Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Roman Republic-44BC.png|thumb|[[Den romerske republikk]] før erobringene til [[Augustus|Octavianus]] (Augustus).]]
Etter hvert som [[den romerske republikken]] ekspanderte, nådde den til sist et punkt hvor sentralregjeringen i Roma ikke lenger ikke effektivt styre de fjerne provinsene. Kommunikasjonene og transporten var særlig problematisk gitt det enorme omfanget av Romerriket. Informasjon om nye invasjoner, opprør, naturkatastrofer, eller utbrudd av epidemier ble fraktet med skip eller posttjenester til hest, krevde ofte tid for å komme fram til Roma, og tilsvarende hovedstadens ordrer tilbake til provinsene. Av denne grunn styrte provinsguvernørene eneveldig i navnet av den romerske republikken. Guvernørene hadde flere plikter, inkludert å kommandere hæravdelingene, administrere skattene i provinsen og fungere som den lokale øverste dommer.<ref>Lendering, Jona: [http://www.livius.org/articles/concept/governor-roman/? «Governor (Roman)»], ''Livius.org''. [https://web.archive.org/web/20180222072400/http://www.livius.org/articles/concept/governor-roman/? Arkivert kopi] den 22. februar 2018 .</ref>

Forut etableringen av Romerriket hadde territoriene til den romerske republikken blitt delt i 43 f:kr. blant medlemmene av [[det andre triumvirat]]: [[Marcus Antonius]], [[Augustus|Octavianus]] (den senere Augustus), og [[Marcus Aemilius Lepidus]]. Antonius tok provinsene i øst: [[Achaea]], [[Makedonia (romersk provins)|Macedonia]] og [[Epirus]] (grovt sett dagens [[Hellas]], [[Albania]] og kysten av [[Kroatia]]), [[Bitynia]], [[Pontos (oldtidsrike)|Pontus]] og [[Romersk Asia|Asia]] (grovt sett dagens [[Tyrkia]]), [[Syria]], [[Kypros|Cyprus]], og [[Kyrenaika]].<ref name="Eck_15">Eck (2002), s. 15f.</ref>
Disse landområdene hadde tidligere vært erobret av Aleksander den store; av den grunn var det meste av aristokratiet av gresk opprinnelse. Hele regionen, særlig de store byene, hadde i stor grad blitt assimilert inn i gresk kultur og gresk språk fungerte som ''lingua franca'', fellesspråket.<ref>Samarin (1968), s. 662–663.</ref>

Octavianus overtok de romerske provinsene i vest: [[Romersk Italia|Italia]] (dagens [[Italia]]), [[Gallia]] (dagens [[Frankrike]]), [[Gallia Belgica]] (deler av dagens [[Belgia]], [[Nederland]] og [[Luxembourg]]), og [[Hispania]] (dagens [[Spania]] og [[Portugal]]).<ref name="Eck_15"/>
Disse landområdene inkluderte også greske og kartagiske kolonier i kystområdene, skjønt keltiske stammer som [[gallere]] og [[keltiberere]] var kulturelt dominerende. Lepidus fikk delt den mindre provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]] (omtrentlig dagens [[Tunisia]] og deler av [[Libya]]). Octavianus tok snart Africa fra Lepidus og la til provinsen [[Sicilia (romersk provins)|Sicilia]] (dagens Sicilia) til sine besittelser.<ref>Weigel (1992), s. 88f.</ref>

Ved nederlaget til Marcus Antonius kontrollerte den seierrike Octavianus det forent Romerriket. Mens dette riket omfattet mange særskilte folk og kulturer, synes det som om alle områder erfarte en gradvis romanisering.<ref>Curchin (2004), s. 130.</ref>
Mens den hovedsakelig greske kulturen i øst og hovedsakelig latinske i vest fungerte effektivt som en integrert helhet, kom den politiske og militære utviklingen langs disse kulturelle og lingvistiske linjene til å vedvare. Mer ofte enn ikke ble de som praktiserte gresk og latin kombinert innenfor felt som historie (som med [[Cato den eldre]]), filosofi og retorikk. Rike romere sendte tidvis sine sønner til [[Athen]] for utdannelse. Mange ble tospråklige .<ref>Grant (1954), s. 30–45; 91–94.</ref><ref>Tenney (1930), s. 35.</ref>

