Redigerer Vang stavkirke (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Vang stavkirke 1841.jpg|left|thumb|Tegning av stavkirken fra 1841 av [[Franz Wilhelm Schiertz]]]]
[[Fil:Vang stavkirke location.JPG|left|thumb|Stedet der stavkirken sto inne på kirkegården ved dagens [[Vang kirke (Valdres)|Vang kirke]]]]
I [[1832]] bestemte det lokale herredsstyret at stavkirken måtte rives, siden den var med tiden blitt for liten og noe falleferdig. Planene om å rive kirken og bygge en ny var kjent allerede i [[1826]], da maleren [[J. C. Dahl]] gjorde et første redningsforsøk. Han skrev senere:

:''«Allerede i aaret 1826, hwor der taltes om at Wangs gamle Kirke skulle nedriwes, iwrede jeg derimod, men forgiewes.»

Dahl mente at kirken kunne repareres og foreslo hvordan den kunne utvides.

Det ble også gjort et forsøk på å få kirken gjenreist på Heensåsen som annekskirke. Knut Nordsveen, en lokal gårdbruker, tilbød gratis tomt til kirken, men tilbudet ble avslått. I skuffelsen over å ha mislyktes med å få kirken flyttet solgte han gården sin og emigrerte til Amerika. I [[1932]] ble et monument reist til minne om ham.

===Flytting===
Under en ny Norgesreise i [[1839]] kom J. C. Dahl igjen til Vang. Da sto stavkirken ennå, men ved siden av den var det nylig reist en større laftet kirke med 230 sitteplasser, og rivning av den gamle var nær forestående. Dahl ble enda klarere overbevist om at den måtte reddes som et verdifullt kulturminne. Han forsøkte å redde den ved å foreslå å få den gjenreist som kongelig kapell i Slottsparken i [[Christiania]], eller som museumskirke i tilknytning til [[Håkonshallen]] i Bergen. Grev [[Herman Wedel Jarlsberg]] sa seg villig til å flytte kirken til parken ved sin private eiendom [[Bogstad]], men han døde før planen ble realisert.

Dahl fant da ingen annen utvei enn å kjøpe den for egne penger. Det gjorde han på auksjonen [[18. januar]] [[1841]]. Presten i Vang hadde fullmakt til å by for ham, og fikk tilslaget på 86 [[speciedaler]], en ort og sju skilling. Kjøperen var forpliktet til å rydde tomten innen årets utgang. Dahl ble av noen mistenkt for å ha kjøpt kirken som en spekulasjon. Han forsvarte seg mot at han «havde søgt pekunjere Fordele derved» og bedyret at det fra hans side var «et Liebhaberie, jo, et Offer». Det var slett ikke sikkert at han ville få tilbake utlegget.

[[Fil:Vang stave church back side.jpg|thumb|Baksida av stavkirken{{byline|2012}}]]
Den som kom til unnsetning var kong [[Friedrich Wilhelm IV]] av Preussen. Han var en personlig bekjent av Dahl, og etter en lengre brevveksling med Dahl sa han seg i mars 1841 villig til å overta kirken og bekoste flytting og gjenreisning i [[Potsdam]].

Til å måle opp, merke og lede demonteringen og klargjøringen for transport valgte Dahl den unge tyske arkitekten [[Franz Wilhelm Schiertz]], som hadde arbeidet med Dahls verk om stavkirkene. Schiertz ble trolig valgt i samråd med Friedrich Wilhelm. Schiertz gjorde et utmerket pionerarbeid med å dokumentere kirken og planlegge et tiltak som det ikke fantes noen tradisjon eller presedens for. Hans tegninger og materialfortegnelser er i dag de viktigste kildene til kunnskap om hvordan kirken så ut før flytting. Alle delene ble merket og pakket for transport på sommerføre, ikke med sleder på vinterføre, som hadde vært enklere. Ferden gikk i september til [[Lærdal]]søyri, hvor materialene ble tatt ombord på galeasen ''«Haabet»'' av Sogndal for en to måneder lang sjøreise videre til [[Szczecin|Stettin]]. Der ble de omlastet og fraktet videre med elvebåt til [[Berlin]], hvor de lå vinteren over på gårdsplassen til «Altes Museum».

Imens ble det bestemt at kirken skulle gjenreises i nærheten av et kongelig lystslott i [[Karkonosze]] i [[Schlesien]], hvor den avsidesliggende bygda [[Karpacz|Krummhübel]] (Karpacz) hadde for lang kirkevei. Den opprinnelige planen om å sette opp kirken på ''Pfaueninsel'' (Påfugløya) i [[Potsdam]] ved [[Berlin]] ble oppgitt, trolig etter forslag fra grevinne Friederike Karoline von Reden av Buchwald ([[Bukowiec]]), som har fått et minnesmerke ved den gjenreiste kirken. Grev Christian Leopold von Schaffgotsch av ''Warmbrunn'' ([[Cieplice]]) gav tomten.

Våren [[1842]] gikk ferden videre på elvebåt opp [[Oder]], gjennom Maltsch (Malczyce) og Brückenberg (Karpacz Górny) til foten av fjellene, og så videre med hestetransport opp til kirkestedet, 885 meter over havet.

===Gjenreisning===
[[Fil:Vang temple.jpeg|thumb|right|225px|Den gjenreiste kirken rundt 1900]]
Arbeidet med å gjenreise kirken ble påbegynt med nedlegging av [[grunnstein]]en [[2. august]] [[1842]] av kong Friedrich Wilhelm selv. Det var en krevende oppgave for byggmester Hamann, som ikke kjente kirken, eller stavkirker overhodet, å få alle delene på riktig plass. Til tross for ettersendte tegninger ble det meste vraket. Bare hovedkonstruksjonen med [[sville]]r, staver og [[stavlægje]]r ble brukt, og de utskårne portalene. Alle tiler og hele [[svalgang]]en ble laget av nye materialer. Kirken fikk tilbake sin forlengst revne [[apside]], men nå med en barokk [[tårnhjelm]]. Svalgangen og [[takrytter]]en ble rekonstruert, og det ble satt inn mange nye vinduer uten historisk referanse. Portalene ble snudd med den dekorerte utsiden inn. Den dekorerte korhimlingen ble ikke gjenoppsatt, fordi motivene var for [[katolsk]]e for en luthersk kirke. Alle de karakteristiske sperrebindene ble vraket til fordel for nye. I samsvar med datidens restaureringstrender ble bygningskroppen betydelig utvidet. Kirken fikk også tilbygd et klokketårn i stein, som skulle skjerme den for vind fra fjellet [[Śnieżka]].

Arbeidet tok to år. På kongens fødselsdag [[15. oktober]] [[1843]] ble [[spir]]et med årstallet 1200 reist. [[27. juli]] [[1844]] kunne ''«Die Bergkirche unseres Erlösers zu Wang»'' innvies i nærvær av prins Frederik av Nederland og en stor menneskemengde. Det ferdige byggverket hadde til sammen kostet rundt 75 000 mark (tyske kilder oppgir 23 000 taler). Friedrich Wilhelm bevilget raust 40 000 taler til grevinne von Reden, som brukte det overskytende til veldedige formål.

J. C. Dahl var vel fornøyd:

:''«Det var kjært at Kongen af Preussen interesserte sig for slikt. I steden for at jeg selw kun hawde beholdt det wesentlig af Bildhuggerarbeidene, Snitzwerkerne om Døre, Søile-Capitæle, Mal(erier] osw, saa blew dog en temmelig lignende Kirke igen opført i Wirkeligheden.»