Redigerer Valentin Sibbern (avsnitt)

== Bakgrunn og virke ==
Han var sønn av major Georg Christian Sibbern (1732–1796) og dennes andre hustru [[Søster Huitfeldt]], kom inn på [[Landkadetakademiet]] i [[København]], og ble utnevnt til [[sekondløytnant]] 1. januar 1796. Etter farens død bodde han på slektens eiendom Værne kloster, som han selv overtok 1800. Under et besøk i København 1801–1802 tok han dansk juridisk eksamen. Værne kloster har sin opprinnelse fra et Johannitterordenkloster fra 1100-tallet. Hovedbygningens kjerne stammer fra siste del av 1600-tallet.

Han rykket etterhvert opp i de militære gradene, og ble 1812 major ved akershusiske ridende Jægerkorps. 1814 ble han valgt til representant ved Riksforsamlingen for korpset og for [[Smaalenenes amt]], og ble ved [[Selvstendighetseden 1814|fullmaktsprøvelsen]] antatt for det første. På Eidsvoll var han en tid mistenkt for å helle til [[Herman Wedel-Jarlsberg|grev Wedel]]s parti, men var først og fremst en tilhenger av [[Christian Frederik]]. Sibbern stemte mot Norge som selvstendig rike og ble derfor regnet med til [[unionspartiet]].<ref name="NBL" /> Han møtte igjen på [[Stortinget i 1814|det overordentlige storting 1814]] som representant for den del av Smaalenenes amt som ikke var besatt av svenske tropper.

28. november 1814 ble han utnevnt til amtmann over Smaalenenes amt. 1823 ble han også utnevnt til stiftsamtmann over [[Akershus stift]], og til amtmann over [[Akershus amt]], mens han inntil videre også skulle forestå Smaalenenes amt. Han var altså stiftsamtmann, da «[[Torgslaget]]» fant sted i [[Christiania]] 17. mai 1829.

Han ble valgt for [[Smaalenenes amt]] til stortingene 1815–1816, 1818, 1821 og 1822, og for [[Christiania]] til stortinget 1824. I årene 1818–24 var han president i det samlede storting og i [[Lagtinget]], samt formann i viktige [[stortingskomite|komiteer]]. Han var dessuten president i [[riksretten]] 1821. I 1828 og 1841 fikk han tilbud om å overta posten som norsk statsminister i [[Stockholm]], men avslo begge ganger. Han mottok derimot 1830 tilbudet om å tre inn i regjeringen som [[statsråd]], og forble i stillingen inntil han ba om avskjed 1850. Som statsråd bestyrte han dels [[Revisjonsdepartementet]], dels [[Justisdepartementet (Norge)|justis]]-, dels [[Armédepartementet|armé]]-, dels [[Marinedepartementet|marine]]- og dels [[Finansdepartementet (Norge)|Finansdepartementet]].