Redigerer Vinterkrigen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
;Tidslinje frem til krigsutbruddet 
1919 Finland selvstendig <br />
1932 Ikkeangrepspakt mellom Sovjet og Finland <br />
1934 Ikkeangrepspakten forlenget for ti år <br />
1938 Diplomatiske fremstøt fra Sovjet <br />
23.08.1939 Molotov-Ribbentropp-pakten <br />
01.09.1939 Tysklands angrep på Polen <br />
17.09.1939 Sovjets angrep på Polen <br />
28.09.1939 Estland aksepterer Sovjetiske baser <br />
05.10.1939 Sovjet fremmer krav om baser i Finland <br />
07.10.1939 Finsk delvis mobilisering <br />
12.10.1939 Full finsk mobilisering <br />
26.11.1939 Mainila-episoden <br />

;Tidslinje vinterkrigen 
30.11.1939 Sovjetisk angrep på Finland <br />
04.12.1939 Finnene stabiliserer fronten <br />
17.12.1939 Sovjetisk angrep mot Summa <br />
27.12.1939 Finsk seier ved Suomussalmi <br />
15.01.1940 Sovjetisk bombardement Karelske nes <br />
01.02.1940 Sovjetisk angrep Karelske nes <br />
05.02.1940 Alliert vedtak om støtte <br />
12.02.1940 Sovjetisk gjennombrudd Karelske nes <br />
13.03.1940 Våpenhvile <br />
|}

[[Fil:Mannerheim-line.png|thumb|left|Det karelske nes var hovedårsaken til vinterkrigen. Ved [[Mannerheimlinjen]] ble noen av de hardeste kampene i vinterkrigen utkjempet.]]
Det er blitt utkjempet flere kriger om kontrollen over [[Karelen]], da området ligger gunstig strategisk plassert ved Østersjøen, har et grøderikt jordsmonn, og lenge var økonomisk velstående. På [[13. århundre|1200-tallet]] kjempet [[Sverige]] og [[Republikken Novgorod|Novgorodriket]] om makten over territoriet, og ved [[Nöteborgstraktaten]] i 1323 delte de Karelen seg imellom. Den største og mest velstående delen, Vest-Karelen med elvene Sestra og [[Vuoksen]] og med sjøen [[Saimen]] og byen [[Viborg]], tilfalt Sverige, som på den tiden innbefattet nåtidens Finland. Viborg ble hovedstaden i denne nye svenske provinsen. I 1617, mens [[Tsar-Russland|tsarens Russland]] var svakt etter [[Den store urotiden|urolighetene i landet]], okkuperte Sverige restene av Vest-Karelen. 

Under det svenske styret forlot de geistlige, de borgerlige og store deler av dens russisk-ortodokse befolkningen området og flyttet til Tver-regionen. Etter nederlaget i [[den store nordiske krig]] – ved [[freden i Nystad]] i 1721 – tapte Sverige Det karelske nes og Ladoga-Karelen til Russland, og i 1743 måtte Sverige avstå det sørlige Karelen til Russland etter [[Den russisk-svenske krig (1741–1743)|den russisk-svenske krig]] i 1741–43. 

Størstedelen av Finland utgjorde den østlige delen av det svenske kongeriket inntil [[Det russiske keiserdømmet]] erobret Finland under [[finskekrigen]] 1808-1809. Finland ble nå et russisk storfyrstedømme med [[Helsingfors]] som hovedstad (fra 1812). [[Storfyrstedømmet Finland|Storfyrstedømmet]] skulle fungere som en bufferstat under russisk styre for å beskytte hovedstaden [[St. Petersburg]]. 

Opprinnelig var finnene tilfredse med situasjonen, men [[russifisering]]sforsøk iverksatt for å styrke den sentrale regjeringen og forene det russiske keiserdømme førte på slutten av [[19. århundre|1800-tallet]] til selvstyrebevegelser og en sterk finsk nasjonalfølelse. Fra ca. 1890, og særlig under generalguvernør [[Nikolaj Bobrikov|Nikolai Ivanovitsj Bobrikov]]s styre mellom 1898—1904, ble det drevet en hard russifiseringspolitikk. Bobrikov ble skutt og drept av en finsk nasjonalist i 1904.

De finske separatistbevegelsen fikk liten materiell støtte fra [[Japan]] under [[Den russisk-japanske krig]] i 1904-05, men under [[første verdenskrig]] støttet [[Tyskland]] de finske selvstendighetsbevegelsene aktivt, blant annet ved å trene jegerbataljonen, som for det meste besto av finske soldater. Finlands kulturelle, økonomiske og religiøse forbindelse med Tyskland og Sverige gjorde det lett å skape nye politiske bånd.

