Redigerer Vensmoen Sanatorium (avsnitt)

==Bakgrunn==
Tuberkulose, også kalt tæring eller skrofulose, var en fryktet sykdom som var svært utbredt i Norge helt frem til slutten av 1940-årene. Sykdommen sprer seg gjennom dråpesmitte, og skyldes en [[Basiller|basill]]. Rundt 1900-tallet var dødeligheten ca. 60 per 10 000 innbygger, og om lag 1/5<ref name="arkivinordland.no"/> av alle dødsfall i Norge på denne tiden skyldtes tuberkulose. Hindring av smitte ble en sentral oppgave. [[Tuberkuloseloven]] som ble vedtatt av Stortinget i 1900, fastsatte at syke kunne underlegges behandling med tvang. Behandlingsopplegget var bekostet av det offentlige. I 1939 var dødeligheten redusert til under en fjerdepart.<ref name="urn.nb.no"/>

Den 28. juni 1912 besluttet Stortinget at Statens Tuberkulosesenter for Hålogaland skulle bygges i Saltdal herred. Et område på Røkland med et areal på 367 mål ble stilt til rådighet, og stedet ble kjent som Vensmoen sanatorium. Det tørre innlandsklimaet her var viktig ved valget for et sanatorium, fordi en på denne tiden hadde en oppfatning av at tørt klima og mye frisk luft var gunstig for sykdomsforløpet. Etter en byggeperiode på rundt tre år, ble sanatoriet tatt i bruk i 1916.<ref name="ReferenceA"/> 

[[Fil:Kjesäter - 7141411093.jpg|mini|Røntgenundersøkelse av lungene ved legekontoret på Kjesäter, [[Stockholm]], i 1945.{{byline|Foto: Ukjent/[[Riksarkivet]] RA/PA-1209/Uc/65/1-2/S 5482|1. februar 1945}}]]
Under andre verdenskrig ble folkehelsen en nedprioritert oppgave, og diagnostiseringen og oppsporingen av tuberkulosetilfeller stoppet mer eller mindre opp i Nord-Norge. Etter 1945 ble kampen mot tuberkulose trappet kraftig opp, blant annet ble [[Skjermbildeundersøkelse|skjermbildefotografering]] utført i stort omfang. Spesielt ble steder der mange oppholdt seg prioritert. Under [[Lofotfisket]] var det vanlig med skjermbildefotografering. Disse masseundersøkelsene påviste mange nye tilfeller, men sykdommen hadde også en stor oppblussing etter andre verdenskrig. Dette resulterte i at Vensmoen ble  overfylt av pasienter fra hele landsdelen.<ref>[[#AH&AR|Arnold Hansen og Arthur Reitbakk: ''Vensmominner'' side 90.]]</ref>

Sykdomsbehandlingen ble etter krigen omlagt fra kurbehandling til kirurgiske inngrep. I 1950-årene ble det ansatt lungekirurg på sykehuset i Mosjøen og i Vefsn. Vensmoen tok seg da av etterbehandling. Dette behandlingsopplegget var mye bedre enn det som var vanlig før andre verdenskrig. I 1950-årene kom det også medisiner som kunne helbrede pasientene.<ref>[[#AH&AR|Arnold Hansen og Arthur Reitbakk: ''Vensmominner'' side 91.]]</ref> Mens storparten av pasientene før krigen var mellom 18 og 30 år, var pasientene etter krigen mellom 50 og 60 år.<ref>[[#AH&AR|Arnold Hansen og Arthur Reitbakk: ''Vensmominner'' side 92.]]</ref>

Lungeavdelingen på Bodø sykehus ble offisielt tatt i bruk den 1. oktober 1966. Med dette ble Vensmoen sanatorium avviklet, og pasientene ble kjørt i busser ut til Bodø.<ref name="ReferenceC"/>