albumet som helhet. A-sida er var og poetisk, mens B-sida er eksplisitt venstreradikal. Som sentrale musikere under innspillingen, bidrar Kalvik og [[Lillebjørn Nilsen]] til å demonstrere i hvor stor grad musikalske ferdigheter var en viktig del av visebølgen. Finn Kalvik har sagt: «Hvis jeg noen gang har hatt noen ambisjoner, så må det ha vært å bli en like bra gitarist som [[Bert Jansch]] og [[Paul Simon]].» <ref>[http://www.tono.no/finn-kalvik-om-latskriving/ Finn Kalvik om låtskriving] TONO-magasinet 27. juni 2014. (Lest 16.12.2014.)</ref>

Den politiske visesangen, «protestvisene», hadde vært en viktig del av den amerikanske bølgen i 1960-årene og ble også med inn i den norske. Den eldre garde var til dels skeptisk, som Otto Nielsen: «[J]eg kan ikke akseptere alle som synger om all verdens nød og urettferdighet og fattigdom og soper inn en masse penger på det. [...] [D]et vesentlige for meg blir: formidling av glede.» <ref>Arne Hestnes: ''Florett : plut'ske støt og parader'' (1978, s.78).</ref> 1970-tallet skulle gi oss mange norske visesangere som sang om urettferdighet, men uten å sope inn penger. Samtidig var det mange som gjorde sitt beste for å spre glede - eller var poesi. Når det er sagt: Otto Nielsen skrev sjøl minst to protestviser: ''[[He Is Dead, But He Won't Lie Down]]'' (1966) og ''[[Kjære Trægde]]'' (1978).<ref>[http://visearkivaren.blogspot.no/2010/07/kjre-trgde.html ''Kjære Trægde''] Visearkivarens blogg 9. juli 2010. (Lest 16.12.2014.)</ref>

====Fløtt deg EEC====
Platetittelen ''[[Fløtt deg EEC, du står i veien for sola]]'' er blitt stående som et slags symbol på den politiske musikkulturen i forkant av [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|folkeavstemningen]] i 1972 om norsk medlemskap i [[EF]]. Et tydeligere eksempel er visa ''[[Karlsøy i Troms]]'' med [[PS-gruppa]] (1971), om et fraflyttingstrua lokalsamfunn i Nord-Norge. Distriktspolitikken var et svært viktig tema i den norske EF-kampen. Problemstillinger omkring sentrum kontra utkant skulle gjennom de neste åra prege den politiske debatten, og også sette dype spor i visemiljøet. Det samme gjaldt en rekke andre saker som var aktuelle fram mot folkeavstemningen.

Som medlem av PS-gruppa satte [[Jon Arne Corell]] melodi til flere tekster av [[Rudolf Nilsen]]. I 1973 ga de tidligere Dolphins-aktivistene Corell, [[Carl Morten Iversen]], [[Lars Klevstrand]], [[Lillebjørn Nilsen]], [[Steinar Ofsdal]] (også fra PS-gruppa) og [[Kari Svendsen]] ut ''[[På stengrunn]] - 16 Sanger av Rudolf Nilsen'', et album som viser ikke bare de politiske sidene ved forfatteren, men også poesien og humoren.

====Viseverksteder====
Det første [[viseverksted]]et ble gjennomført av [[Lars Hauge]] under [[Festspillene i Nord-Norge]] i 1971. I forkant av viseverkstedet under festspillene i 1972, reiste Hauge i regionen i flere uker for å finne visemiljøer og folk som ville delta i Harstad.  Resultatet ble danning av interimstyre for [[Nordnorsk Viseforum]].<ref>Aftenposten 24. juni 1972.</ref> Gjennom det neste tiåret ble nasjonale, regionale og lokale viseverksteder viktige for utviklingen av visemiljøet. Formen var gjerne en kombinasjon av seminarer, sosialt samvær og om kveldene konsert eller visekro som var åpen for publikum.

