Redigerer Victor Herbert (avsnitt)

== Biografi ==

=== Oppvekst og utdannelse ===
Victor Herbert ble født i [[Dublin]] i Irland av [[protestant]]iske foreldre, Edward Herbert (død 1861) og Fanny Herbert (født Lover). Hans far døde da Victor Herbert var bare to år gammel. Like etter tok moren med seg sønnen og flyttet til sine foreldre i [[London]]. Hans bestefar var den irske forfatteren og komponisten Samuel Lover. Loverfamilien hadde ofte besøk av musikere, skribenter og kunstnere i sitt hjem. Herbert flyttet til sin mor i [[Stuttgart]] i 1867, et år etter at hun hadde giftet for andre gang, med en tysk lege, Carl Schmidt fra Langenargen. I Stuttgart fikk han en sterk liberal utdanning ved Eberhard-Ludwigs-Gymnasium, hvor det også ble undervist i musikk.<ref>Purdy, p. 72</ref><ref>Waters, p. 6</ref>

Herbert ønsket opprinnelig å studere medisin. Selv om hans stefar hadde blodsbånd til adelige familier, var hans finansielle situasjon ikke god nok da Herbert var tenåring. Medisinutdanning i [[Tyskland]] var kostbart, så Herbert fokuserte i stedet på musikk.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref> Han startet med piano, fløyte og piccolo, men endte opp med cello, og startet med å studere dette instrumentet med Bernhard Cossmann fra han var 15 til 18 år.<ref>Waters, p. 7</ref><ref>Kaye, pp. 25-26</ref>  Han gikk så på «Stuttgart Conservatory» ([[Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart|Staatliche Hochschule für Musik und Darstellende Kunst Stuttgart)]]. Etter cello, musikkteori og komposisjon under Max Seifritz, ble Herbert ferdig utdannet og fikk diplom i 1879.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref>

=== Tidlig karriere og flytting til USA ===
[[Fil:Eduard_Strauss_concert_poster.jpg|right|thumb|214x214px|Konsertplakat for Eduard Strauss' orkester.]]
Allerede før han begynte å studere med Cossmann, var Herbert profesjonelt engasjert for å spille konserter i Stuttgart. Hans første stilling var med fløyte og piccolo, men snart dreide han til kun å spille cello. Da han var fylt 19 år, hadde  Herbert fått ansettelse som soloist ved flere viktige, tyske orkestre.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>  Han spilte i orkesteret til den velstående russiske baronen [[Paul von Derwies]] for noen få år, og i 1880 var han solist for et år i [[Eduard Strauss]]' orkester i Wien. Herbert sluttet seg til hofforkesteret i Stuttgart i 1881, hvor han ble værende de neste fem årene. Der fikk han komponere sine første instrumentale verker og spilte solo på premieren til sine første to store verker: ''Suite for cello og orkester Op.&nbsp;3'' (1893) og ''Cello Concerto No. 1, Op. 8''.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref> I 1883 ble Herbert valgt av [[Johannes Brahms]] til å spille i et kammerorkester  for å feire [[Franz Liszt]], da Liszt var 72 år gammel. Denne konsert ble holdt i [[Zürich]].<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>

I 1885 be Herbert romantisk involvert med Therese Förster (1861–1927), en sopran som han nylig hadde opptrådt sammen med. Förster sang flere ledende roller ved «[[Staatsoper Stuttgart|Stuttgart Opera]]» i 1885 frem til sommeren 1886. Etter et år ble paret gift 14. august 1886. Den 24. oktober 1886 flyttet de til USA da de begge var blitt hyret av Walter Damrosch og Anton Seidl til stillinger ved [[Metropolitan Opera]] i New York City. Herbert ble ansatt som førstedirigent for operaens orkester og samtidig som cellist, mens ektefellen ble engasjert til hovedroller ved «Met».<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref> Under overfarten til Amerika, ble Herbert og hans hustru venner med sine medpassasjerer på båten, den fremtidige dirigenten ved [[Metropolitan Opera]], [[Anton Seidi]] og andre sangere som skulle begynne ved «Met».<ref>Herbert, Victor.</ref>

