Redigerer Vestfronten (første verdenskrig) (avsnitt)

==1914 - Det tyske angrepet på Belgia og Frankrike==
[[Fil:Schlieffen Plan NO.svg|miniatyr|[[Schlieffenplanen]] og [[Plan XVII]] ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/6/69/Schlieffen_Plan_NO.svg/1280px-Schlieffen_Plan_NO.svg.png større kart])]]

===Innmarsjen i Belgia og slaget om grensene===
{{utdypende|Schlieffenplanen|Slaget om grensene|Den tyske invasjonen av Belgia (1914)}}

Ifølge Schlieffenplanen skulle tyskernes sterke høyreflanke angripe Frankrike gjennom Belgia, for slik å omringe den franske arméen. Men de belgiske festningene i [[Liège]] og [[Namur]], som voktet overgangen av elven [[Maas|Meuse]] ([[tysk]]: Maas), var to av de mest moderne forsvarsverkene i Europa og hadde under planleggingen av felttoget bekymret feltmarskalk [[Alfred Graf von Schlieffen|Schlieffen]]. Ifølge den tyske krigsplanen måtte Liège tas. En spesialstyrke under ledelse av general [[Otto von Emmich]] ble derfor skilt ut fra den 2. arméen for å ta seg av denne oppgaven. Emmichs tropper gikk over grensen og inn i Belgia og begynte [[beleiringen av Liège]] den 4. august 1914. De belgiske troppene forsvarte seg godt de første dagene, men etter at tyskerne fikk frem [[Krupp (konsern)|Krupps]] nye 42&nbsp;cm [[haubits]] ble fortet i Liège tvunget til å kapitulere den 16. august. Den 21. august hadde tyskerne fått flyttet [[haubits]]ene til Namur, og etter tre dagers beskytning kapitulerte også befestningen der.

{| class="toccolours" style="float: right; margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; color:black; width:30em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |
;Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet [[infanterist]]er (fotsoldater) seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som under [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid.<ref name="Howard2002-19">Howard 2002, s. 19</ref> Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20&nbsp;km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3.<ref>Keegan 1998, s. 73-76</ref>

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17&nbsp;500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15&nbsp;000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18&nbsp;073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands [[Divisjon (forband)|divisjoner]] hadde 24 maskingeværer.

En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen soldater)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann),  og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>
|}

Samtidig angrep franskmennene tyskerne i [[Alsace-Lorraine]] for å ta tilbake de områdene de hadde tapt i [[den fransk-prøyssiske krig]] i 1870-1871. Den 9. august angrep general Bonneaus 7. armé [[Mulhouse]] (tysk: Mülhausen), men tyskerne slo tilbake og Bonneaus tropper måtte trekke seg tilbake til [[Belfort]] ved den sveitsiske grensen. Neste offensiv ble innledet i Lorraine med general [[Auguste Dubail|Dubails]] 1. armé og general [[Noël de Castelnaus|de Castelnaus]] 2. armé. Tyskernes 6. og 7. arméer, under ledelse av kronprins [[Rupprecht av Bayern]] og general [[Josias von Heeringen]], trakk seg tilbake under disse kampene. Men den 20. august satte tyskerne i gang en offensiv over hele fronten og drev franskmennene tilbake til elven [[Meurthe (elv)|Meurthe]], der det franske angrepet hadde åpnet, og hvor de nå måtte forberede et forsvar. Schlieffen hadde forutsatt at man ikke skulle angripe i Lorraine, men general Moltke kunne ikke motstå fristelsen og presset fra sine generaler. Offensiven pågikk mellom 25. august og 7. september, men satte seg fast i franskmennenes forsvar ved Meurthe. Betydningen av denne franske seieren skulle vise seg senere i krigen.

De franske 3. og 4. arméene hadde fått ordre av øverstkommanderende, general [[Joseph Joffre]], om å marsjere gjennom [[Ardennene]] for å angripe de belgiske byene [[Arlon]] og [[Neufchâteau (Belgia)|Neufchâteau]]. Men tyskerne hadde fått kjennskap til de franske bevegelsene og de ble overrasket av tysk ild i Ardennene. [[Slaget om Ardennene]] begynte den 21. august, og takket være overlegen taktikk kunne tyskerne drive franskmennene på retrett mot [[Verdun]] og [[Sedan (by)|Sedan]].

===Slagene ved Sambre og Mons (21.-24. august)===
{{utdypende|Slaget om Samber|Slaget om Mons}}
Samtidig som den franske offensiven i [[Lorraine]] ble stoppet marsjerte de tyske 1., 2. og 3. arméene gjennom Belgia mot den franske grensen. Ved [[Namur]] og langs elven [[Samber|Sambre]] hadde den franske 5. arméen gjort seg klar til forsvar. 21. august nådde den tyske 2. armé frem til Sambre og lyktes i å ta to [[brohode]]r ved Auvelais og Tergné. De franske motangrepene om kvelden mislyktes og førte til store tap. Påfølgende dag ble situasjonen for franskmennene forverret, og rett før midnatt den 23. telegraferte general Charles Lanrezac til Joffre at 5. armé måtte trekke seg tilbake.