====Dialektbølgen====
[[Fil:Hans Rotmo under Feginsfestivalen i Trondheim 1982. Foto Idar Lind..jpg|thumb|250px|Hans Rotmo under Feginsfestivalen i Trondheim 1982. Foto Idar Lind.]]Da visebølgen kom i 1960-årene, skjedde det stort sett på normalisert bokmål og nynorsk – i tillegg til engelsk, svensk og litt dansk og fransk. [[Alf Prøysen]] og [[Vidar Sandbeck]] hadde tidligere skapt slagere på hedmarksdialekt, men for de unge visesangerne var dette foreldregenerasjonens populærmusikk. Med sjuendeplass da [[VG-lista|albumlista i VG]] startet i 1967, ble [[Erik Bye]]s utgivelse med tekster av [[Einar Skjæraasen]] den første dialektbaserte LP-en på hitlistene. Den neste var samleplata med Alf Prøysen i 1971, ''[[Du ska få en dag i mårå]]''.<ref>[http://lista.vg.no/ VG-lista] (lest 21.12.2014).</ref>

Sporadiske dialektinnslag dukket opp på norske plateutgivelser, som to av Skjæraasens tonsatte dikt på ''[[Dobbeltportrett]]'' med [[Hege Tunaal]] og [[Lars Klevstrand]] (1969). [[Ivar Bøksle|Ivar]] og [[Eivind Bøksle]] ga ut ''[[Viser fra Sørlandet]]'' (1972). Men dialektbølgen tok ikke av før med LP-en ''[[Vømmøl'n]]'' i 1974. De fire venstreradikale [[Blindern]]-studentene i [[Vømmøl Spellmannslag]] kom fra ulike kanter av landet, men det var [[Verdal]]-dialekten til [[Hans Rotmo]] som dominerte. Gruppa ga ut to LP-er som begge ble enorme salgssuksesser, og som dermed viste vei for norsk populærmusikk generelt.

I 1974 kom det som visstnok var den første plata på nordnorsk, singelen ''[[50 mil for Norge]]''/''[[Bygdevise (Kor er hammaren, Edvard)]]'' med [[Jack Berntsen]] og Kystfolket. Året etter kom en LP med sanger fra to [[Hålogaland Teater]]-oppsettinger, ''[[Det e her æ høre tel]]'' (1973) og ''[[Æ e ikkje aleina]]'' (1974). Senere skulle forfatteren [[Klaus Hagerup]] og teatret levere viser som ''[[Sangen om fattigfolks lærdommer]]'' (1975, gitt ut med [[Nordnorsk Visegruppe]] 1977) og ''[[Ellinors vise|Sluttsang (Ellinors vise)]]'' (1977, gitt ut med [[Ungdomslaget Ny Von]] 1978).

Blant utøvere som etter hvert begynte å synge på dialekt, var [[Halvdan Sivertsen]] og [[Jan Eggum]]. Sivertsen (platedebut 1973) gikk over til nordnorsk på ''[[Nordaførr]]'' (1979), mens Eggum (debut 1975) for alvor tok i bruk bergensdialekten på ''[[Alarmen går]]'' (1982).

====Organisering====
Organiseringen av visemiljøet startet i Nord-Norge, med danning av et interimstyre for [[Nordnorsk Viseforum]] i 1972 og formell stifting året etter.<ref>Aftenposten 24. juni 1972 og 3. juli 1973.</ref> [[Østnorsk Viseforum]] fulgte ett år etter.<ref>Aftenposten 6. august 1973 og 5. august 1974.</ref> Da den nasjonale overbygningen [[Norsk Viseforum]] ble stiftet på Vinstra 4. august 1975, var det også etablert visefora på [[Sørlandets Viseforum|Sørlandet]], [[Vestnorsk Vise- og Lyrikkforum|Vestlandet]] og i [[Møre og Romsdal Impulsforum|Møre og Romsdal]].<ref>Aftenposten 25. juli 1975.</ref> I løpet av det neste året kom også [[Trøndersk Vise- og Lyrikkforum|Trøndelag]] med.

