Redigerer Vi vil oss et land (avsnitt)

==Originalversjonen==
{{Sitat|Vi vil oss et land som er frelst og fritt<br/>og ikke sin frihet må borge.<br/>Vi vil oss et land som er mitt og ditt, <br/>og dette vårt land heter Norge. <br/>Og har vi ikke det land ennu, <br/> så skal vi vinne det jeg og du.|Vi vil oss et land <br/> (fra faksimile av) Førsteutgaven okt 1940<br/>Ukens dokument i Krigsavisene - En unik samling av originale aviser 1940-1945 - (Utgis i ukentlige deler) Del 8 - 2000|right}}

Førsteutgaven fra oktober 1940 hadde [[Per Sivle]]s dikt «Vi vil oss et land» på forsiden, og en «programerklæring» med to grunner for å utgi avisen: «''For det første vil vi vise at kampen for et fritt Norge føres og kommer til å føres inntil frihets time slår. For det annet er det i nordmenns sinn idag en trang til å se på trykk de tanker og følelser som lever i dem.''»<ref>Førsteutgaven okt 1940,  Ukens dokument i Krigsavisene – En unik samling av originale aviser 1940-1945 – (Utgis i ukentlige deler) Del 8 – 2000</ref>

Andre overskrifter i førsteutgaven var: «[[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terboven]]s tale» en kommentar til talen [[25. september]], «Passiv motstand», «[[Johan Nygaardsvolds regjering|Regjeringen]] som "flyktet"», «Nazistisk ordbok», «Til de [[fagforening|fagorganisert]]e arbeidere», «Av [[Fridtjof Nansen]]s tale den [[17. mai]] [[1905]]» og «Ingen hederlige folk går inn i [[Nasjonal Samling|N.S.]]». Utgaven avsluttes med to vers av «[[Kongesangen|Gud signe vår Konge god]]».

Initiativet til ''Vi vil oss et land'' ble tatt av seks unge menn som hadde sloss mot den tyske invasjonen, og som deretter var blitt sittende sammen som krigsfanger internert på Hvalstadmoen. Selv om det militære nederlaget var et faktum ønsket de å fortsette motstanden. Etter at de ble frigitt møttes de høsten 1940. Etter Terbovens tale i september lanserte de den illegale avisen.

Blant de seks var Sverre Hovind som var ansatt på [[Norsk Hydro]], aktuarstudent Anthon Borch og realfagstudent [[Olav Gjærevoll]]. De seks redigerte avisen i fellesskap, men Gjærevoll sto for det meste av skrivingen. Avisen ble [[stensilmaskin|stensilert]] i hemmelighet på Hydros kontorer. Første nummeret var datert oktober 1940. Det var på 10 sider i A4-format, og opplaget 1000 eksemplarer. Nummer to kom i samme opplag, men etterspørselen oversteg alle forventninger. Man trengte høyere opplag.

Utgiverne fikk kontakt med et trykkeri på [[Hamar]], der den svenskfødte boktrykker Bjerklund og faktor Karl Hove bisto. Men man ønsket ikke å bruke trykkeriets egen sats og risikere avsløring. Derfor måtte satsen skaffes fra [[Oslo]], og bli smuglet oppover. [[Max Manus]] var sentral i transporten. Andre som deltok i arbeidet med avisen var [[Kolbein Lauring]], [[Gregers Gram]] og [[Gunnar Sønsteby]]. Bladets nr 4 i desember 1940 og nr 5 i januar 1941 kom begge i format som et litt stort ukeblad, og begge i 5000 eksemplarer. Førjuls-nummeret var på hele 14 sider. Nå ble avisen også spredt langt utenfor Oslo. En stor koffert med aviser ble sendt til [[Trondheim]].

Men høyt opplag og mye eksponering økte risikoen, og tyskerne rullet opp noe av apparatet bak avisen. Boktrykkeren på Hamar ble arrestert. Nr 5 av avisen måtte lages på en duplikator på Gjærevolls hybel. Selv ble han snart arrestert. Han klarte imidlertid å spille uskyldig og slippe unna. Manuskriptene til nr 6 fikk han i siste øyeblikk stukket unna. De ble destruert. Noen måneder senere kom han seg over til [[Sverige]]. Halvparten av den opprinnelige gruppen bak avisen ble arrestert, og denne organisasjonen gikk i oppløsning.

Gjærevolls gruppe hadde imidlertid avtalt at andre skulle ta opp aktiviteten om de selv ble tatt, og i Blindern-miljøet fikk publikasjonen derfor raskt en oppfølger i den illegale avisen [[Eidsvoll (illegal avis)|''Eidsvoll'']]