Redigerer Vilhelm II av Sicilia (avsnitt)

== Liv og virke ==
Vilhelm var kun 11 år gammel da hans far [[Vilhelm I av Sicilia]] døde, og han ble da plassert under regentskapet til sin mor, [[Margareta av Navarra]]. Inntil kongen ble erklært myndig i [[1171]] var regjeringen kontrollert først av kansler [[Étienne du Perche]], fetter av dronning Margareta (1166–1168), og deretter av [[Walter Ophamil]], erkebiskop av Palermo, og [[Matthieu av Ajello]], visekansler.

Vilhelms karakter er svært utydelig. Han viste ingen interesse for militære foretagender, og som ensom og søkende etter behag dro han sjelden fra sitt palass i [[Palermo]]. Likevel er hans regime markert av en ambisiøs utenrikspolitikk og omfattende diplomati. Ved å være en forkjemper for paven og i hemmelig forbund med byene i [[Lombardia]] var han i stand til å stå imot deres felles fiende, [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik I Barbarossa]]. I [[1174]] og [[1175]] inngikk han avtaler med [[Genova]] og [[Venezia]], og hans ekteskap i februar [[1177]] med [[Joan av England, dronning av Sicilia|Joan av England]], datter av [[Henrik II av England]] og [[Eleanora av Aquitaine]], markerte høydepunktet for hans posisjon i den europeiske politikk.

[[Fil:Monreale-bjs-4.jpg|thumb|left|Katedralen i Monreale ble bygget i løpet av Vilhelm IIs regime og hans foreldre ble gravlagt her.]]
I juli [[1177]] sendte han en delegasjon med erkebiskop [[Romuald av Salerno]] og greve [[Roger av Andria]] for å signere [[traktaten i Venezia]] med keiseren. For å sikre freden godkjente han ekteskapet med sin tante [[Constance av Sicilia]], datter av [[Roger II av Sicilia]], med Fredrik I Barbarossas sønn Henrik, den senere [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]], og det førte til en generell lovnad som ble gitt henne at hun ble hans etterfølger i tilfelle han selv døde uten en arving. Dette skrittet, fatalt for det normanniske kongedømmet, ble muligens gjort for at Vilhelm hadde til hensikt å hengi seg til erobringer utenlands.

Ute av stand til å gjenoppleve den afrikanske dominans angrep Vilhelm [[Egypt]] direkte ettersom den [[muslim]]ske krigsherre [[Saladin]] truet [[kongeriket Jerusalem]] derfra. I juli [[1174]] ble rundt 50 000 menn landsatt ved [[Alexandria]], men Saladins ankosmt tvang sicilianerne til å trekke seg tilbake i uorden. En bedre mulighet åpnet seg den forvirringen som fulgte i [[Østromerriket|det østromerske rike]] etter at keiser [[Manuel I Komnenos]] døde i [[1180]], og Vilhelm gjenopptok den gamle strid mot [[Konstantinopel]]. [[Durazzo]] ble erobret den [[11. juni]] [[1185]] og etterpå marsjerte hæren på antatte 80 000 mann, inkludert 5 000 riddere, mot [[Thessaloniki]], og flåten på anslagsvis 200 skip seilte mot samme mål og erobret på vegen de joniske øyene [[Korfu]], [[Kefallinia]], [[Ithaka]] og [[Zakynthos]]. I august falt Thessaloniki etter et felles angrep fra flåten og hæren. Den ble påfølgende herjet og plyndret, og anslagsvis 7 000 grekere ble drept.

[[Image:Mourning for William II of Sicily, Liber ad Honorem Augusti by Pietro da Eboli, Burgerbibliothek, Bern, cod. 120, c. 98r.jpg|thumb|Palermo i sorg over Vilhelm IIs død, fra ''Liber ad honorem Augusti'' av Peter av Eboli.]]
Troppene marsjerte deretter mot hovedstaden, men hæren til keiser [[Isak II Angelos]] beseiret angriperne fra Sicilia på bredden av elva [[Struma (elv)|Struma]] den [[7. september]] [[1185]]. Thessaloniki ble straks forlatt og i 1189 inngikk Vilhelm fred med keiser Isak, og oppga alle erobringer. Han planla nå å overtale alle korsfarerhærer i vesten om å passere hans områder, og synes å ha hatt til hensikt å ha en ledende andel i det tredje korstoget. Hans admiral [[Margaritus av Brindisi]], etter sigende en genial sjømann på linje med [[Giorgio Rozio av Antiokia]], holdt med 60 skip den vestlige delen av [[Middelhavet]] åpent for franskmennene, og tvang den altvinnende Saladin til trekke seg tilbake fra før [[Tripoli]] våren [[1188]]. 

Vilhelm ble derimot ingen faktor i korstoget. I november [[1189]] døde han i Palermo uten å etterlate seg barn. Orderic Vitalis har dog nedtegnet en sønn i 1181 som formodentlig ikke levde lenge: Bohemond, hertug av Apulia. Vilhelms tilnavn «den gode» er grunnet kanskje mindre til hans karakter enn til at det var lite indre bråk i løpet av hans regime. [[Dante]] plasserte Vilhelm i [[paradiset]] i sitt verk ''[[Den guddommelige komedie]]''<ref>''Paradiso, Canto XX'', linjene 61-66</ref> og han blir også nevnt av [[Giovanni Boccaccio]] i ''[[Dekameronen]]''.<ref>Dekameronen, fortelling V.7</ref>