Redigerer Væring (avsnitt)

== Norrøn bosetning i øst ==
I likhet med [[Romerriket|romerske]] [[legion]]er tok den bysantinske hæren inn folk av mange nasjonaliteter som [[leiesoldat]]er. Den første kjente vervingen av norrøne krigere stammer fra Askold og Dirs vikingetokt tilbake i 860.<ref>[https://www.kildeskriftselskabet.dk/images/Pdf-filer/1972_Steenstrup_130022040740_bw.pdf Johannes Steenstrup: ''Normannerne'' (s. 121), 1876]</ref> Menn fra rus-folket ble deretter vervet i voksende antall, og på slutten av 900-tallet opprettet [[Basileios II]] en egen væring-avdeling i sin keiser[[garde]]. Om lag 700 av dem deltok i angrepet på [[Kreta]] i 902, og kamper på [[Dalmatia]]s kyst og i [[Italia]], [[Bulgaria]] og [[Lilleasia]].<ref>Heikki Kirkinen: «Europa blir til», ''Cappelens verdenshistorie'' (s. 212) bind 7, 1984, ISBN 82-02-04926-1</ref> 

De fleste var svensker, som det gjenspeiles på svenske [[runestein]]er som nevner Bysants og [[Russland]] og [[Arabia|araberlandene]]. Blant væringene var også dansker, nordmenn og islendinger som Griss Sæmingsson ca 970, Stefnir Torgilsson som «omvendte» [[Island]],<ref>[https://skaldic.org/m.php?i=188&p=skald Stefnir Torgilsson, ''Scaldic project]</ref> hans venn Torvald Kodransson «den vidfarne»<ref>[https://baekur.is/bok/001356876/4/68/Islendingesagaene#page/n67/mode/2up Torvald Kodransson] i ''[[Vatnsdæla saga|Vatnsdølasaga]]</ref> som døde på hjemvei fra Russland, og [[Tåtten om Bolle Bollesson|Bolle Bollason]] som tjente i keisergarden 1028-31. Han var særlig stolt av [[sverd]]et Fotbiteren som han hadde fått i gave. Blant danskene var [[Ulf Jarl|Ulf jarl]]s bror Eiliv. Nordmannen Harald Sigurdsson, den senere kong [[Harald Hardråde]], tjenestegjorde 1034-43 ved fyrst Jaroslavs [[hird]] i [[Kijev]] og deretter i den bysantinske hær, der han ble forfremmet til [[offiser]] med tittelen ''manglavites'' når han gikk i keiserens følge, bærende ordensmaktens [[symbol]].<ref>Heikki Kirkinen: «Europa blir til», ''Cappelens verdenshistorie'' (s. 213-14)</ref>  

Begrepet «væring» kunne omfatte hvem som helst fra vestlige [[Europa]], eksempelvis [[angelsaksere]] som flyktet fra [[Normannere|normannernes]] erobring av [[England]]. [[Slavere]] og [[Østromerriket|bysantinere]] skilte ikke mellom nordeuropeere. Den [[Russland|russiske]] ''[[Nestorkrøniken]]'' inkluderte [[Danmark|dansker]] og angelsaksere som «væringer» eller «varjagere».
[[Fil:Muromian-map.png|thumb|300px|right|Et omtrentlig kart over de slaviske kulturer i det europeiske Russland på 800-tallet.]]
Væringer hadde drevet handel i [[Østersjøen]] så langt tilbake som [[7. århundre|600-tallet]]. «Han ble drept i [[østerled]]» eller han «fór i østerled til [[Gardariket]]» står det på runesteiner i [[Sverige]]. Allerede da [[Helgö]] var en blomstrende handelsplass i [[Mälaren]] i Sverige på 600-tallet, fantes det kontakter på den andre siden av Østersjøen. [[fredløshet|Fredløse]], voldsmenn, eventyrere, kjøpmenn og bosettere fra nordiske land trakk mot det veldige landet i øst som lokket med store muligheter. De russiske elvene var [[transport]]årer som ga adgang til de kostbare produktene fra [[Orienten]]. Langs elvene nådde norrøne menn til [[Svartehavet]] og i år [[839]] til [[Miklagard]] – hovedstaden i det store østromerske riket, Konstantinopel. Eller ferden kunne gå langs elven [[Volga]] enda lenger øst til [[Det kaspiske hav|Kaspihavet]], og videre til [[Bagdad]] og den arabiske verden. En mann som utrustet storstilt ferd østover, var svensken [[Ingvar den vidfarne]] som minnes i en egen saga.

I kjølvannet av eventyrerne og handelsmennene fulgte bosettere som dannet svenske bosetninger i øst fra [[700-tallet]]. Sammen med den slaviske befolkningen dannet de [[Rusere|det rusiske riket]] og senere [[Kievriket]] som nådde sitt høydepunkt på [[1000-tallet]]. Det var et rike som dekket et område større enn Norge, Sverige, Danmark og [[Storbritannia|de britiske øyer]] til sammen, og strakte seg fra [[Finskebukta|Finskebukten]] i nord og nesten til Svartehavet i sør.