Redigerer Vincenzo Bellini (avsnitt)

== Biografi ==
Vincenzo Bellini var eldste sønn av Rosario Bellini og Agata Ferlito. Bestefaren Vincenzo Tobia Bellini, som stammet fra [[Abruzzo]] og som var [[kapellmester]] ved katedralen i Catania, gav barnebarnet den første musikkutdannelsen.

Legenden skal ha det til at Vincenzo Bellini var et vidunderbarn som allerede atten måneder gammel kunne synge en [[Valentino Fioravanti]]-melodi. Videre skal han ha begynt å studere [[musikkteori]] i toårsalderen, piano som treåring, og da han var fem skal han ha spilt godt. De samme kildene oppgir at han skrev sine fem første komposisjoner i en alder av seks år. Uansett opplysningenes sannhetsgehalt er det sikkert at Bellini vokste opp i en musikalsk familie og at karrieren som musiker ble staket ut tidlig i livet.  

Vincenzos første kjente komposisjoner kan ikke dateres nøyaktig, men de stammer fra årene 1813 – 1818. Ved siden av tonesetting av geistlige tekster dreier det seg framfor alt om små instrumentalstykker og sanger med klaverakkompagnement beregnet på Catanias finere salonger, som Bellini tidlig fikk innpass i. Hertugen og hertuginnen av Sammartino hjalp ham til et studium ved «Reale Collegio di Musica di San Sebastiano» i Napoli, hvor han studerte fra 1819 til 1825. De viktigste lærerne hans var først Giovanni Furno (harmonilære), Giacomo Tritto (kontrapunkt) og Carlo Conti (cembalo); senere fikk han undervisning av [[Niccolò Antonio Zingarelli|Nicolò Zingarelli]], direktør ved konservatoriet og selv en populær operakomponist. Her studerte han mestrene innen [[den napolitanske skole]]n, og [[Joseph Haydn|Haydn]] og [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]]s orkesterverk.

12. mars 1825 oppførte Bellini sitt svennestykke, operaen ''Adelson e Salvini'' ved konservatoriets teater. Suksessen gjorde impresarioen ved Teatro San Carlo, Domenico Barbaja, oppmerksom på Bellini. Barbaja var kjent for å oppdage lovende talenter, han hadde for eksempel hjulpet fram [[Gioacchino Rossini]], og han bestilte en opera av Bellini. Resultatet ble ''Bianca e Fernando'', som ble uroppført 30. mai 1826.  

[[Teatro alla Scala]] i [[Milano]] var også interessert i et samarbeid med Bellini, og i Milano ble han kjent med [[Libretto|librettisten]] [[Felice Romani]], som skrev teksten til ''Il Pirata'' og alle Bellinis senere operaer, unntatt ''I Puritani''. Premieren på ''Il Pirata'' 27. oktober 1827 var Bellinis store gjennombrudd, og var samtidig den første italienske [[Romantisk musikk|romantiske]] opera.  ''La Straniera'' (14. februar 1829, Teatro alla Scala) understreket Bellinis stilling som sin tids førende italienske operakomponist; selv ikke en fiasko med ''Zaira'' (16. mai 1829 i Teatro Ducale in Parma) rokket ved denne posisjonen.

Fra operaen La Fenice i Venezia fikk Bellini et tilbud om å tonesette Romanis libretto ''I Capuleti e i Montecchi'' (en versjon av Romeo og Julie uavhengig av [[William Shakespeare]]s versjon) etter at [[Giovanni Pacini]] på kort varsel hadde sagt fra seg oppdraget. For å rekke deadline brukte Bellini større deler av floppen ''Zaira'' i omarbeidet form. Uroppføringen 11. mars 1830 ble vellykket, særlig fordi publikum var takknemlig for at Bellini «reddet» sesongen som ellers ville gått uten at en ny opera var blitt oppført.

Sommeren 1830 arbeidet Bellini og Romani på den nye operaen ''Ernani'' etter skuespillet ''Hernani'' av [[Victor Hugo]] som var blitt uroppført i Paris samme år, men avbrøt arbeidet da sensuren utstedte et «forkjøps»-forbud på materialet. I den etterfølgende karnevalstiden kunne Bellinis venn og mest suksessrike konkurrent [[Gaetano Donizetti]] feire en oppsiktsvekkende triumf med ''[[Anna Bolena]]'' (uroppført 26. desember i Milanos Teatro Carcano). For å unngå en direkte konkurranse valgte Bellini neste gang en landlig idyll med lykkelig utgang, ''La Sonnambula'', uroppført 6. mars 1831 på samme scene. Etter en beretning av den russiske komponisten [[Mikhail Glinka]] skal såvel sangerne som publikum ha blitt rørt til tårer av Bellinis musikk. 

Den neste operaen var ''Norma'', og for denne bearbeidet Romani en tragedie av Alexandre Soumet, som Giovanni Pacini allerede hadde brukt som grunnlag for operaen ''La Sacerdotessa d'Irminsul''. Premieren 26. desember 1831 ble en fiasko, hovedsakelig fordi Pacinis tilhengere hadde betalt en del av publikum for å pipe under framføringen – en ikke helt uvanlig praksis på den tiden. Men fra andre forestilling av slo ''Norma'' gjennom, og ble snart hyllet som et mesterverk. 

I 1832 reiste Bellini til hjemstedet [[Sicilia]] hvor han fikk en storslått mottakelse. Deretter takket han ja til en invitasjon om å innstudere flere av sine verk i London. Det neste samarbeidet med Felice Romani skulle bli det siste. Etter at operaen ''Beatrice di Tenda'' gikk på en skrell i Teatro La Fenice 16. mars 1833, la Bellini skylden på Romanis libretto, mens Romani på sin side anklaget Bellini for å neglisjere musikken til fordel for sine kjærlighetsaffærer. Stridighetene mellom dem og tilhengerne raste i pressen i ukevis, og førte til et fullstendig brudd mellom dikter og komponist. 

Bellini skrev sin siste opera ''I Puritani'' for Théatre Italien i Paris. Kort tid etter uroppførelsen 25. januar 1835 trakk han seg tilbake til landstedet i Puteaux fordi hans mangeårig kroniske lever- og tarmlidelse forverret seg. På utenforstående kom Bellinis død fullstendig overraskende, og førte til spekulasjoner om en mulig forgiftning. Begravelsen i [[Les Invalides|Invalidedomen]] var en statsmann verdig; ved siden av solister fra Théatre Italien medvirket 350 korsangere. Bellini ble bisatt på [[Père-Lachaise]]-kirkegården, men i 1876 ble det balsamerte liket ført til Catania. 

Museo Belliniano i Catania Gravina Cruyllas palass, oppbevarer minnegjenstander og partiturer. En del av den parisiske bydelen Puteaux kalles i dag «Quartier Bellini».