=== Musikklivet i New York City ===
Seidl ble en viktig [[mentor]] for Herbert og viste spesiell interesse i å dyktiggjøre Herbert som komponist. Da de kom til New York, ble Herbert og Förster aktivt med i New Yorks tyske musikksamfunn. De slo seg sammen og møttes på kafeer, slik som Luchows. På disse kaféene delte Herbert ut sitt [[visittkort]] som fortalte at Herbert var «solo cellist from the Royal Orchestra of his Majesty, the King of Wurtemberg. Instructor in cello, vocal music and harmony.»<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref> Herbert håpet dermed å skaffe seg en ekstra inntekt ved undervisning, da han bare tjente 40–50 dollar i uken som cellist i «Met»s [[orkestergrav]].
[[Fil:Anton_Seidl.png|thumb|Anton Seidl, Herberts mentor og venn.]]
Herbert ble snart en prominent person i New York Citys musikkliv. Den 8. januar 1887 gjorde han sin første amerikanske soloopptreden på cello i en oppføring av sin egen ''Suite for Cello and Orchestra, Op. 3'' med [[Walter Damrosch]] som dirigent for New Yorks Symphony Selskap ved Metropolitan Opera House. Avisen ''New York Herald'' skrev om arrangementet: «[Herbert'] style is infinitely more easy and graceful than that of most cello players».<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref> Denne varme mottagelsen førte raskt til flere soloengasjementer samme år, inklusive oppføringen av hans egne ''Berceuse'' og ''Polonais''. Herbert fortsatte som cellosolist ved store amerikanske orkestre frem til 1910-tallet. Høsten 1887 dannet han sitt eget 40-manns orkester, «The Majestic Orchestra Internationale», som han dirigerte og hvor han også spilte solo. Selv om hans orkester overlevde bare en sesong, så opptrådte det i flere av New Yorks mest betydningsfulle [[konsertsal]]er .<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>. Samme året grunna han «New York String Quartet» sammen med [[fiolin]]istene [[Sam Franko]] og [[Henry Boewig]] og [[viola]]spiller [[Ludwig Schenck]].  Gruppens første konsert ble arrangert 8. desember 1887, og de fortsatte å gi gratiskonserter i flere år i [[Steinway|Steiway Hall]] hvor de fikk et entusiastisk publikum og høstet mye ros.<ref>Waters, pp. 39-40</ref>

I løpet av sommeren 1888 ble Herbert Seidls assisterende dirigent ved [[New York Philharmonic|New York filharmonien]]<nowiki/>s ti ukers sommerkonsertsesong på [[Boardwalk]] ved [[Brighton Beach]], en prestisjefylt post. Seidls konsertsesong gjorde Brighton Beach til et viktig sted for New Yorks musikalske [[venue]] hver sommer.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref> Herbert dirigerte et 80-manns orkester med lettere stykker, samtidig med et mer seriøst repertoar for sommerkonsertene og for festivaler i løpet av de neste få årene.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref> Herberts forbindelse med New York filharmonien endte i 1898 etter elleve sesonger, hvor han tidvis var assisterende dirigent, gjestedirigent og solocellist. Høsten 1888 ble Herbert leid av sopranen [[Emma Juchs]] for å dirigere et «concert party» under en turné til byer og landsbyer i [[Midtvesten]], som hadde opplevd lite av musikk. De hadde et variert program av sanger, operascener og [[arie]]r. [[Akkompagnatør]]en var vanligvis pianisten, [[Adele Aus de Ohe]] med Herbert på cello. Gruppen presenterte sine konserter til sine rike tilhørere i fasjonable, private selskap og oftest for mindre, lokale tilhørere, og ga de en innføring i opera, sang og tidens musikk.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>

=== Suksess som dirigent og komponist ===
Den 1. desember 1888 satte Seidl Herberts ''Serenade for String Orchestra, Op. 12'' på programmet for en konsert i Steinway Hall med komponisten som dirigent. I januar var Herbert og fiolinisten [[Max Bendix]] solister på den amerikanske premieren i den utfordrende ''Double Concerto, Op. 102'' for fiolin, cello og orkester av [[Brahms]]. Dirigenten [[Theodore Thomas]] inviterte Herbert til å dirigere og spille med ham i [[Chicago]]. I 1889 dannet Herbert «Metropolitan Trio Club» med Bendix og pianisten [[Reinhold L. Herman]]. Bransjebladet ''[[Musical Courier]]'' ga overstrømmene ros til både Herberts komposisjoner («refined taste, abundant melodic invention») og hans spill: ''«As a violincellist, Mr. Herbert ranks with the foremost alive».<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>'' Seidl brakte Herbert, Förster, Bendix, Juchs, Ohe og Lilli Lehmann sammen i et stort orkester og et kor på 500 sangere til [[Pittsburgh]] i Pennsylvania i mai 1889 som del av en stor musikkfestival for å feire den nye Exposition Building.