Under [[den russiske revolusjon]] proklamerte bolsjevikene selvstyre som en av grunntankene bak den «nye orden». Finland utnyttet situasjonen og erklærte seg selvstendig den 6. desember 1917. I den etterfølgende [[Den finske borgerkrigen|borgerkrigen]] kjempet tysk-trente finske [[Jägarrörelsen|Jäger]]-tropper og tyske soldater side om side mot kommunistene. «[[De hvite (Finland)|De hvite]]» under [[Carl Gustaf Mannerheim]]s ledelse vant borgerkrigen over «de røde» i 1918. Etter at Tyskland tapte [[første verdenskrig]], ble planer om monarki skrinlagt til fordel for en republikk.

=== Mellomkrigstiden ===
[[Fil:Soviet-finnish-nonaggression-pact-1932.jpg|thumb|left|Den sovjetisk-finske ikke-angrepspakten undertegnes i Helsingfors den 21. januar 1932. Til venstre ses Finlands utenriksminister [[Aarno Yrjö-Koskinen]] og til høyre den sovjetiske ambassadøren i Helsingfors [[Iván Májskij]], fra WSOY kuva-arkisto]]
Etter krigen forble forholdet mellom Tyskland og Finland godt, takket være tyskernes rolle under forsvaret av Finlands selvstendighet. Men finnene hadde liten sympati for den [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske ideologien]], og etter at [[NSDAP|nasjonalsosialistene]] tok makten i Tyskland i 1933, kjølnet forholdet.<ref name="NaziIdeologi" /> I stedet begynte Finland å orientere seg i samme utenrikspolitiske retning som de andre skandinaviske landene ved å holde på landets nøytralitet og holde seg unna internasjonale konflikter. De orienterte seg også mot Vest-Europa. Flere finske offiserer fikk opplæring i Frankrike, og franske offiserer medvirket under byggingen av festningsverkene i Mannerheimlinjen. Storbritannia var Finlands største handelspartner.

Forholdet mellom Sovjetunionen og Finland var anspent – [[russifisering]]spolitikken ved århundreskiftet, arven fra det feilslåtte sovjetstøttede kommunistopprøret i Finland og to finske militærekspedisjoner i 1918 og 1919 hadde resultert i en sterk og gjensidig mistro mellom landene. I Vienaekspedisjonen i 1918 og Aunusekspedisjonen i 1919 hadde finske frivillige forsøkt å erobre det russisk-kontrollerte Øst-Karelen, som aldri hadde vært en del av Storfyrstedømmet. 

Stalin fryktet at [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] i fremtiden ville angripe Sovjetunionen, og da den finsk-russiske grensen tvers over [[det karelske nes]] lå bare 32 kilometer fra Leningrad, ville finsk territorium være et utmerket utgangspunkt for et angrep. Den 21. januar 1932 undertegnet Sovjetunionen en ikke-angrepspakt med Finland. I 1934 ble pakten forlenget for 10 år. Men Sovjetunionen brøt Tartu-pakten i 1937 da sovjetiske styrker blokkerte finske handelsskip som seilte mellom Ladogasjøen og Finskebukta.

I april 1938 (eller muligvis tidligere) begynte Sovjetunionen diplomatiske forhandlinger med Finland som et ledd i forberedelsene til forsvaret mot Tyskland. Russerne var hovedsakelig bekymret for at Tyskland eller Frankrike og Storbritannia ville bruke Finland som utgangspunkt for et angrep mot Leningrad. I forhandlingene ble det gjort klart at man ønsket en avtale om militær assistanse mellom de to landene, som inkluderte sovjetiske militærbaser i Finland og rett for den Røde Hær til å rykke inn på finsk territorium for å møte fiendtlige styrker før de nådde Leningrad. Det ble også krevet at grensen skulle flyttes lenger vekk fra Leningrad. Det gikk over ett år uten særlig fremgang, og i mellomtiden forverret den politiske situasjonen i Europa seg.

=== Molotov–Ribbentrop-pakten ===
[[Fil:Ribbentrop-Motov-no.svg|mini|Skisse over tyske og sovjetiske [[interessesfære]]r som angitt i [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] av 23. august 1939. Finland og dets sørlige nabostater Estland og Latvia «tildeles» her Sovjetunionen.]]

Den 23. august 1939 ble en ikke-angrepspakt ([[Molotov–Ribbentrop-pakten]]) undertegnet av [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] og [[Sovjetunionen]]. Pakten omfattet også en hemmelig tilleggsprotokoll, der partene delte Sentral- og Øst-Europa i innflytelsessfærer. Blant annet ble det avtalt at [[Estland]], [[Latvia]], Finland og [[Bessarabia]] skulle tilfalle Sovjetunionen, mens [[Litauen]] skulle tilfalle Tyskland (dog ble Litauen senere overført til Sovjetunionens interessesfære). Polen skulle deles mellom landene; Tyskland fikk de vestlige områdene, som i hovedtrekk hadde vært tyske eller østerrikske før første verdenskrig, og Sovjetunionen fikk områdene øst for [[Curzonlinjen]] som hadde vært russiske før krigen. Den 1. september gikk Tyskland til [[Felttoget i Polen i 1939|angrep]] på [[Polen]], og Sovjetunionen angrep Polen fra øst den 17. september. I løpet av et par uker hadde de delt Polen mellom seg.