=== Opprør og politisk utvikling ===
Mindre opprør og uro var ganske vanlige hendelser over hele Romerriket. Folkestammer eller byer som var blitt erobret gjorde tidvis opprør av ulike årsaker, og legionene ble samlet for å knuse opprørene. Mens denne prosessen var enklere i fredstid, kunne den være betydelig mer komplisert i krigstid, som eksempelvis [[Jødeopprørene|det store jødiske opprør]] (66–73 e.Kr.). I en militær kampanje i full skala var legionene under generaler som [[Vespasian]]us langt mer tallrike. For å sikre seg lojaliteten til generalene, kunne en pragmatisk holde en del familiemedlemmer til generalen som gisler. Av denne grunn sikret keiser [[Nero]] seg [[Domitian]]us og Quintus Petillius Cerialis, henholdsvis yngre sønn og svigersønn av Vespasianus, i sikker forvaring. Styret til Nero endte med at [[pretorianergarden]], som hadde blitt bestukket, gjorde opprør i navnet til [[Galba]]. Pretorianergarden, et figurativt [[Damokles|«damoklessverd»]], ble ofte mistenkt for deres tvilsomme lojalitet, hovedsakelig i deres rolle i hoffintrigene og deres deltagelse i å velte flere keisere, slike som [[Pertinax]] og [[Aurelianus]].<ref>Bowman (2005), s. 1.</ref><ref>Körner, Christian: [https://web.archive.org/web/20170709151800/http://www.roman-emperors.org/aurelian.htm «Aurelian»], ''Roman Emperors''</ref>
Ved å følge deres eksempel ble legionene ved grensene i økende grad deltakere i borgerkrigene. Eksempelvis var legionene som var stasjonert i [[Aegyptus]] (romersk Egypt) og i de østlige provinsene hadde betydelig deltagelse i borgerkrigene i 218 mellom keiser [[Macrinus]] og [[Heliogabalus|Elagabalus]].<ref>Downey (1961), s. 249–250</ref>

Etter hvert som Romerriket ble ekspandert og utstrukket, avslørte det seg to fronter. I vest hadde germanske stammer på motsatt side av elvene [[Rhinen]] og [[Donau]] blitt en betydelig fiende. [[Augustus]], den første romerske «keiser», selv om han aldri kalte seg det, hadde forsøkt å erobre germanerne, men trakk styrkene tilbake etter det katastrofale nederlaget i [[slaget ved Teutoburgerskogen]].<ref>Tucker (2010), s. 75</ref>
Mens germanske stammer var betydelige fiender, ble [[Partia]] i øst den mest langvarige fiende som Romerriket sto overfor. Parterne var lokalisert for fjernt og var for mektige til at romerne kunne erobre landet, og enhver partisk invasjon av romerske områder ble slått tilbake. Parterne slo tilbake en del forsøk på romerske invasjon, og selv etter suksessfulle erobringskriger, blant annet av [[Trajan]] og [[Septimius Severus]], ble de erobrede områdene snart oppgitt for å unngå uroligheter og for å forsøke å oppnå en mer varig fredsavtale med Partia. Det partiske rike ble siden etterfulgt av [[Sasanideriket]], som fortsatte [[De romersk-persiske kriger|fiendtlighetene]] mot Romerriket.<ref>Shahbazi, A. Shapur (2005): [http://www.iranicaonline.org/articles/sasanian-dynasty «Sasanian Dynasty»], ''Encyclopedia Iranica''</ref>