Organiseringa skjedde delvis som en konsekvens av de statlige kulturmeldingene i 1973 og 1974, som la stor vekt på kulturarbeid i distriktene og på tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng, og som også understreket verdien av kulturell egenaktivitet.<ref>[https://snl.no/Norsk_kulturpolitikk Store norske leksikon: Norsk kulturpolitikk] (lest 22.12.2014).</ref> Etter hvert ble Norsk Vise- og Lyrikkforum (navneskifte i 1976) medlem i Fellesrådet for sang- og musikkorganisasjoner i Norge (senere [[Norsk Musikkråd]]).

Visemiljøet var lite homogent. Til en viss grad fungerte klubbene som kjernen i aktiviteten, men disse var ganske ulike. Noen var sosiale foreninger som for en stor del baserte seg på allsang, kombinert med at gitaren ble sendt rundt for soloinnslag. Andre praktiserte åpen scene foran et publikum som sjøl ikke var utøvende. Noen var i realiteten mer og mindre fast organiserte visegrupper. En del var rene konsertarrangører som engasjerte profesjonelle artister. Flere steder var det kombinerte jazz- og viseklubber. Svært mange av disse miljøene hadde en levetid på bare noen få år.

[[Fil:Tråilltampen 1978, Storjord i Tysfjord. Foto Idar Lind..jpg|thumb|250px|Tråilltampen 1978, Storjord i Tysfjord. Foto Idar Lind.]]De regionale viseforaene fanget også opp enkeltutøvere og grupper som ikke var del av et lokalt visemiljø. Både nasjonalt og regionalt var viseforaene i hovedsak en amatøraktivitet, men uten å ekskludere de profesjonelle. Det samme gjaldt festivaler som [[Tråilltampen]], som eksisterte fra 1973 til 1987. Her var det fri påmelding og ingen markedsføring basert på kjendiser. Både amatører og profesjonelle fikk reiseutgiftene dekt og gratis overnatting i telt. Initiativtakeren Jack Berntsen sa det slik i 1978:

«Vi ønsker å hjelpe til å bygge opp en bred amatørbevegelse. Uten denne kan det ikke utvikles et skikkelig profesjonelt miljø. Du kan si at vårt mål er å vanne den grasrota kunsten kommer fra. Målet vårt er å få folk til å lage noe sjøl, som en motvekt til discokulturen og kommersialiseringen som bare sløver og passiviserer.» <ref>{{Kilde www |url=http://skrift.no/index.asp?a=idarlind/0000000012.asp |tittel=Jack Berntsen til Adresseavisen 12. juli 1978. |besøksdato=2014-12-22 |arkiv-dato=2016-03-05 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160305124622/http://skrift.no/index.asp?a=idarlind/0000000012.asp |url-status=yes }}</ref>

Andre festivaler i delvis samme kategori var [[Draugenfestivalen]] på Senja (1975-82), [[Åsgårdspell]] i Tromsø (1979-81) <ref>[http://www.unn.no/pingvinen-magazine/2011-10/files/assets/seo/page16.html Pingvinen nr. 9 2011]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>, [[Digrefestivalen]] på Stiklestad (1980-84), [[Feginsfestivalen]] i Trondheim (1981-82) og [[Vestlandsfestivalen]] i Os ved Bergen (1981-82).

I det organiserte visemiljøet er det også i perioder gitt ut ulike medlemsblad. [[Novisa]] (Nordnorsk Viseforum ca.1974-?), [[Vis-a-visa]] (Nordnorsk Viseforum 1977- ca. 1985) [[VisAvis]] (Østnorsk Viseforum 1977-), [[Versego]] (Trøndersk Vise- og Lyrikkforum 1980-87) og [[Viseversa]] (Norsk Vise- og Lyrikkforum ca. 1981-86).

