Redigerer Venstre, Danmarks Liberale Parti (avsnitt)

== Historie ==
=== Venstrepartier før 1910 ===
[[Fil:Venstres ledere.jpg|thumb|Venstres ledende politikere før 1900: Frede Bojsen, Christen Berg, Sofus Høgsbro, Viggo Hørup og Ludvig Holstein-Ledreborg.]]
{{Se også|Det forenede Venstre}}

I [[Rigsdagen]] oppstod det på 1800-tallet en rekke forskjellige grupperinger som hadde en motstand mot [[Nationale Godsejere]] og [[De Nationalliberale]] til felles. Venstregruppene talte helst bøndenes sak i rikspolitikken, og de hadde sine røtter i [[Bondevennernes Selskab]], som ble stiftet i 1846. Det Bjørnbakske Venstre, Det Folkelige Venstre og Det Nationale Venstre slo seg sammen til Det forenede Venstre i 1870, og dette regnes gjerne som starten på det moderne Venstre. Det første programmet kom i 1870, og i 1872 kom et nytt program. Venstres motstandere dannet Højre i 1881. Fra 1870 begynte også lokale velgerforeninger av Venstre å oppstå, og disse ble kalt eksempelvis «grunnlovsvernsforeninger», «folkeforeninger» og «frisinnede velgerforeninger». Venstre arbeidet for [[parlamentarisme|folketingsparlamentarisme]], mens Højre forsvarte kongens rett til å utpeke sine ministre.<ref name="Forfatningskampen" /> Frem til [[Systemskiftet]] i 1901 stod derfor den såkalte forfatningskampen mellom Venstre og Højre, og bakgrunnen for denne kan sies å være ulike fortolkninger av Danmarks grunnlov av 1866.<ref name="Forfatningskampen" />

I 1877 ble Det forenede Venstre delt i [[Folketingets Venstre]] og [[Det Danske Venstre]]. Da Venstre i 1894 inngikk forlik med Højre om [[Københavns Befæstning]], ble [[Venstrereformpartiet]] stiftet i protest mot «det rådne forlig» av blant andre [[Viggo Hørup]], [[Edvard Brandes]], [[Jens Christian Christensen]] og [[Carl Theodor Zahle]]. Av andre ledende Venstre-politikere fra denne tiden før 1900 kan nevnes [[Frede Bojsen]], [[Christen Berg]], [[Sofus Høgsbro]] og [[Ludvig Holstein-Ledreborg]]. Etter 1900 gjorde også [[Niels Neergaard]] seg gjeldende.

=== Radikale Venstre bryter ut ===
I 1905 ble Radikale Venstre dannet som en følge av eksklusjoner fra Venstrereformpartiet, hvor man hadde hatt interne stridigheter om blant annet forsvarspolitikken. Venstre hadde etterhånden gått bort fra sin nedrustningslinje.<ref name="Partier og regeringer" /> Radikale Venstre var rendyrket antimilitaristisk og talte [[husmann|husmennenes]] sak i langt større grad enn Venstre, som med tiden ble storbøndenes parti, mens godseierne fortsatt i første rekke sognet til Højre.<ref name="Produktionsomlægning" /> Til senere avskallinger av Venstre regnes [[Det Frie Folkeparti]] (senere Bondepartiet) i 1935, [[De Uafhængige]] i 1953, [[Liberalt Centrum]] i 1965, [[Kristeligt Folkeparti]] (senere Kristendemokraterne) i 1971 og [[Ny Alliance]] (senere Liberal Alliance) i 2007. I Folketinget har det også vært mange overløpere.

Radikale Venstre og Venstre regnes fremdeles som søsterpartier av det norske Venstre gjennom medlemskap i europeiske og internasjonale liberale paraplyorganisasjoner.