Den 24. september 1939 begynte sovjetiske militære fly å fly over [[Tallinn]] og over resten av Estland, og sovjetiske krigsskip ble observert utenfor de estiske havnene.<ref name="TM091939" /> Dagen etter begynte russiske fly å fly også over de to andre baltiske republikkene. Samme dag la russerne frem et ultimatum om å undertegne en såkalt «felles forsvars- og assistansepakt», som innebar at landene skulle tillate russerne å opprette militærbaser og stasjonere tropper på deres territorium.<ref name="BalticStates_24" /> 

Den estiske regjeringen aksepterte ultimatumet og undertegnet avtalen den 28. september. Latvia undertegnet avtalen den 5. oktober og Litauen den 10. oktober 1939. Avtalen tillot russerne å opprette militærbaser på de baltiske landenes territorium og å stasjonere 25&nbsp;000 sovjetiske soldater i Estland, 30&nbsp;000 i Latvia og 20&nbsp;000 i Litauen fra oktober 1939.

Samtidig med at de baltiske landene undertegnet avtalen, foreslo Sovjetunionen den 5. oktober at Finland også skulle inngå en tilsvarende avtale. Men den finske regjeringen hadde ikke til hensikt å undertegne den ufordelaktige avtalen og avslo derfor russernes tilbud. Den 6. oktober innkalte finnene sine reservister, og den 12. oktober igangsatte Finland full mobilisering av hæren.

=== Forhandlinger mellom Finland og Sovjetunionen ===
[[Fil:Moscow negotiations paaskivi yrjokoskinen nykopp paasonen 1939.png|mini|Den finske forhandlingsdelegasjonen returnerer fra Moskva 16. oktober 1939, fra venstre Aarno Yrjö-Koskinen, J.K. Paasikivi, Johan Nykopp og Aladár Paasonen]]
[[Fil:Soviet-finnish negotiations 1939 borderline.png|thumb|Det første sovjetiske kravet om en grenseendring kom den 14. oktober 1939, og finnene kom med sitt forslag den 23. oktober 1939. Russerne la frem et nytt forslag som finnene takket nei til den 3. november 1939.<ref name="Turtola_41" />]]
[[Fil:Northern europe november 1939.png|mini|Finlands strategiske stilling i 1939]]
Den 12. oktober 1939 ble forhandlingene i Moskva mellom Sovjetunionen og en finsk delegasjon innledet. Delegasjonen besto av Stockholm-ambassadør [[Juho Kusti Paasikivi]], [[Väinö Tanner]] og Moskva-ambassadør [[Aarno Yrjö-Koskinen]]. I det første møtet kom [[Stalin]] og [[Vjatsjeslav Molotov|Molotov]] med tre forslag. Det første var en forsvars- og bistandspakt av samme art som dem man hadde inngått med de baltiske statene. Da Paasikivi kategorisk avviste dette, ble det foreslått en lokal bistandspakt som skulle sikre en sperring av Finskebukta med en sovjetisk base i [[Hangö]], maken til Gibraltar. 

Ved å ha en base der i samvirke med basene i Estland, kunne Sovjetunionen kontrollere Finskebukta. Dette ble også avvist av finnene. Molotov fremla deretter sitt tredje forslag, hvor finnene skulle gi en konsesjon i den vestre delen av Finskebukta (Hangö), returnere den vestre delen av [[Fiskerhalvøya]] og akseptere en grensejustering på det Karelske nes. Som kompensasjon lovet de et dobbelt så stort område i Øst-Karelen.

Etter at Stalin og Molotov hadde forelagt det tredje forslaget, ba Paasikivi om en pause i forhandlingene, så han kunne kontakte regjeringen i Helsingfors.

Den 14. oktober møttes partene igjen til forhandlingsbordet. Stalin og Molotov hadde forberedt seg grundig før forhandlingene, og deres viktigste krav var at man skulle flytte grensen 50–60&nbsp;km nordover fra Leningrad langs linjen Suvanto-Vuoksi-Äyräpäänjärvi-Muolaanjärvi-St. Johannes. Molotov henviste til at grensen gikk kun 32&nbsp;km fra Leningrad, og at grensejusteringen ville bidra til å sikre byen mot fiendtlige angrep. Også [[Hangö]] (hvor Molotov atter en gang tok opp spørsmålet om en lokal bistandspakt), Petsamo og Åland ble diskutert, dog uten at partene kom til enighet.

