Redigerer Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 (avsnitt)

== Bakgrunn: Berlin-besøket i 1939 ==
[[File:Statsakt in Berlin..jpg|thumb|Nazi-ideologen [[Alfred Rosenberg]] (til høyre) var en av Quislings viktigste støttespillere i den tyske statsadministrasjonen, og da de møttes i Berlin i desember 1939 forsøkte Quisling å få tysk aksept for at [[Nasjonal Samling|NS]] skulle ta over makten i Norge.]]
Quisling og [[Albert Viljam Hagelin]] var i desember 1939 i Berlin for å møte den tyske politiske ledelsen. [[Vinterkrigen|Den finske vinterkrigen]] hadde gjort [[Norden]] til krigsskueplass, og NS-lederne var redde for at både [[de allierte (andre verdenskrig)|de vestallierte]] og Tyskland vurderte en militær intervensjon i Norge. Quislings skrekkvisjon var at Norge skulle [[Felttoget i Polen i 1939|lide Polens skjebne]], og la i Berlin frem ideer om en norsk, tyskvennlig regjering under egen ledelse i tilfelle den norske nøytraliteten måtte oppgis.<ref name="Dahl(1992)-36-37" />

Quislings viktigste støttespillere i det tyske maktapparatet var nazistenes sjefideolog [[Alfred Rosenberg]] og [[Kriegsmarine]] under [[Erich Raeder]]s kommando. I møter med sine tyske kontakter skapte Quisling og Hagelin et forvrengt bilde av det norske samfunnet, og la ut om «[[jøder|jøden]] og [[frimureri|frimureren]] [[C.J. Hambro|Hambro]]» og arbeiderbevegelsen og «marxist-regjeringens» sympati med [[Sovjetunionen]]. Nasjonal Samling, påstod Quisling og Hagelin, hadde «hundre eller to hundre tusen sympatisører», og pålitelige folk i hæren, i posten, telegrafen, og jernbanen. Dette var naturlig nok svært langt unna realitetene, og spesielt var Hagelin særdeles aktiv i å overvurdere NS-bevegelsens styrke overfor tyskerne.<ref name="Dahl(1992)-38" />

Det hersket i etterkant uenighet mellom nordmennene og tyskerne om hva Quisling og Hagelin egentlig forpliktet seg til. Hagelin skal ha lagt opp til fullstendig, tyskstøttet maktovertagelse, og dette var hva Rosenberg og [[Hans Wilhelm Scheidt]] skal ha oppfattet. Neste gang vi møtes «heter Norges ministerpresident Quisling», skrev Rosenberg i dagboken sin, og også Scheidt støtter denne fremstillingen i memoarene sine. Quisling skal imidlertid ha vært mer tvetydig i kommunikasjonen, og var lite konkret om hva han eventuelt skulle gjøre. I vitnemålet under [[Det norske landssvikoppgjøret|landssvikoppgjøret]] i 1945 hevdet Quisling at han tenkte seg å gripe makten etter ''en alliert invasjon'' for så eventuelt å kalle Tyskland til hjelp.<ref name="Dahl(1992)-39-40" />