=== Venstres samling i 1910 ===
[[Fil:MadsenMygdal.jpg|thumb|upright|Thomas Madsen-Mygdal, statsminister og Venstres første formann. {{Byline|F. Zachariae}}]]

Fra Systemskiftet i 1901 og frem til 1968 var Venstre det selvskrevne borgerlige statsministerpartiet.<ref name="SDE" /> I 1910 ble to fraksjoner av Venstrereformpartiet forent med [[Moderate Venstre (Danmark)|Moderate Venstre]], som med tiden hadde blitt en avspeilinger av det samme partiet, og man tok navnet Venstre.<ref name="Partier og regeringer" /> Den sentrale ledelsen manglet fortsatt, men i 1929 ble landsorganisasjonen etablert. De første foreningene av ungdomsorganisasjonen [[Venstres Ungdom]] hadde oppstått i 1908, men her var landsorganisasjonen på plass allerede i 1912.<ref name="Radikale oppstår" /> Med Venstres samling i 1910 kom en ny Venstre-regjering under ledelse av [[Klaus Berntsen]]. Man holdt tilbake sosiale reformer fordi skattene, etter Venstres mening, hadde blitt urimelig høye.<ref name="Radikale oppstår" /> Et forlik med Radikale Venstre og Socialdemokratiet gav Venstre gjennomslag for en ny grunnlov, som ble vedtatt i 1915.<ref name="Radikale oppstår" />

Venstres naturlige leder fra samlingen var Jens Christian Christensen, men etter [[første verdenskrig]] gjorde næringspolitikken seg mer gjeldende, og især [[Thomas Madsen-Mygdal]] ble talsmann for den liberale landbrukspolitikken. Ved folketingsvalget i 1926 fikk Venstre sammen med Det Konservative Folkeparti flertall i Folketinget, og Madsen-Mygdal dannet en mindretallsregjering utgått fra Venstre. Politikken var basert på sosiale nedskjæringer, og regjeringen ble i stor grad lagt for hat av opposisjonen.<ref name="Radikale oppstår" /> Sosialpolitikken ført av regjeringen gav Venstre et langvarig stempel som et særinteresseparti uten samvittighet for samfunnets svakeste.<ref name="Radikale oppstår" /> De Konservative var misfornøyde med skyggetilværelsen som støtteparti og var også imot regjeringens forsvarspolitikk, og i 1929 bragte de regjeringen i mindretall ved å unnlate å stemme for forslaget til statsbudsjett.<ref name="VK-skismaet" /> Dette bruddet banet vei for elleve år ved regjeringsmakten for Socialdemokratiet og Radikale Venstre. I 1929 ble Madsen-Mygdal valgt til Venstres første formann.

=== Andre verdenskrig og etterkrigstiden ===
[[Knud Kristensen]] ble valgt til ny formann i Venstre etter Madsen-Mygdal i 1941, og under [[andre verdenskrig]] var Venstre et av de store partiene i samlingsregjeringen. Det første valget etter krigen, i oktober 1945, gav fremgang for Venstre, og Knud Kristensen dannet en mindretallsregjering. Kristensen måtte gå av etter to år, da han fikk Folketinget mot seg i det [[sydslesvig]]ske spørsmål. I [[etterkrigstiden]] klarte partiet å få et grep om velgerne i [[København]]-området, spesielt idet mange konservative velgere stemte Venstre på grunn av Sydslesvig-politikken.<ref name="Efter 2. Verdenskrig" />

I 1949 gikk Kristensen av som partiformann, og etter et år under [[Edvard Sørensen]]s ledelse valgte man [[Erik Eriksen (statsminister)|Erik Eriksen]] til formann i 1950. Venstre og De Konservative arbeidet opp mot regjeringen for dansk [[NATO]]-medlemskap, noe det etterhvert også ble politisk flertall for. Eriksen var statsminister i en regjering utgått av Venstre og De Konservative 1950–1953, og i 1953 fikk man gjennomført en viktig grunnlovsendring. Neste gang partiet kom i regjeringsposisjon var i perioden 1968–1971, men da måtte Venstre finne seg i at [[Hilmar Baunsgaard]] fra Radikale Venstre ble statsminister. I 1963 fikk det offisielle partinavnet tilføyelsen «Danmarks Liberale Parti».<ref name="SDE" /> 1960-årene ble preget av indre splid for Venstres vedkommende, og Eriksen tapte gjenvalg som partiformann mot [[Poul Hartling]] i 1965, etter at Eriksen hadde foreslått en sammenslåing av Venstre og De Konservative.<ref name="Indre splid" /> Hartling førte en langt mer uavhengig linje overfor De Konservative i årene som fulgte.<ref name="SDE" /> I 1972 støttet Venstre dansk [[EF]]-medlemskap. Med unntak av 1975, som markerte slutten for to år med Hartling som statsminister, gikk Venstre mange dårlige folketingsvalg i møte fra midten av 1960-årene.