Man ble enige om å møtes igjen den 20. eller 21. oktober, samt at den finske delegasjonen skulle få de sovjetiske forslagene presisert i et skriftlig memorandum før sin avreise til Helsingfors. 

I memorandumet la russerne frem følgende krav til Finland:<ref name="Koch_27" /> 

* Finland skulle leie ut havnebyen [[Hangö]] og omkringliggende områder til Sovjetunionen for en 30-års periode. Der skulle det opprettes en marinebase forsvart av kystbatterier tilsvarende batteriet ved [[Paldiski]] på den andre siden av Finskebukta, så man kunne sperre innseilingen. På denne basen ville Sovjetregjeringen utstasjonere ett infanteriregiment, to luftvernsseksjoner, to flyregimenter og en panserbataljon tilsvarende 5000 mann. 
* Den sovjetiske marinen skulle få anvende [[Lappvik]] nær Hangö som ankerplass. 
* Finland skulle avstå noen øyer i [[Finskebukta]] (deriblant den befestede øyen Mustasaari) og øyen [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]].
* Den finsk-sovjetiske grensen på [[Det karelske nes]] skulle flyttes 25&nbsp;km vest fra Leningrad, hvoretter grensen skulle gå fra Lipola til sørkanten av Björkö by.
* Finland skulle avstå den vestre delen av [[Fiskerhalvøya]] ved [[Nordishavet]]. 
* Befestninger på det Karelske nes skulle destrueres på begge sider av grensen. 
* Den finsk-sovjetiske ikke-angrepspakten skulle forsynes med en tilleggsklausul om at ingen av partene måtte tilslutte seg noen statsgruppe eller allianse, som direkte eller indirekte var rettet mot motparten.
* Sovjetunionen ville ikke motsette seg en befestning av [[Åland]], forutsatt at ingen fremmed makt, heller ikke [[Sverige]], deltok i befestningen.

Som kompensasjon var Sovjetunionen villig til å tildele deler av Repola- og Porajärvi-distriktet (5&nbsp;529&nbsp;km²) i Øst-Karelen til Finland (som var dobbelt så stort som de sovjetiske krav mot Finland). 

Finlands utenriksminister [[Eljas Erkko]] trakk paralleller mellom de sovjetiske kravene og hvordan Tyskland, etter at Tsjekkoslovakia hadde avstått [[Sudetenland]] i oktober 1938, likevel hadde okkupert resten av landet i mars 1939. Fra finsk side kunne man gå med på noen mindre grensejusteringer, men ved et møte i Moskva i oktober forklarte Josef Stalin at de sovjetiske kravene ikke kunne diskuteres.

Ved forhandlingene i [[Moskva]] den 23.&ndash;25. oktober og den 2.&ndash;4. november klarte man å oppnå et kompromiss, på tross av at Stalin måtte gi etter for finnenes krav. Han var villig til å redusere sitt egentlige krav om å flytte grensen nordover fra 50–60&nbsp;km til 40&nbsp;km. Som motytelse gikk den finske delegasjonen med på flere innrømmelser om grensejusteringer. Men finnene kunne ikke godta kravet om en sovjetisk marinebase på Hangö. Dermed kjørte forhandlingene seg fast.<ref name="Koch_31" />

=== Mainila-episoden ===
Da forhandlingene ikke førte noen vei, nektet den finske regjeringen å akseptere Sovjetunionens krav. Den sovjetiske generalstaben under [[Boris Sjaposjnikov]] og [[Aleksandr Vasilevskij]] var allerede i gang med å legge planer for en offensiv mot Finland.

Den 26. november 1939 iscenesatte russerne en [[Mainila-episoden|episode ved landsbyen Mainila]] på den russiske siden av grensen, hvor de påsto at finsk artilleri hadde beskutt landsbyen og drept fire sovjetiske soldater. De krevde at finnene skulle beklage hendelsen og beordre sine tropper 20–25&nbsp;km vekk fra grensen. Finnene nektet å ta på seg ansvaret for angrepet og aksepterte ikke russernes krav, noe russerne brukte som påskudd for å trekke seg fra ikke-angrepspakten.<ref name="Edwards" />

Det ble senere påvist at episoden var en russisk provokasjon iscenesatt for å gi russerne påskudd til å invadere Finland, ettersom det finske artilleriet nettopp for å unngå slike episoder var blitt flyttet så langt fra grensene at det ikke kunne nå Mainila.<ref name="Leskinen" /> Finske patruljer kunne observere hvordan russiske tropper samlet seg på den andre siden av grensen.

Den 30. november krysset [[Den røde armé]] den finsk-russiske grensen med 27 divisjoner, i alt 460&nbsp;000 mann, bombet regjeringsdistriktet i Helsingfors og nærmet seg raskt Mannerheimlinjen.