Redigerer Vanekrigen (avsnitt)

== Æser og vaner ==
De norrøne gudene besto av to ulike slekter: æser og vaner, og til sammen utgjorde de den norrøne gudeverden. Slektskap er like sentralt i gudeverden som i menneskeverden. Betydningen av ordet ''ås'', flertall ''æser'', er ikke avklart. Det er mulig at det er avledet av en gammel [[indoeuropeisk]] ordstamme *''ansu'' i betydningen «livskraft».<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn religion : Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2. Side 135</ref> Tilsvarende er [[etymologi]]en av vaner også usikker. En mulig tolkning er med det norrøne ordet ''vinr'', venner.<ref>Page, Raymond Ian (1990): ''Norse Myths''. University of Texas Press. Side 27. ISBN 0292755465</ref>

Myten om en krig mellom gudeslekter er såpass vanlig i mange mytologier at det har fått et eget begrep: ''[[teomaki]]'', fra gresk ''theomakhaia'', gudekamp.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn religion : Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. ISBN 82-530-2607-2. Side 136</ref>

Den norrøne grunnmyten er som følgende: En gang i tiden, i den mytologiske urtiden, lå de to gudeslektene i krig med hverandre. De kriget helt til de gikk lei og inngikk fred. Som i menneskeverden ble freden sikret med å utveksle gisler. Deretter levde de fredelig side om side.

Krigen synes å starte med æsenes brutale behandling av en mystisk kvinne, [[Gullveig]], som blir drept og brent tre ganger, men likevel ble hun født på ny. Uroen som denne kvinnen satte i gang førte til krigen. Det er få beskrivelser av selve krigen, men avslutningen og fredsprosessen omtales, blant annet med [[Mime (mytologi)|Mime]], et avhugget hode som lever videre og ga kloke råd. Etter at konflikten mellom de to gudeslektene ble bilagt er det kampen mellom gudene og en tredje makt, [[jotnene]], som står vesentlig i den norrøne mytologien.