Herbert både spilte i og dirigerte for Worcester Music Festival i Massachusetts, som han ofte returnerte til gjennom 1890-tallet. Høsten 1889 spilte Herbert sammen med fakultetet til «National Conservatory of Music» hvor han underviste i cello og komposisjon i flere år. I 1890 ble han ansatt som dirigent for «Boston Festival Orchestra» og var der i flere sesonger frem til 1893, i tillegg til all dirigering andre steder.<ref>Waters, p. 57</ref> I 1891 hadde Herbert premiere på en ambisiøs cantata, ''The Captive'', for solister, kor og fullt orkester. Hans ''Irish Rhapsody'' (1892) fikk en kort, men intens populær periode.<ref name="Setting">Mott, Alyce.</ref>

Herbert ble dirigent for regimentmusikken i New York, ''The 22nd Regimental Band of the New York National Guard'' i 1894, som var grunnlagt av [[Patrick Gilmore]], og kom inn etter den mislykkede etterfølger [[David Wallis Reeves]]. Herbert turnerte med regimentmusikken gjennom 1900, som spilte både hans egne komposisjoner og fra et repertoar som han hadde arrangert.<ref>Gould, pp. 66-83</ref> Herberts marsjer var noen ganger tatt fra materiale fra hans operetter. Gjennom hele sin karriere var Herbert godt likt av orkestermusikere for sin enkle og upresentiøse opptreden. Han fortsatte å komponere orkestermusikk og skrev noen av sine fineste verker: ''Cello Concerto No. 2 in E minor, Op. 30'', som hadde premiere i 1894.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref>
==== Pittsburg symfoniorkester ====
I 1898 ble Herbert førstedirigent for [[Pittsburgh symphony orchestra|Pittsburgh symfoniorkester]], en stilling han hadde frem til 1904. Under hans ledelse ble orkesteret et av de større amerikanske ensemble og ble foretrukket av kritikere, i likhet med [[New York Philharmonic]] og [[Boston Symphony Orchestra]]. Orkesteret turnerte til mange av de store byene under Herbert som dirigent. Det hadde premiere på Herberts ''Auditorium Festival March'' ved feiringen av Chicagos Auditorium Theatre i 1901. Etter en tvist med ledelsen av Pittsburgh Symphony i 1904, sa Herbert opp sin stilling og grunnla sitt eget orkester ''Victor Herbert Orchestra.'' Han dirigerte et program med lett orkestermusikk sammen med et mer seriøst repertoar (som han hadde gjort tidligere med [[Anton Seidl]]s ''Brighton Beach Orchestra'').<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref> Hans orkester gjorde mange akustiske innspillinger, både for [[Edison Records]] fra 1909 til 1911, og for [[RCA|Victor Talking Machine Company]] fra 1911 til 1923. Herbert var også cellosolist på flere [[Victor (plateselskap)|Victor]]-innspillinger.<ref>Waters, p. 405</ref>

=== Aktivist for komponisters rettigheter ===
Tidlig på 1920-tallet forsvarte Herbert komponisters rett til å tjene på sine arbeider. I 1909 vitnet han for USAs kongress og påvirket dannelsen og utviklingen av [[Opphavsrett|opphavsrettsloven]] fra 1909. Denne loven skulle hjelpe og sikre komponisters rett til å kreve [[Royality|royalties]] fra salget av plateinnspillinger.<ref name="Grove">Ledbetter, Steven.</ref>

Herbert arbeidet også tett med [[John Philip Sousa]], [[Irving Berlin]] og andre i forbindelse med dannelsen av [[American Society of Composers, Authors, and Publishers]] (ASCAP) og ble den 13. februar 1914 organisasjonens visepresident og direktør frem til sin død i 1924. Organisasjonen har historisk arbeidet for å beskytte skapende musikere og fortsetter dette arbeide i dag. I 1917 vant Herbert en rettstvist i [[De forente staters høyesterett]] som ga komponister gjennom ASCAP retten til å ta betaling, «performance fees» for offentlige forestillinger av deres musikk.<ref>[http://songwritershalloffame.org/exhibits/C290 Victor Herbert profile] {{Wayback|url=http://songwritershalloffame.org/exhibits/C290 |date=20091124102553 }} at the Songwriters' Hall of Fame website, accessed 11 November 2009</ref> ASCAP bestilte en statue til Herberts ære i New York Citys Central Park, den ble reist i 1927.<ref>[http://www.nycgovparks.org/sub_your_park/historical_signs/hs_historical_sign.php?id=12818 "Victor Herbert Statue: Central Park"], NYC Parks Dept. website, accessed 11 November 2009</ref>