=== Nytt borgerlig samarbeid ===
[[Fil:Munich Security Conference 2010 - dett rassmus 0119.jpg|thumb|upright|Tidligere partiformann og statsminister Anders Fogh Rasmussen. {{Byline|Harald Dettenborn}}]]

I 1977 kom [[Henning Christophersen]] inn som partiformann, og Venstre og De Konservative dannet etterhvert en felles opposisjon mot Socialdemokratiets økonomiske politikk. I 1982 ble [[Poul Schlüter]] fra De Konservative statsminister, mens [[Uffe Ellemann-Jensen]] fra Venstre ble utenriksminister. Regjeringssamarbeidet fortsatte frem til 1993. Ellemann-Jensen ble formann i Venstre i 1984, men maktet ikke å snu den negative tendensen i Venstres valgoppslutning før i 1994. I 1998 var man meget optimistiske med tanke på en valgseier, men man tapte svært knepent, og Ellemann-Jensen trakk seg som formann og statsministerkandidat samme år til fordel for sin nestformann, Anders Fogh Rasmussen.

Med Fogh Rasmussen tok Venstre det endelige steget til å bli et almenborgerlig parti. I 2001 ble Venstre landets største parti etter en valgkamp under slagordet «Tid til forandring», hvor sentrale saker var innstramming i innvandringspolitikken, skattelettelser, avskaffelse av ventelister til sykehusene, modernisering i offentlig sektor og økt valgfrihet.<ref name="SDE" /> For første og hittil eneste gang fikk Venstre over én million stemmer, og kunne danne regjering med De Konservative. I 2009 ble Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO, og Lars Løkke Rasmussen overtok som formann og statsminister, mens tidligere skatteminister [[Kristian Jensen]] ble partiets nestformann og gruppeformann.

Det er delte meninger om hvorvidt samarbeidet med De Konservative og [[Dansk Folkeparti]] har gjort Venstres politikk mer høyre- og mindre sentrumsorientert. Lars Løkke Rasmussen har gitt uttrykk for at en innlemmelse av Dansk Folkeparti i regjeringen er uaktuelt.<ref name="Lukker døren" /> I motsetning til hva eksempelvis De Konservatives formann, [[Lars Barfoed]], mener,<ref name="Lukker døren" /> har [[Claus Hjort Frederiksen]] og representanter fra Dansk Folkeparti hevdet et «verdifellesskap» mellom Venstre og Dansk Folkeparti.<ref name="Værdierne" /> [[Peter Skaarup]] har ment at Dansk Folkeparti har utøvd stor innflytelse på blant annet Venstres skatte- og innvandringspolitikk.<ref name="Værdierne" /> Ifølge Rune Lykkeberg i ''[[Dagbladet Information]]'' inntok Anders Fogh Rasmussen er mer pragmatisk og mindre ideologisk holdning da han ble partiformann i 1998, iallfall i forhold til Uffe Ellemann-Jensen, og partiets liberalistiske fløy fikk desto mindre innflytelse.<ref name="Yuppie" /> I den forbindelse har Venstre også blitt beskyldt for å innta en mer [[sosialdemokrati]]sk retning, ifølge Hans Mortensen i ''[[Weekendavisen]]''.<ref name="Yuppie" /> Ved [[folketingsvalget i Danmark 2011|folketingsvalget 2011]] tapte Venstre regjeringsmakten, selv om partiet gjorde et bedre valg enn i 2007, ettersom støttepartiene, og spesielt De Konservative, opplevde stor tilbakegang.