Å kontrollere den vestlige grensen var rimelig enkelt ettersom den relativt nær i avstand fra Roma og ettersom de germanske stammene stadig var uenige og ikke klarte å samle seg. Imidlertid var det vanskelig for romerne å kontrollere begge frontene i krigstid. Om keiseren var fraværende for å ta seg av grensen i øst var det store sjanser for at en ambisiøs general i vest kunne gjøre opprør, og motsatt. Denne opportunisme i krigstid var en plage for mange keisere, og bidro til prosessen med maktfordelingen med flere keisere. Ved [[krisen i det tredje århundret]] ble [[usurpasjon]] (tilranelse av makt) en vanlig metode for etterfølgelse: [[Filip araberen]], [[Gallus]] og [[Aemilianus]] var alle generaler som tok keisertronen med makt, og som selv mistet makten ved usurpasjon .<ref>Bowman (2005), s. 38.</ref><ref>Bray (1997), s. 38.</ref><ref>Potter (2004), s. 322.</ref>

=== Krisen i det tredje århundret ===
[[Fil:Map of Ancient Rome 271 AD.svg|thumb|Romerriket, [[det galliske rike]] (grønt) og [[det palmyrenske riket]] (rødt) i 271.]]
Da keiser [[Alexander Severus]] ble myrdet den 18. mars 235 sank Romerriket ned i en borgerkrig som varte i femti år, nå kjent som [[krisen i det tredje århundret]]. Framveksten av det fiendtlige [[Sasanideriket]] utgjorde en betydelig trussel mot Romerriket i øst. Det ble kraftig demonstrert da keiser [[Valerianus]] ble tatt til fange av kong [[Sjahpur I av Persia|Sjahpur I]] i 259. Valerianus’ eldste sønn og arving, [[Gallienus]], etterfulgte og fortsatte kampene på østfronten. Gallienus’ sønn Saloninus og den pretorianske prefekt Silvanus oppholdt seg i Colonia Agrippina (dagens [[Köln]]) for at deres tilstedeværelse skulle sikre seg lojaliteten til de lokale legionene. Likevel [[Postumus]], den lokale guvernøren av de germanske provinsene, opprør; hans angrep på Colonia Agrippina førte til Saloninus og prefekten ble drept. I den forvirringen som fulgte, oppsto en uavhengig stat som moderne [[historiografi]] har gitt navnet [[Det galliske riket]].<ref>Bourne (2000), s. 14.</ref>

Dens hovedstad var Augusta Treverorum (dagens [[Trier]]), og raskt ekspanderte den sin kontroll over de germanske og galliske provinsene, og over hele Hispania og [[Romerske Britannia|(romersk) Britannia]]. Det galliske rike opprettet sitt eget senat, og en delvis liste over dets konsuler har blitt bevart. Den opprettholdt romerske religion, språk og kultur, og var langt mer opptatt av å bekjempe germanske stammer enn den romerske sentralregjering i Roma.<ref>Polfer, Michael: [http://www.roman-emperors.org/postumus.htm «Postumus - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref>
Under styret til [[Claudius II|Claudius Gothicus]] (268-270) ble Det galliske riket gjeninnsatt under romersk styre. På omtrentlig samme tid ble flere av de østlige provinsene underlagt [[Det palmyrenske riket]] under styret til dronning [[Zenobia]].<ref>Smith (2013), s. 179.</ref>

I 272 greide til sist keiser [[Aurelianus]] å gjenerobre [[Palmyra]] og dets områder. Med den østlige delen sikret og pasifisert, kunne han vende oppmerksomheten mot vest og invaderte Det galliske riket et år etter. Aurelianus beseiret [[Tetricus I]] i slaget ved Châlons i 274, og tok snart Tetricus og sønn til fange. Både Zenobia og Tetricus ble sist benådet, men ikke før de ble vist fram gjennom Romas gater i triumftog.<ref>Canduci (2010), s. 100.</ref><ref>Southern (2015), s. 176.</ref><ref>Vagi (2000), s. 386.</ref>