====Viser som populær musikk====
Med ''[[Det året det var så bratt]]'' (1971) var [[Øystein Sunde]] den første fra Dolphins-miljøet som nådde toppen av den norske albumlista. Året før hadde ''[[1001 fnatt]]'' vært oppe på 4.-plass. Ved årsskiftet 1970/71 lå singelen ''[[Jaktprat]]'' topp 10 i fire måneder. Et års tid senere hadde [[Finn Kalvik]] suksess med singelen ''[[En tur rundt i byen]]'' og albumet ''[[Tusenfryd og grå hverdag]]'', og i 1973/74 var det [[Lillebjørn Nilsen]]s tur til å gå helt til topps med singelen ''[[Barn av regnbuen]]'' og albumet ''[[Portrett (album)|Portrett]]''. [[Ole Paus]] hadde tre album på topp 20 i 1973-75, men nådde topp 10 først med de tre [[Paus-posten]]platene (1977-78).

Andre viseartister som var 10 eller bedre på albumlista i perioden 1967-87, var [[Alf Cranner]] (1967, best 10), [[Birgitte Grimstad]] (1967, best 10), [[Erik Bye]] (1968 og 1973, best 6), [[Alf Prøysen]] (1971-72, best 2), ''[[På stengrunn]]''-albumet (1974, best 10), [[Vømmøl Spellmannslag]] (1974 og 1975, best 1), [[Stein Ove Berg]] (1975, best 7), [[Lars Klevstrand]] (1977, best 9), [[Ballade!]] (1978 og 1980, best 5) og [[Knutsen & Ludvigsen]] (1983, best 3).<ref>[http://lista.vg.no/ VG-lista.] (Lest 23.12.2014.)</ref>

====Visegrupper====
I Aftenpostens spalter dukker ordet «visegruppe» opp for første gang i 1966, men da brukt om en viseklubb internt i [[Håløyglaget]] i Oslo. I oktober 1967 omtales «visegruppen [[The Young Norwegians]]». Dette var ikke den eneste gruppa i Dolphins-miljøet, men den første som gjennom plateutgivelser ble synlig for et større publikum. Om begrepet var nytt, hadde «[[vokalgruppe]]r» eksistert lenge som del av populærmusikken. Fra 1940-årene og framover hadde duoen [[Kurt Foss]] og [[Reidar Bøe]] enorm suksess, ikke minst med [[Arne Paasche Aasen]]s ''[[Blåveispiken]]'' som solgte over 100&nbsp;000.<ref>[http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kurt_foss_og_reidar_b%C3%B8e/] {{Wayback|url=http://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kurt_foss_og_reidar_b%C3%B8e/|date=20150108112610}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref> Andre populære vokalgrupper var [[The Monn Keys]], [[Søstrene Bjørklund]] og [[Salhuskvintetten]].

Visegruppene i den nye visebølgen var for en stor del inspirert av den amerikanske og britiske tradisjonen. Som navnet sier, hentet [[Christiania Fusel og Blaagress]] elementer fra [[bluegrass]], og som i [[skiffle]]-musikken brukte de vaskebrett som musikkinstrument. Den mest suksessrike av de [[Simon & Garfunkel]]-inspirerte duoene, [[Tobben & Ero]], fant tekster hos norske lyrikere. Det samme gjorde for en stor del [[Convivium]]. Her var det mulig å spore påvirkning fra engelske grupper som [[Pentangle]] og [[Fairport Convention]].

Utover 1970-årene kom plateutgivelser med eksplisitt politisk orienterte visegrupper som [[PS-gruppa]] (1971/72, videreført i [[På stengrunn]]-prosjektet 1973), [[Isenkram (musikkgruppe)|Isenkram]] (1974) og [[Kjerringrokk]] (1975). Fra etableringen i 1974 ga [[Plateselskapet Mai]] ut plater med en rekke grupper som [[Vømmøl Spellmannslag]] (1974) og senere [[Hans Rotmo]]-prosjekter, [[Amtmandens døtre (visegruppe)|Amtmandens døtre]], [[Folk flest]] (1975), [[Strengegjengen]], [[Hans og Stein]], [[Viseklubben Lovisa]], [[Frosk (band)|Frosk]] (1976) og [[Ungdomslaget Ny Von]] (1978).