[[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF) under feltmarskalk [[John French]] hadde nådd frem til [[Mons]] 22. august. French fikk rett før midnatt 22. august en forespørsel om hjelp fra Lanrezac. Denne ville at BEF skulle gjennomføre et motangrep mot tyskerne. French gikk med på å holde Mons-Condékanalen i 24 timer. Den britiske arméen hadde lært seg verdien av å grave gode skyttergraver under [[boerkrigen]] og gravde seg raskt ned. En annen lekse var viktigheten av å kunne skyte raskt og med presisjon. Angrepet fra den tyske 1. arméen ble slått tilbake, og om natten trakk BEF seg tilbake for å oppnå forbindelse med franskmennene. Det framkom da at den franske 5. arméen hadde blitt tvunget lenger tilbake og hadde innledet sin retrett. Om morgenen 24. august innledet BEF også sin retrett.

<gallery mode=packed caption="Den tyske offensiven">
Trois grands chefs de nos armées - Castelnau, Joffre, Pau, 1914-1918.jpg|[[Joseph Joffre]] (1852–1931), i senter, ved utbruddet av første verdenskrig øverstkommanderende for de franske troppene
WW1 Western Front at Nieuport.jpg|Vestfronten nådde havet ved [[Nieuwpoort]] i [[Belgia]]
</gallery>

===Den store retretten===
{{utdypende|Den store retretten (vestfronten)}}
[[Schlieffenplanen]] så ut til å fungere. Tre tyske arméer marsjerte ned gjennom det nordre Frankrike. Joffre hadde likevel innsett faren og beordret den 25. august en forsvarslinje på ententens høyre flanke, der fortroppene ble trukket bort for å sendes til hjelp for BEF og de franske 4. og 5. arméene, for å møte den tyske trusselen mot [[Paris]]. Kampene fortsatte likevel ved [[Slaget ved Le Câteau|Le Câteau]] 26. august, der det britiske II. kompani led store tap, samt [[Slaget ved St Quentin|ved St Quentin]] 27.-29. august, der den franske 5. arméen stoppet den tyske andre arméen. 27. august hadde den tyske hærens ledelse bestemt seg for å forsøke å fullføre Schlieffenplanen. Første armé skulle gå vest for Paris, andre rett på og tredje østover. Øvrige arméer skulle forsøke å trekke seg mot vest for å dekke opp den store luken som skulle oppstå. Allerede neste dag sprakk planen, da von Kluck vek vestover for å angripe den franske 5. arméen i flanken. Dette ble godkjent av Moltke. Franskmennene gled likevel unna østover og den tyske andre arméen hadde gjort stopp for å samle seg etter St Quentin. Dette medførte dermed også at det hardt rammede BEF kunne trekke seg tilbake for å komme seg.

===Slagene ved Marne og Aisne===
{{utdypende|Slaget ved Marne}}
Slaget ved Marne var det viktigste slaget på vestfronten under første verdenskrig. Her ble tyskernes fremrykking stoppet og håpet om en rask seier ble kvalt.

De tyske arméene falt tilbake etter slaget ved Marne. Moltke ga 11. september 1. til 6. arméer ordre om allmenn retrett til [[Aisne (departement)|Aisne]]. Stillingene ved Aisne skulle befestes og forsvares. Franskmennene gjenerobret [[Reims]] 12. september. 13. september forsøkte den franske 6. arméen å gå rundt de tyske stillingene ved [[Chemin des Dames]] i [[Compiègne]] men ble slått tilbake. [[British Expeditionary Force|BEF]] ble også stoppet foran Chemin des Dames. Bare den franske 5. arméen lyktes i å finne en luke og nå Aisnes nordre bredd. Dagen etter fikk Moltke sparken og ble erstattet av krigsministeren [[Erich von Falkenhayn]]. De følgende angrepene fra ententen ble uten resultat. Både Joffre og Falkenhayn innså at den beste muligheten til fremgang lå i å gå rundt motstanderens flanke ut mot havet.

===Kappløpet mot havet===
{{utdypende|Kappløpet mot havet}}
Området mellom Aisne og havet var nesten tomt for tropper. Partene forsøkte å gå rundt hverandres flanker. Hele tiden ble nye tropper ført frem langs jernbanelinjene. Til slutt ble havet nådd i [[Flandern]]. En sammenhengende, stillestående, frontlinje gikk nå fra Sveits til Belgia.

Den tyske arméen gjennomførte [[Det første slaget ved Ypres|en offensiv ved Ypres]] i et forsøk på å ta kontroll over kanalhavnene, noe som ville vanskeliggjøre forsyningene til det britiske ekspedisjonskorpset (BEF) i Frankrike. Slaget innebar store tap på begge sider, men franskmenn, belgiere og briter lyktes i å stoppe tyskernes angrep.