Samtidig var det en stor flora av grupper med repertoar som representerte bredden i visemiljøet. Blant visegrupper som la stor vekt på et gjennomarbeidet musikalsk uttrykk, kan nevnes [[Stiftelsen]], fra starten Loelvens Stiftelse, som eksisterte i to utgaver (plateutgivelser i 1974 og 1981), [[Nordnorsk Visegruppe]] (1977 og 1979) og [[Ryfylke Visegruppe]] (1981, 1983 og i 1985 som Ryfylke).

====Folkrock og visejazz====
Begrepet folkrock blir dels brukt om krysningen av «folk song» og rock, dels om tradisjonsmusikk i kombinasjon med rock. I den første betydningen var [[Asbjørn Krogtoft|Asbjørn «ASA» Krogtoft]] en pioner i Norge med bandet [[1-2-6]] og singelen ''[[Graveyard Paradise]]'' (1967). Som soloartist fulgte han opp med singelen ''[[Rekkene]]'' som ble en stor hit i 1969. [[Inger Lise Rypdal|Inger Lise Andersen]] (senere Rypdal) hadde i 1968/69 suksess med ''[[Fru Johnsen]]'', en norsk versjon av countryrock-sangen ''[[Harper Valley PTA]]'' og ett av mange eksempel på populærmusikk som kommenterte samfunnsforhold.

I bandet på albumet ''[[Garman (album)|Garman]]'' (1972) hadde Ole Paus blant andre med seg musikere fra rockegruppa [[Pussycats]]. Han var ikke den eneste som supplerte den akustiske gitaren med et tyngre lydbilde. Mange av viseplatene i 1970-årene kan like gjerne kalles pop eller rock – eller jazz. På det siste feltet var Alf Cranner pioneren med ''[[Rosemalt Sound]]'' (1967) i samarbeid med [[Alfred Janson]]. En som markerte seg med flere jazzorienterte utgivelser i 1970-årene, var Lars Klevstrand.

Samarbeidet mellom felespilleren [[Sigbjørn Bernhoft Osa]] og [[Saft (band)|Saft]] førte til opptreden under [[Ragnarock]]-festivalen i 1973 og LP-en ''[[Stev, Sull, Rock og Rull]]'' der Osa var med på 3 av 14 spor. Mange grupper hentet elementer fra norsk folkemusikk inn i rocken, men få prøvde å reindyrke kombinasjonen. Det tydeligste eksemplet var [[Folque]] som ga ut sju studioalbum mellom 1974 og 1983, svært inspirert av britiske band. Med sterke innslag av folkemusikk fra Møre og Romsdal, grenser også de to platene med [[Vårsøg (visegruppe)|Vårsøg]] (1977 og 1978) til folkrock.

===Bølgen roer seg===
[[Fil:Forekomst av ord som inneholder «visesang» i Aftenposten..jpg|thumb|400px|Visualisering av den norske visebølgen: Forekomst av ord som inneholder «visesang» (inkludert visesanger) i Aftenposten.]]Aktiviteten i det organiserte visemiljøet dabbet av mot midten av 1980-årene. Klubber og regionale visefora ble lagt ned eller gikk mer og mindre i dvale. Under [[jazzfestivalen i Molde]] hadde [[Naustet vårt]] vært et tilholdssted for blant andre viseinteresserte, men etter 1987 var det slutt.<ref>[http://www.rbnett.no/kultur/article479526.ece Husker du Naustet Vårt?] {{Wayback|url=http://www.rbnett.no/kultur/article479526.ece |date=20141209120018 }} (Romsdals Budstikke 29.6.2012, lest 25.12.2014.)</ref> Det samme året ble den nordnorske festivalen [[Troilltampen|Tråilltampen]] arrangert for siste gang på mange år.

I seint 1970- og tidlig 1980-årene dominerte norsk språk og dialekt innenfor pop og rock, også [[pønkrock]] og [[nyveiv]]. Visebølgen hadde vært med på å legge grunnlaget for dette. I 1980-årene platedebuterte band som [[Raga Rockers]] (1983), [[Jokke & Valentinerne]], [[deLillos]] (1986) og [[DumDum Boys]] (1988) på norsk. Samtidig hadde engelskspråklige utøvere stor suksess, som [[The Monroes]] (1983), [[a-ha]] (1985), [[Dance with a Stranger]] (1987) og [[The September When]] (1989).

Tradisjonell visesang gjorde seg i liten grad gjeldende på hit-listene, men det er mulig å si at sjangeren fusjonerte med populærmusikken generelt. Et eksempel som kan plasseres i kategorien «visepop», er [[Jørn Hoel]]. Etter platedebuten i 1982 kom gjennombruddet med ''[[Varme ut av is]]'' (1987) der tre av de mest populære sangene hadde tekst av visedikteren [[Trygve Hoff]].<ref>[https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/jørn_hoel/] {{Wayback|url=https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/j%C3%B8rn_hoel/|date=20160305060604}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref> [[Anne Grete Preus]] hadde bakgrunn fra [[Veslefrikk (band)|Veslefrikk]] som må kunne kalles folkrock-band, og fra [[Can Can (band)|Can Can]]. Etter flere soloalbum med eget materiale, nådde hun toppen av albumlisten med ''[[Vrimmel]]'' (1996).<ref>[https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/anne_grete_preus/] {{Wayback|url=https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/anne_grete_preus/|date=20150102154007}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref> Enda nærmere visetradisjonen finner vi [[Kari Bremnes]]. Hun hadde bakgrunn fra [[Viseklubben Lovisa]] i Svolvær, visegruppa [[Stiftelsen]] og som duo sammen med broren [[Ola Bremnes]].<ref>[https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kari_bremnes/] {{Wayback|url=https://www.rockipedia.no/mediateket/norsk-pop-og-rockleksikon/kari_bremnes/|date=20150102153924}} ''Norsk pop- og rockleksikon'' (Vega Forlag 2013).</ref>

Tidlig i 1990-årene platedebuterte en rekke populære grupper med tekster som lå nært visetradisjonen, som [[Tre Små Kinesere]] (1991), [[Hellbillies]] (1992), [[Vamp]], [[Di derre]] og [[D.D.E.]] (1993). Omkring tusenårsskiftet begynte norske [[hip hop]]-artister for alvor å gi ut album på morsmålet, med utøvere som [[Tungtvann (band)|Tungtvann]], [[Klovner i kamp]], [[Pen Jakke]] (2000), [[Gatas Parlament]] (2001), [[Jaa9 & OnklP]] (2003) og [[Side Brok]] (2004). (Årstall angir albumdebut, flere ga først ut EP.)

I tillegg til å sette spor i form av påvirkning på andre musikksjangere, har mange av aktørene fra visebølgen fortsatt å turnere med kassegitar eller i andre musikalske sammenhenger. Noen viseklubber har overlevd sammenhengende siden 1970-årene, og etter tusenårsskiftet har det kommet nye til. Høsten 2014 hadde Bergens Tidende en optimistisk artikkel som fortalte at «Vestnorsk Viseforum er vekket til live og skal prøve å puste liv i en ny visebølge».<ref>[http://www.bt.no/bergenpuls/Vil-vekke-en-ny-visebolge-3250282.html ''Vil vekke en ny visebølge''.] (Bergens Tidende 28. november 2014.)</ref>

Den norske visebølgen roet seg midt i 1980-årene, men ebbet aldri helt ut.